Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

Verdensdagen for psykisk helse

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse, og dette markeres mange steder i landet.

Selv deltok jeg på Åpen kveld hos Spiseforstyrrelsesforeningen i Oslo. Et sted som har betydd mye for meg siden jeg først gikk inn døren der i desember 2011. Et sted der jeg alltid har blitt møtt med hjertevarme og åpne armer.

Flere steder farges i kveld bygninger i grønt. I Oslo er det Domkirken som pyntes for å markere Verdensdagen. I Kristiansand er det Kilden Teater- og konserthus som får en pen grønnfarge (bildet nedenfor, fotokred under bildet). Andre steder hvor det farges grønt i kveld: Polaria i Tromsø, Ulriken i Bergen, Rockheim i Trondheim, Tønsberg domkirke og Havdronningen utenfor Sandefjord rådhus.

14680782_1209507045773434_5524434162874853735_n

Foto: Frank Otto Pedersen, Landskapsfotografene (jeg hentet bildet litt frekt fra Verdensdagen sin facebookside: https://www.facebook.com/verdensdagen/ )

Verdensdagen i år har temaet … Fordi livet forandrer seg … Den markeres også med en åpenhetspris, som i år gikk til musiker og vokalist Agnete Johnsen (Link til sak på nrk.no). Jeg syns Agnete er en modig og verdig vinner av årets Åpenhetspris.

«Agnete viser mot ved å være åpen om sine psykiske utfordringer og snakke om det som er vondt mens det er vondt» er begrunnelsen.

Det kan virke enklere å være åpen når det verste er kommet litt på avstand, når det er sortert og ikke berører en så direkte lenger. Når det er som verst, er det ikke alltid så lett å dele, når svarene eller løsningene ikke er helt klare. Og når forklaringen for hvorfor ting er som de er ikke er tilgjengelig. Det er en svært sårbar posisisjon. Da kan det virke enklere å utsette til senere med å si noe.

Skamfølelsen vokser i ensomhet og forsterker håpløshet og ensomhet. «Senere» kan for noen bli for sent.

Åpenhet gir håp til andre som sliter, og det kan hjelpe noen til å våge å rekke ut til sine nærmeste, eller en hjelpetjeneste. Og det kan hjelpe pårørende, og andre som står nært på sidelinjen, til å våge å ta kontakt med en de bekymrer seg for.

Derfor er det positivt at det er fokus på åpenhet om pyskisk uhelse i tradisjonelle og sosiale medier. For det er tabu for mange å snakke om psykisk smerte og plager.

Psykiske plager reduserer livskvaliteten, stjeler gode år av levde liv og tar også altfor ofte liv, så det er noe det er viktig at blir vanligere å snakke om. I tillegg er det bra at det er mer fokus på hvordan vi kan ivareta vår psykiske helse. Det er ting vi kan gjøre for å gi oss selv bedre psykisk helse.

Vi har alle en psykisk helse, livet er uforutsigbart og fullt av utfordringer. Livet forandrer seg, det gjør også vi. Å dele det som er vanskelig hjelper når det også blir møtt på en god måte.

Åpenhet betyr ikke at man behøver å dele sitt i media, på en blogg, i en kronikk eller i en bok. Å finne sin trygge arena er det viktigste. Å snakke med en som står en nær, noen man har tillit til, er et sted å starte.

Trenger man å snakke med noen som ikke står en så nært, så finnes det hjelpetelefoner, meldingsfunksjoner, chattetjenester, selvhjelpsgrupper, selvhjelpsorganisasjoner. Jeg har listet opp noen forslag under linker i toppmenyen her på bloggen.

Jeg benytter også anledningen til å dele et blogginnlegg skrevet av Hans-Erik Dyvik Husby (hankvonhell svartblogger og mørkemann) – «Bare i fjor trengte jeg hjelp fra noen. Kirkens SOS var der«.

sam_4957

Å gå turer i marka, med eller uten kamera, er noe som gjør godt for min psykiske helse.

Takk til deg som leser.  Jeg ønsker deg gode dager, og gratulerer med Verdensdagen for psykisk helse. Vi har alle en psykisk helse, og den er det verdt å ta vare på. Du er verdt det.

Å navigere seg gjennom en behandlingsavslutning

Dette er et langt innlegg som har vært kjempevanskelig å skrive. Dette handler om å navigere seg gjennom en behandlingsavslutning og om å lære å håndtere en vanskelig situasjon på en ny og bevisst måte.

Det har vært uforståelig vanskelig og krevende. Det har tatt på å navigere i det. Jeg har måttet navigere nøye, for et feiltrinn har ført til kaos og destruktivitet, mens et godt valg fører meg fremover i en god retning mot tryggere grunn, i meg selv.

Hvorfor det blir så vanskelig er jo sammensatt,
men at det blir så vanskelig er ikke bare lett å svelge, eller håndtere.

Min selvkritiske reaksjon, var at jeg ikke klarte å akseptere hvor vondt og tøft jeg syns dette var. Jeg følte meg så uendelig feil og unormal. Og skamfull. Jeg har brukt lang tid på å akseptere at dette har vært så vanskelig.

For – da jeg fikk høre at jeg skulle avslutte:

  • føltes det som om verden rundt meg gikk i oppløsning
  • føltes det som om all trygghet forsvant
  • føltes det som om livet mistet sin mening
  • føltes det som en kjempevond avvisning
  • føltes det som jeg stod alene i hele verden
  • føltes det som om tiden løp fra meg og at alt skulle stoppe etter siste time

Det var som om det ble åpnet en dør inn til et rom som inneholder alle marerittene dine, også hjelper det ikke å våkne, for du innser at du faktisk ER våken.

Det var opplevelsen jeg fikk, og siden reaksjonen var så voldsom, ble det kaotisk på innsiden. Følelsene svingte som en pendel på speed, og det tok lang tid å roe dem ned. Derfor gikk det ikke å bare «fortsette som normalt», selv om jeg også prøvde det. Det var en kraftig reaksjon som måtte få et utløp, måtte få oppmerksomhet, måtte bli håndtert.

Det ble mye navigering og famling for å bevege seg frem og tilbake mellom kaos og fast grunn og trygghet. Det var lett å ramle inn på feil spor.

Intenst dobbeltspor

Det føltes som jeg jobbet parallellt på et dobbeltspor – der det ene sporet er den ustabile reaksjonen med de sterke og vonde følelsene, hvor livet liksom ikke henger sammen eller gir mening mer, og det destruktive, selvkritiske og selvutslettende blir lettest tilgjengelig.

Det andre sporet går ut på å rasjonalisere rundt hele situasjonen, se på den fra ulike perspektiver, prøve å tillate at det er vanskelig, se på hvordan jeg kan gjøre ting bedre for meg selv, tenke fremover, finne gode pusterom, snakke med andre som har vært gjennom lignende, og prøve å finne ro og stabilisere situasjonen.

Det har føltes ganske uvirkelig. Jeg har blitt sint, fordi dette har vippet meg sånn av pinnen, og innimellom har jeg bare ledd av hele situasjonen, for det har vært så vanvittig. Vondt.

Men det er blitt litt enklere, og jeg merker at det er viktig å ta mange gode valg, slik at de vonde følelsene ikke skal føre til noe destruktivt, men at jeg skal kunne tåle og regulere dem.

Følelseshåndtering og Slow return to emotional baseline

Slow return to emotional baseline betyr i bunn og grunn at det tar ekstra lang tid å roe ned følelser. Så når man opplever sterke, vonde og vanskelige følelser, så tar det lengre tid før disse gir slipp, fordi følelsene lett forsterkes og vekkes igjen. Og dersom man ikke har lært god og selvivaretagende følelseshåndtering – kan noe som vekker så sterke følelsesreaksjoner resultere i en krise – og kanskje mye destruktiv utagering – fordi det har vært måten man regulerer følelser på.

Det var kjempeslitsomt og veldig ubehagelig å føle en sånn utrygghet og frykt. Selv om det kan virke irrasjonelt og uforståelig, så VAR jo følelsene der, og de måtte håndteres. Samtidig som det ble viktig å få inn andre perspektiver, med at de opplevelsene som skapte fryktreaksjonen NÅ, ikke stemmer. Det er jo ikke sånn at verden går i oppløsning, eller at all trygghet forsvinner, men det krever en veldig bevisst og aktiv endring i hvordan man tenker om verden, og så skal man finne en trygghet i det og i seg selv, og det har vært nytt.

Å stå i det

Den måten å takle vanskelig kaos og ting man ikke har noe kontroll på, ved å bare stå i det og puste, og akseptere at her har man ikke noe kontroll, det er bare å vente, reagere og leve som best man kan – den var ikke enkel. Men jeg skjønte den.

Jeg ser at det behovet for stadig å være i bevegelse, ikke bare fysisk, men også i tankene, kan være måter å unngå å kjenne på noe ubehagelig. Ikke alltid, men i blant. Så på en løpetur, tenkte jeg over om jeg løp fra noe eller for å få en nødvendig pause. Da slo det meg at dette er en situasjon der jeg kunne ha godt av også å «sette meg ned litt, ikke fikse og ordne og styre, bare vente litt og la ting skje».

For det er krevende å leve et liv der man stadig er i bevegelse
for å slippe unna noe ubehagelig. Da er det lett å miste retningssansen
og gå glipp av fine muligheter.

Jeg forstår at det å unngå – gjennom aktiviteter, trening, oppgaver, ikke stoppe opp, avlede, sulte seg, selvskade, overspise og kaste opp – det er jo et mønster som sitter dypt, så nettopp det å gjøre det stikk motsatte – STOPPE, KJENNE ETTER, GI SLIPP, LA TING SKJE – det kommer ikke av seg selv. Det er heller ikke behagelig, men jeg tror det er en tilvenningssak. Også betyr jo ikke det at man ikke skal gjøre noen ting i det hele tatt.

Men det handler om å ta gode valg som gjør godt på lang sikt.
Kortsiktig lindring har vært så veldig mye enklere.

Yoga, mandalas og gode opplevelser

Yoga og mandalas har vært fine ting å gjøre for å roe ned, avlede, og se litt innover, stoppe og puste. Men det er andre ting også, for gode opplevelser kan være så mangt:

Hyggelige pusterom, rolige pauser, avledning og positivt påfyll, venner, konserter, kafeturer, vennemiddager, utfordringer, frivillig arbeid, jobb, rutiner i hverdagen. Det hjelper med gode knagger, mestringsfølelse og rutiner når det koker. Gode valg.

Det å tåle at noe gjør vondt, og å vite hvordan man kan trøste seg selv når det er vondt. Det har ikke vært enkelt, men det kan læres merker jeg. Det er nesten rart hvor sammensatt noe kan være – at en situasjon som føles utrolig smertefull og nesten umulig å stå i, også kan bli fin og litt smertelig nødvendig, og at det går an å le samtidig.

Takk som leste.

Veldig tøft, men også positivt

OK – de siste ukene har vært krevende, og de siste dagene har vært skikkelig tøffe. Det ble kanskje utmattende med nedturen, og så mye på en gang, jeg vet ikke helt. Det er ikke alltid så lett å navigere i hverdagen, og jeg har fremdeles noe å lære i forhold til det å «ta vare på meg selv og ta hensyn til meg selv.»

Det er også ting som ligger under alt kaoset som til tider liksom setter seg fast i meg og overvelder meg. Kaoset – som da ligger oppå og virker som irrasjonell og kanskje umoden atferd – forsterkes, for det er der AV GRUNNER.

Vel, det ble mye nå og jeg gikk på en smell, så nå er jeg skikkelig sliten. Men jeg er i gang med oppbyggingen igjen. Jeg prøver virkelig å gjøre ting som er bra for meg. Sette grenser. Det er tøft, men det er blitt lettere. Blant annet åpenhet kan være tøft, men verdifullt og nyttig. Merket det nå.

Det er jo noe i det, at når du har gjentatt noe og det stadig blir feil, så må man gjøre noe nytt for å kunne skifte spor. Og, ja, jeg gjør det, litt nytt med jevne mellomrom.

Dette med åpenhet er virkelig en reise – og jeg tror det er noe i dette med at når innsiden og utsiden matcher i litt større grad, dvs – når jeg våger å la masken falle litt, så blir det TROSS ALT faktisk litt lettere å leve.

Livet er fullt av utfordringer. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan leve med mine. Nå er det kronglete, men jeg tenker at det tross alt faktisk vil gå seg til. Men det er søren ikke enkelt, eller smertefritt, eller behagelig. 🙂 :-/ Da er det godt med et nettverk som kan støtte opp/ plukke opp.

Førjulsutpust

Helt ærlig – dette har jeg vegret meg for å skrive om. Virkelig vegret meg for å skrive litt ærlig om julen. Julen er jo den tiden hvor vi skal ha det hyggelig, møtes, glede oss. Jeg får dårlig samvittighet av dette.

Men jeg må innrømme at jeg syns julen er litt vanskelig – og førjulstiden kjennes litt som å navigere i et minefelt, der et feilsteg resulterer i noe selvdestruktivt, på en eller annen måte.

FOR: det blir nesten umulig å finne den balansen før det kræsjer helt. Hva er for mye hygge, når blir det for lite? Hvilke besøk skal man si ja til? Hvilke blir for mye? Når kan man si nei? Hva gjør man med den dårlige samvittigheten? Er det «lov» å si nei? Men HVORFOR sier jeg nei? Og er det en god nok grunn å være sliten? Også mister jeg meg selv litt i dette kaoset.

Jeg vet at det er flere som kjenner seg igjen i at julen er vanskelig, og at det er så mye som skal avklares, gjøres, planlegges, avtales. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at det er lett å miste fotfeste i en stresset  førjulshverdag.

Jeg har ikke noe i mot julen. Men jeg strever med å finne ut hva julen ER for meg, og hvordan jeg vil at julen skal se ut for meg, for å være egoistisk. Jeg føler meg egoistisk, men jeg tillater meg det – litt – for etter fjorårets vonde depresjon, er det mye som har fått nytt perspektiv.

Men jeg får også dårlig samvittighet for at jeg opplever at julen er vanskelig. At det ikke bare er ukomplisert hygge. Men det ER noe med denne tiden på året som drar med seg en god del ting som jeg kanskje holder unna resten av året.

Jeg vet ikke helt,  jeg har ikke tenkt så nøye på det. Men jeg merker at det er litt mer nerver, litt mer behov for selvskading, litt verre spiseforstyrrelse, og jeg vet at jeg har kjent mer på ensomhet, håpløshet, unngåelse og undertrykkede følelser.

Så i år sporer jeg etter endringene, og jeg prøver å bidra til å skape de endringene, i meg og rundt meg, for jeg orker ikke egentlig en fasade – selv om jeg skulle ønske det, og jeg kanskje prøver å holde den oppe også. Noen steder.

Men – hva betyr egentlig en fasade om vi ikke kan snakke om de viktige tingene, som «hvordan har du det egentlig?»

For det er befriende å slippe litt opp. Skummelt – ja! – men befriende. Og jeg blir litt lettet når jeg deler litt rundt dette. For det ER mange som syns julen er vanskelig. Om det skyldes spiseforstyrrelse, depresjon, stress, utilstrekkelighet, ensomhet, sorg, familiekonflikt, samlivsbrudd – livet er også vondt.

Jeg blir glad og takknemlig for de gode tingene ved julen – ro, fred, glede, empati, medmenneskelighet, raushet, romslighet, pauser, stillhet, åpenhet. Det er jo sånne ting som skaper en god hverdag.

Gjennom åpenhet om at julen kan være tøff,  kjennes det litt mindre vanskelig, litt mer normalt. Og det skaper et samhold det også. Jeg blir også tryggere på at det er OK å både ha det godt og vanskelig. Å dele det vanskelige behøver jo ikke å overskygge det positive. Det kan være plass til begge deler. Og jeg tror de gode opplevelsene berikes når det er rom for å dele, rom for aksept. Jeg tror relasjoner styrkes.

Dette er en førjulsutpust. En litt surrete og hakkete utpust.

Jeg sender noen gode og varme tanker til alle som syns denne tiden er ekstra utfordrende og vanskelig. Jeg vet det vi er mange.

Klem fra meg