Menn og spiseforstyrrelser

Jeg var på temakveld om menn og spiseforstyrrelser i regi av Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) i går, og ble motivert og inspirert til å skrive litt fritt (og helt sikker ganske unyansert) om det.

Under tittelen «Menn om mat, makt og myter bak spiseforstyrrelser» fortalte Morten og Rooy om sine erfaringer. Link til arrangementet her.

De representerer noen grupper som har fått veldig lite omtale: Menn som sliter med en spiseforstyrrelse og mennesker som sliter med en overspisingslidelse.

Som de sa, det er stort sett 2 grupper man ser, leser og hører om i media, sosiale medier og som det lages filmer om: Dem med anoreksi og bulimi. Og fortrinnsvis unge jenter.

Da er det en stor gruppe som utelates.  De «usynlige spiseforstyrrede». De som liksom ikke kan ha en spiseforstyrrelse. Menn, voksne og de som er normal-/overvektige.

Disse to har virkelig vært gjennom en reise for å komme dit de er i dag, der de omtaler seg som normalvektige, men ikke helt fri fra spiseforstyrrede tanker. De jobber veldig bevisst med de utfordringene de har. De er aktive i styret i Spisfo, og holder foredrag, og sitter i panelet til Senter for sykelig overvekt ved Oslo universitetssykehus, der de bidrar med egenerfaringer på kurset som alle må gjennom i forkant av en eventuell operasjon, som en gastric bypass.

En ting som kom opp, er dette med at menn liksom ikke kan ha en spiseforstyrrelse. En mann som har noen ekstra kilo er liksom greit. En som spiser «hele tiden» har bare en uvane? En mann som er veltrent og opptatt av å ta seg godt ut, oppfyller et ideal. En mann som er for tynn, blir pinglete. De kan ikke ha et alvorlig problem? Møter vi mannskroppen med helt andre øyne og en annen forventning enn kvinnekroppen?

Menn kan liksom ikke ha en spiseforstyrrelse – men jo, det går også an. Det snakket Morten og Rooy åpent og ærlig om. Rooy har tidligere deltatt i en opplysningskampanje for Reform – ressurssenter for menn – linker til det her.

Det er så smått blitt litt mer fokus på gutter som strever, men oftest er det anoreksi eller bulimi, eller kanskje megareksi, som ikke er en offisiell diagnose, der man blir overopptatt av å trene og bygge muskler.

Serien «Helene sjekker inn» som gikk på NRK (Link: Helene sjekker inn på RASP) setter fokus på spiseforstyrrelser og belyser at en spiseforstyrrelse ikke handler om å bli tynn. Her blir vi kjent med noen unge mennesker, også en mann, som er utrolig tøffe og stiller opp. All respekt til dem, som bidrar til å belyse noe som kan være så vanskelig å forstå og samtidig er så personlig.

Den serien får frem at det er bakenforliggende ting, som f. eks. behov for å ha kontroll, lav selvfølelse, selvforakt og manglende egenomsorg/ egenkjærlighet. Det er ting som kan komme av vanskelige erfaringer, prestasjonspress, forventningspress, perfeksjonisme, en tøff livssituasjon, tap, traumer, mobbing, osv.

Men siden det er de veldig tynne personene vi møter kan det forsterke inntrykket av at en som har en alvorlig spiseforstyrrelse ser ut som, nettopp, en veldig tynn person.

Det er mange som sliter med en alvorlig spiseforstyrrelse, som er såkalt normalvektige eller overvektige.  Overspisingslidelse er den mest utbredte spiseforstyrrelsen – altså den som er mest vanlig, som flest sliter med. Som er MINST OMTALT. Og det er den gruppen som har hatt det dårligste behandlingstilbudet. Og dette ønsker Morten og Rooy og Spisfo å sette fokus på og endre på. Åpenhet er viktig for å bryte ned tabuer og skam.

Overspising kan gi alvorlige helseproblemer i tillegg til at det både kan være skamfullt og stigmatisert å være overvektig.

Det er kanskje den gruppen som gjerne får høre ting som «spis sunt», «beveg deg mer», fremfor «hvordan har du det?» Eller som man ser på tv i «Slankekrigen». Selv om det å legge om kostholdet og bli mer fysisk aktiv kan hjelpe for å gå ned i vekt, så handler det om mer enn maten.

En overspisingslidelse er en psykisk lidelse, og gjerne er det bakenforliggende årsaker til at maten er blitt et problem. Maten er kun et uttrykk for det som ligger skjult.

Går man ned i vekt, kan det fremdeles være ting som er vanskelig å forholde seg til. Og dersom kun vekten og kroppen endres, så har kanskje ikke hodet fulgt med i endringen.

En spiseforstyrrelse er en sykdom som reduserer livskvalitet og som kan føre til ensomhet, angst, depresjon og selvmordstanker.

Det er mange som sliter, og mange kan sitte alene i skam. Man kan fort bli hengende fast i stigma, ytre eller indre. Dersom det ikke er en åpenhet om et tema, kan man kjenne seg ensom.

Dersom du går til legen og blir møtt med en holdning om at du er lat og du får beskjed om å spise sunt og trene mer, så vil du kanskje ikke selv tenke at du faktisk har en spiseforstyrrelse – og at du kan trenge mer hjelp. Og det finnes hjelp å få, men man må vite om det.

For meg så virker det som at det er fedmeoperasjoner som har vært det vanligste tilbudet, og der tror jeg det er mye kompetanse og god hjelp å få. Samtidig har det vært lite forskning på dette feltet, fordi overspisingslidelse, ble en offisiell diagnose først ganske nylig (2015?).

Modum Bad skal i gang med en pilotstudie og et behandlingstilbud for personer som sliter med overspising. Og da vil man etterhvert få forskningsresultater som kan fortelle noe om hvilken behandling som kan gi god hjelp for dem som sliter med dette.

Tilbake til temakvelden. Dette vekket engasjement og et par spørsmål jeg festet meg ved, var: Hvordan snakke med noen man er bekymret for, og hvordan kan man engasjere seg for å bidra til å spre åpenhet om disse temaene.

Morten og Rooy mener det er viktig å snakke om at ting ikke alltid er så bra. For god psykisk helse kan handle om å få satt ord på noe man strever med. Og som Rooy sa (ikke direkte sitat) «Det er ingen som dør av at man snakker om at menn kan ha en spiseforstyrrelse, men det er kanskje ikke alle som tåler å høre om det».

Åpenheten følger med at man snakker om det. Og for Rooy og Morten har det gitt mange møter med mennesker som endelig har følt at noen forstår, og som har kjent at nå kan de stille spørsmålene de ikke har kunnet stilt til noen andre.

Også sa de at vi må våge å se hverandre i hverdagen, og bry oss. Våge å stille det kanskje skumle spørsmålet – Hvordan har du det?

Daglig leder i Spiseforstyrrelsesforeningen, Elin Olsen, bekrefter. Av de unge som tar kontakt med Spisfo, er det mange som sier «jeg skulle ønske at noen bare hadde spurt meg om hvordan jeg faktisk har det».

Og om vi spør, må vi også tåle å lytte.

 

Advertisements

Selvforakt, utrygghet og skam

Dette er noe jeg har kvernet på lenge. Og dette blogginnlegget har jeg holdt inne lenge. Nå er det så lenge siden jeg har sett det at jeg hadde glemt at jeg skrev det. Noe av det er like relevant, noen ting er annerledes nå.

Skam er den vonde følelsen som gjør det så utrolig enkelt å skjule noe, tie, gjemme meg, unngå. Den gjør det også lett å opprettholde de vonde symptomene som er der av nødvendighet.

I tillegg gjør skam at jeg fort føler seg meg ensom, alene og utenfor og det leder kjapt til depressive tanker og depresjon. Så skam er skadelig.

Apropos skam, så ble også jeg hekta på tv-serien Skam (NRK har virkelig laget mange gode serier som berører psykisk helse – blant annet Helene sjekker inn, Skam, Stemmene i hodet, Jeg mot meg. Fantastisk når temaer belyses, fortelles om og blir mindre tabu og stigmatiserende! (avsporing). (sidehopp: Har flere svenske kollegaer som innrømmer at de er Skam-fans :D)

Selvforakt er en uutholdelig opplevelse av for eksempel å føle at jeg ikke er verdt noe, ikke kan noe, ikke har noe å bidra med, ikke vil få til, eller at jeg er rar, feil, ødelagt. Det er den stemmen som sier dritkjipe ting om meg til meg. Dette har jeg skrevet en del om på bloggen. Det hjelper i blant å bare si det som det er.

Essensen av selvforakt er følelsen av at jeg aldri er bra nok, og det kan eskalere til destruktive tankespiraler og vonde følelser. Som det krever noen bevisste grep for å bryte ut av. Jeg har erfaring med at aktiv avledning (gå en tur, stemme en gitar, fargelegge noe) kan hjelpe om det ikke er mer langsiktige løsninger tilgjengelig (eks: en støttende samtale som nøster i tematikken på en ivaretakende måte).

Jeg syns det dermed sier seg selv at selvforakt gjør det lett å opprettholde eller utvikle en spiseforstyrrelse, selvskading, rusproblemer, isolasjon, ensomhet, depresjon og selvmordstanker. Symptomene er jo uttrykk for at noe er galt, eller også helt jævlig galt.

Selvforakt skaper også skam, er min erfaring. For hvem i all verden kan tåle en person  som er så fæl som det jeg tenker at jeg er i min dypeste selvforakt? «Hvem vil forstå dette? Eller klare å møte meg på en god måte, så jeg føler meg litt bedre og litt mindre feil og til bry?» Det er lett å tenke at dette må jeg jo bare ta meg sammen og fikse selv, for ingen liker vel en som bare syter og klager over hvor forferdelig man føler seg (selvforakt er også en form for selvskading).

Det kan virke «enklere», eller kanskje tryggere, å ikke si noe. Eller umulig å faktisk si noe, av frykt for å bli avvist. Selv når selvforakt og skam i dystert fellesskap dreper livsglede og håp.

Å bryte selvforakt og skam, gjennom åpenhet og ved å snakke med for eksempel en venn, krever mot – for det kan kjennes som en utlevering på et veldig sårbart tidspunkt. Men det hjelper, om det er en person man stoler på, eller om det er en person som inviterer til tillit og som klarer å skape et godt møte (kan være en hjelpelinje som Mental Helse og Kirkens SOS).

Utrygghet kan skjule seg bak selvforakt. Det er lett å reagere med selvforakt når utrygghet gjør at man unngår, tviler på egne evner, er redd for hva som kan skje, redd for å prøve, redd for å mislykkes. «Hvor dum er vel ikke jeg?» «Jeg får jo ikke til noenting» «At jeg ikke klarte det!» «Jeg tør ikke, jeg er håpløs!». Det er normale tanker. De fleste av oss møter en eller annen gang situasjoner der varianter av disse tankene dukker opp.

Utad kan man virke selvsikker, skråsikker, kontrollerende, nølende, redd, stille, avvisende, unnvikende, sint m.m. Hvordan det kommer til utrykk kan variere stort. Begynner man å observere folk rundt seg, blir dette straks interessant, for vi har alle ulike måter å vise vår utrygghet på. Det kan være nyttig å se, om enn bare for å se at vi er virkelig ikke alene om utryggheten. Alle opplever å kjenne seg utrygge en eller annen gang, men det varierer i hvilke situasjoner det skjer og hvordan det arter seg.

Om det er kaos, og man står ensom på utrygg grunn, kan det bli lett å gå seg vill i utrygghet, drukne i selvforakt og bukke under av skam. Det kan hjelpe å forstå hva som fører til hva og hvordan det påvirker. Da går det an å navigere, og stoppe musikken i stedet for at låta får spille helt ut, liksom.

Skam, selvforakt og utrygghet kan skape et kjipt, vanskelig, seiglivet, dyptgående trekantdrama. Seige, dyptsittende mønstre krever tid og tålmodighet, og det hjelper med kloke, vennlige, trygge og stabile møter.

6 måneder og 10 dager…

… siden sist jeg skadet meg selv.

Det var ikke sånn at jeg den dagen bestemte meg for at jeg aldri ville gjøre det igjen. Det ble en veldig tøff opplevelse, samtidig var det det som skjedde dagen etter som gjorde det sterkeste inntrykket.

Jeg kontaktet en jeg kjenner godt, som jobber med yoga og kroppsterapi (link til hjemmesiden hennes her). Jeg fikk en time med henne og det gav meg en fantastisk opplevelse. I det møtet, opplevde jeg å bli rommet og holdt, og det gav meg følelsen av å bli meg selv igjen.

Den opplevelsen ble en slags bekreftelse på at jeg har opparbeidet meg flere strategier og verktøy som kan ta meg i en god retning, og at det finnes så mange fine mennesker som kan gjøre så mye godt, og jeg erfarer igjen og igjen at for eksempel yoga er noe jeg kan stole på.

Nå var det som nevnt ikke en beslutning jeg tok på at jeg aldri skulle gjøre det igjen, men ettersom dagene og ukene gikk så ble det tydeligere for meg. Kampen var i gang, og jeg fikk teste at jeg hadde styrke til å stå i det når motivasjonen vinglet.

En annen ting som kanskje har vært vel så virkningsfullt, er stahet og trass. Å se at tiden går: 1 måned, 2, 3, 4, 5 – det har vært tilfredsstillende.

Samtidig har det ikke vært enkelt. Det å nekte seg en løsning, hvor enn destruktiv den er, krever at når en situasjon presser frem den løsningen, så MÅ man finne noe annet, og/eller stå i det som dukker opp.

For det blir en flukt. Så når fluktmuligheten blir borte, så har det dukket opp ting å forholde seg til. Dermed er det ikke enkelt. Og det har vært mange tøffe runder gjennom høsten. Jeg er glad for at jeg har flere gode strategier og verktøy og blant annet yogaen som jeg stoler på.