Føler jeg har sett en viktig film

I anledning FNs internasjonale jentedag 11. oktober, ble det arrangert jentevisninger av filmen «Hva vil folk si» i flere norske byer, og jeg så den i Oslo med en venninne. Vi kom ut fra kinoen og begge to var ganske satt ut. Dette er en film jeg anbefaler. Den gir innblikk i en sammensatt tematikk. Den vekket mye. Jeg føler jeg har sett en viktig film (obs spoiler alert).

«Hva vil folk si» handler om Nisha, en 17 år gammel norsk-pakistansk jente som står i to kulturer. På den ene siden er hun en vanlig norsk ungdom som går på videregående og henger med venner, og på den andre siden har hun tette og nære bånd til sin pakistanske familie, der hun nok helst skal oppfylle visse krav for å opprettholde familiens ære. I familiediskursen kommer det frem at det å bli lege er akseptert, eller kanskje Nisha kunne vært litt mer som Malala Yousafzai (fredsprisvinneren fra 2014), «hun er flott». Det ligger noen høye forventninger her. Samtidig er det lett å se og forstå at foreldrene vil det beste for barna sine, og at de skal få en god fremtid.

Far og datter har et sterkt bånd og det er mye kjærlighet der. Møtene mellom dem gjennom filmen er både varme, vonde, skremmende og forløsende (siste scenen er vond og god på en gang). Når faren tidlig i filmen finner Nisha sammen en norsk gutt, skjer det et brutalt skifte i deres relasjon, som er hjerteskjærende og fortvilende å se. Faren reagerer voldsomt og fra det øyeblikket blir det klart at Nishas stemme, «jeg har ikke gjort noe galt», har liten plass og mindre verdi enn frykten og skammen som bor bak ordene «Hva vil folk si».

Det kjennes fortvilende at familien tar valget om å sende datteren til Pakistan, uutholdelig at faren kan ønske sin datter død og at moren kan si hun ønsker at datteren var dødfødt. Det skulle liksom ikke være mulig (å forstå), men filmen gir rom for det – fordi den er god (vond!) og nyansert.

Det er mye ære som står på spill, og etter farens oppdagelse hviler familiens ære på skuldrene til en ung 17-årig jente. Det kjennes dypt urettferdig. Og det er flere ganger hvor jeg sitter og ser på, og ikke helt tror det jeg ser. Samtidig får filmen frem nyansene – den oppleves ikke sorthvit. Nisha tvangssendes til Pakistan og blir boende hos familie der, til det skjer vonde ting (som Nisha urettferdig får skylden for) som gjør at faren må hente henne hjem igjen. Det blir ikke bedre for Nisha å komme hjem og til slutt er det planleggingen av et arrangert ekteskap som gjør at Nisha bryter med familien. Det var en sårhet i siste scene mellom far og datter, som var så vond å se. En far som gir slipp og tar inn over seg realiteten, en datter som er presset til å bryte opp og dra.

Filmen engasjerte og berørte dypt. Se den!

Linker til noen anmeldelser

Anmeldelse på P3.no

filmweb.no

Av Laial Janet Ayoub

Av Merete Anker

Etter filmvisningen var vi så heldige å få høre regissøren, Iram Haq, og en av forfatterne av boka «Skamløs» (som jeg tror jeg må lese), Nancy Herz, som var til stede for en kort spørsmålsrunde. Iram Haq snakket om sosial kontroll og sosiale konstruksjoner, som man kan bli fanget i. Og filmen viser at sosiale konstruksjoner fanger Nisha, men også faren, moren og resten av familien. Det ga en opplevelse av at de ikke har andre valg enn å opprettholde og forsterke den kontrollen som holder dem fanget. Det å bryte med det virker frustrerende umulig. Det blir forståelig når filmen viser rollen som familie, nærmiljøet, ære, skam, frykt og forventninger spiller og hvordan det påvirker valg og handlinger. Det kjennes bare ikke greit. Jeg ble sittende med både en vond klump i magen over lidelsene som kommer frem og en forståelse for situasjonen. Og en frustrerende maktesløshet og ønske om å gjøre noe. Det er en kompleks tematikk.

Det var spennende å møte Iram Haq og Nanzy Herz. For filmen vekket tanker og spørsmål fra salen: Hvor utbredt er dette i Norge? Hvor mange jenter og unge kvinner, men også gutter og menn, opplever dette, eller grader av sosial kontroll som begrenser livene deres, og kanskje gir vonde, skadelige eller fatale konsekvenser? Hvordan kan man møte dette? Det vil være et tap for personen som lever under det, og for samfunnet som kan miste en viktig stemme og en ressurssterk person!

Det kom frem flere interessante poenger, jeg nevner noen:

Åpenhet er en viktig kilde til kunnskap og kompetanseheving. Kunnskap gjør det enklere å snakke om noe som er tabubelagt. Kunnskap og åpenhet er viktig for å bryte ned tabuer, og bygge broer. Brobygging er viktig for å endre på noe som kan få så alvorlige konsekvenser. For å bli klar over at man lever under sosial kontroll, må man vite hva det er.

Å være oppmerksom på unge mennesker og vise interesse for dem man er bekymret for, skal ikke undervurderes.

Å stille spørsmålet «hvordan har du det?«, er viktig, og våge å lytte til et svar, eller også våge å være tålmodig for kanskje kommer det ikke et svar. Skam er en kraftfull sensur.

Unngå å generalisere

Det er viktig å legge til side forventninger og antagelser om at «fordi jeg ser dette, så må det være sånn». Som Nancy Herz sa «jeg kan ha det jævlig, selv om jeg er innvandrer, uten at moren eller faren min vil tvangssende meg vekk».

Nettverk og informasjon er viktig å ha for unge jenter og gutter som av ulike årsaker presses til å bryte med familie, som Nisha i filmen gjorde. Hva går man til om man må bryte med familien og livet man kjenner? Det er et utrolig stort steg å ta.

Viktig å snakke om

I et intervju med Iram Haq på Lindmo, 30.9.17, forteller Iram litt om sin egen personlige historie. Hun opplevde å bli sendt til Pakistan da hun var 14. Hun var borte i litt over ett år og brøt med familien da hun kom tilbake. Det er egne erfaringer som har inspirert til filmen som hun har jobbet med lenge. Hun snakker om hva frykt kan få oss til å gjøre. Det å bli styrt og påvirket av frykt, er jo virkelig en fellesmenneskelig ting. Og hun sier også at det ikke handler om at foreldrene i filmen bevisst vil skade datteren sin, men de sitter fast i noen vanskelig konstruksjoner selv. Se intervjuet her (ca 13 min). Hun er tydelig på at sosial kontroll er viktig å snakke om, for å få det bort.

Via filmens facebookside kom jeg over en ny podcast, Pakkispodden, der Assad Nasir og Christian Slaaen snakker om filmen. Her kan du høre episode 2: sosial kontroll og grenseløs kjærlighet (ca. 31 minutter). De intervjuet noen publikummere etter premieren på Colosseum, som i ulik grad kjenner seg igjen. En voksen kvinne med voksne barn, så filmen med sine foreldre, og det virket som det var en positiv opplevelse. Det kan skape rom for en samtale som kanskje ikke har vært mulig før. Assad Nasir tror den unge generasjonen som vokser opp nå vil gjøre motstand og opprør mot sosial kontroll. Han mener også at nettopp dem som står i sentrum for dette, som kjenner den sosiale kontrollen på kroppen, er de rette til å ta den kampen. Da kan kanskje «Hva vil folk si» være en inngangsport.

Advertisements

Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Det er vondt å miste troen på fremtid, på bedring og på endring.

Jeg vil huske at det var så uutholdelig, kvelende, jævlig, dritt, meningsløst, smertefullt – fordi jeg kom gjennom det, også denne gangen.

Jeg måtte gjøre noen bevisste grep for å komme meg opp igjen. Virkelig gjøre en innsats. Og jeg gjorde det, og det var dønn frustrerende å føle at det hjalp, men liksom ikke helt. At det hjalp, men allikevel kom jeg ikke ut av tåka.

Før jeg faktisk kom ut av tåka.

Før kanskje det var gått nok tid, før jeg kanskje hadde gjort mer av det jeg trengte, gitt meg selv mer av det jeg trengte, tillatt meg selv å fylle på med positive ting, sette grenser, oppsøke de rette menneskene, kanskje også unngå noe/noen (så ufattelig vanskelig det faktisk er).

Jeg vil huske at det var vanskelig, og at jeg måtte jobbe for å få det bedre. Virkelig gjøre en aktiv innsats for å endre. Jeg vil huske at jeg gjorde noe for å komme meg opp til overflaten, for å få pause fra dritten, og for å komme meg fremover. Og det fungerte denne gangen også.

Jeg ble klar over at jeg måtte gjøre ting som også kan ta meg fremover. Slik at følelsen av å gå i de samme kjipe sirklene blir mindre, og at det faktisk ikke blir de helt samme sirklene.

Jeg vil huske at jeg våknet den dagen og kjente forskjellen, – og at jeg ble takknemlig for den forskjellen. Jeg registrerte den virkelig. Jeg våknet, og noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Og jeg vil lære av det jeg gjorde, slik at jeg neste gang kan gjøre det igjen. Og minne meg på at: Jeg har gjort det før, jeg gjorde det nå, jeg vil klare det igjen. Komme meg opp igjen, gjennom og fremover. Jeg vokser med smerten og på erfaringene.

 

Menn og spiseforstyrrelser

Jeg var på temakveld om menn og spiseforstyrrelser i regi av Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) i går, og ble motivert og inspirert til å skrive litt fritt (og helt sikker ganske unyansert) om det.

Under tittelen «Menn om mat, makt og myter bak spiseforstyrrelser» fortalte Morten og Rooy om sine erfaringer. Link til arrangementet her.

De representerer noen grupper som har fått veldig lite omtale: Menn som sliter med en spiseforstyrrelse og mennesker som sliter med en overspisingslidelse.

Som de sa, det er stort sett 2 grupper man ser, leser og hører om i media, sosiale medier og som det lages filmer om: Dem med anoreksi og bulimi. Og fortrinnsvis unge jenter.

Da er det en stor gruppe som utelates.  De «usynlige spiseforstyrrede». De som liksom ikke kan ha en spiseforstyrrelse. Menn, voksne og de som er normal-/overvektige.

Disse to har virkelig vært gjennom en reise for å komme dit de er i dag, der de omtaler seg som normalvektige, men ikke helt fri fra spiseforstyrrede tanker. De jobber veldig bevisst med de utfordringene de har. De er aktive i styret i Spisfo, og holder foredrag, og sitter i panelet til Senter for sykelig overvekt ved Oslo universitetssykehus, der de bidrar med egenerfaringer på kurset som alle må gjennom i forkant av en eventuell operasjon, som en gastric bypass.

En ting som kom opp, er dette med at menn liksom ikke kan ha en spiseforstyrrelse. En mann som har noen ekstra kilo er liksom greit. En som spiser «hele tiden» har bare en uvane? En mann som er veltrent og opptatt av å ta seg godt ut, oppfyller et ideal. En mann som er for tynn, blir pinglete. De kan ikke ha et alvorlig problem? Møter vi mannskroppen med helt andre øyne og en annen forventning enn kvinnekroppen?

Menn kan liksom ikke ha en spiseforstyrrelse – men jo, det går også an. Det snakket Morten og Rooy åpent og ærlig om. Rooy har tidligere deltatt i en opplysningskampanje for Reform – ressurssenter for menn – linker til det her.

Det er så smått blitt litt mer fokus på gutter som strever, men oftest er det anoreksi eller bulimi, eller kanskje megareksi, som ikke er en offisiell diagnose, der man blir overopptatt av å trene og bygge muskler.

Serien «Helene sjekker inn» som gikk på NRK (Link: Helene sjekker inn på RASP) setter fokus på spiseforstyrrelser og belyser at en spiseforstyrrelse ikke handler om å bli tynn. Her blir vi kjent med noen unge mennesker, også en mann, som er utrolig tøffe og stiller opp. All respekt til dem, som bidrar til å belyse noe som kan være så vanskelig å forstå og samtidig er så personlig.

Den serien får frem at det er bakenforliggende ting, som f. eks. behov for å ha kontroll, lav selvfølelse, selvforakt og manglende egenomsorg/ egenkjærlighet. Det er ting som kan komme av vanskelige erfaringer, prestasjonspress, forventningspress, perfeksjonisme, en tøff livssituasjon, tap, traumer, mobbing, osv.

Men siden det er de veldig tynne personene vi møter kan det forsterke inntrykket av at en som har en alvorlig spiseforstyrrelse ser ut som, nettopp, en veldig tynn person.

Det er mange som sliter med en alvorlig spiseforstyrrelse, som er såkalt normalvektige eller overvektige.  Overspisingslidelse er den mest utbredte spiseforstyrrelsen – altså den som er mest vanlig, som flest sliter med. Som er MINST OMTALT. Og det er den gruppen som har hatt det dårligste behandlingstilbudet. Og dette ønsker Morten og Rooy og Spisfo å sette fokus på og endre på. Åpenhet er viktig for å bryte ned tabuer og skam.

Overspising kan gi alvorlige helseproblemer i tillegg til at det både kan være skamfullt og stigmatisert å være overvektig.

Det er kanskje den gruppen som gjerne får høre ting som «spis sunt», «beveg deg mer», fremfor «hvordan har du det?» Eller som man ser på tv i «Slankekrigen». Selv om det å legge om kostholdet og bli mer fysisk aktiv kan hjelpe for å gå ned i vekt, så handler det om mer enn maten.

En overspisingslidelse er en psykisk lidelse, og gjerne er det bakenforliggende årsaker til at maten er blitt et problem. Maten er kun et uttrykk for det som ligger skjult.

Går man ned i vekt, kan det fremdeles være ting som er vanskelig å forholde seg til. Og dersom kun vekten og kroppen endres, så har kanskje ikke hodet fulgt med i endringen.

En spiseforstyrrelse er en sykdom som reduserer livskvalitet og som kan føre til ensomhet, angst, depresjon og selvmordstanker.

Det er mange som sliter, og mange kan sitte alene i skam. Man kan fort bli hengende fast i stigma, ytre eller indre. Dersom det ikke er en åpenhet om et tema, kan man kjenne seg ensom.

Dersom du går til legen og blir møtt med en holdning om at du er lat og du får beskjed om å spise sunt og trene mer, så vil du kanskje ikke selv tenke at du faktisk har en spiseforstyrrelse – og at du kan trenge mer hjelp. Og det finnes hjelp å få, men man må vite om det.

For meg så virker det som at det er fedmeoperasjoner som har vært det vanligste tilbudet, og der tror jeg det er mye kompetanse og god hjelp å få. Samtidig har det vært lite forskning på dette feltet, fordi overspisingslidelse, ble en offisiell diagnose først ganske nylig (2015?).

Modum Bad skal i gang med en pilotstudie og et behandlingstilbud for personer som sliter med overspising. Og da vil man etterhvert få forskningsresultater som kan fortelle noe om hvilken behandling som kan gi god hjelp for dem som sliter med dette.

Tilbake til temakvelden. Dette vekket engasjement og et par spørsmål jeg festet meg ved, var: Hvordan snakke med noen man er bekymret for, og hvordan kan man engasjere seg for å bidra til å spre åpenhet om disse temaene.

Morten og Rooy mener det er viktig å snakke om at ting ikke alltid er så bra. For god psykisk helse kan handle om å få satt ord på noe man strever med. Og som Rooy sa (ikke direkte sitat) «Det er ingen som dør av at man snakker om at menn kan ha en spiseforstyrrelse, men det er kanskje ikke alle som tåler å høre om det».

Åpenheten følger med at man snakker om det. Og for Rooy og Morten har det gitt mange møter med mennesker som endelig har følt at noen forstår, og som har kjent at nå kan de stille spørsmålene de ikke har kunnet stilt til noen andre.

Også sa de at vi må våge å se hverandre i hverdagen, og bry oss. Våge å stille det kanskje skumle spørsmålet – Hvordan har du det?

Daglig leder i Spiseforstyrrelsesforeningen, Elin Olsen, bekrefter. Av de unge som tar kontakt med Spisfo, er det mange som sier «jeg skulle ønske at noen bare hadde spurt meg om hvordan jeg faktisk har det».

Og om vi spør, må vi også tåle å lytte.

 

Om å være åpen om Modum

Jeg har gjort noe, for meg, litt annerledes i forkant av Modum.

Jeg har vært mer åpen om at jeg skal dit. Og det handler om at jeg forsøker å avdramatisere og normalisere dette, for min egen del. For spiseforstyrrelsen gjør at dette kjennes ganske crazy skummelt og vanvittig unormalt. Så mitt sunne og friske jeg, vil ta eierskap, og jobber med å akseptere at det ER sånn det er nå. Nå er livet mitt sånn at jeg har en spiseforstyrrelse som gjør at jeg har fått et behandlingstilbud ved Modum bad.

Og i forkant av dette har jeg prøvd ut hva det gjør å være åpen.

Så jeg har fortalt det til noen flere mennesker, i tillegg til at jeg har skrevet om det her på bloggen. Det er noe krevende, for spiseforstyrrelsen trives på en måte bedre i stillhet og man kan bli ganske god på avledninger. Tausheten opprettholder skam. Kommer tilbake til det.

At jeg har fortalt litt, har gitt meg noen fine møter. Det er noe mer krevende å ta det ansitk til ansikt. Det er litt sårbart. Og dette er noe som i blant vekker spørsmål, for selv om det er mange som sliter psykisk og går i behandling eller blir innlagt, ved f. eks. Modum Bad, så er det nok ikke helt hverdagskost for alle jeg møter. Så jeg forstår jo da at det kan vekke spørsmål.

Og jeg merker at det bidrar til å gjøre det til noe lærerikt. For den andres reaksjon eller spørsmål vil jeg jo gjerne møte og besvare på en god måte, men jeg tror jo at det er viktig hvordan jeg selv står i min egen situasjon, og håndterer den. Så hva jeg klarer og ønsker svare på er noe jeg må finne ut av.

Jeg tror at en konsekvens av åpenheten, er at skammen blir mindre, og skam er absolutt noe som har gjort destruktive strategier mer betryggende og støttende. Den ensomheten som omkranser skam, den utenforfølelsen som følger med og den utrolig dype selvforakten, gjør at både selvskading og spiseforstyrrelse har vært nærmest en varm og trygg støtte. Det gjør vondt å tenke på, for baksiden av støtten i det destruktive, er veldig mye smerte, i tillegg til mer ensomhet, utenforfølelse og selvforakt.

Noe som er godt å kjenne på, er de gode møtene – der relasjonen liksom styrkes eller berikes på en måte. Det er lærerikt dette.

Jeg hadde liksom tenkt at dette innlegget skulle være enkelt å skrive, men det viser seg å være vanskelig å avslutte. Litt tror jeg det skyldes at ved å være åpen, så setter jeg i gang noen ting i meg selv – som bare er i startgropen. Så dette er work in progress.

Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!