Tilbakeblikk: Angst – et lite glimt inn

Dette skrev jeg 30. november 2014. Angsten var i stunder i noen perioder ganske sterk og nesten overveldende. Kom brått og uventet. Jeg husker jeg kjempet med den mange ganger. For ikke å bli helt overmannet av den ute blant folk. For ikke å løpe av gårde, kaste fra meg alt jeg bar på, begynne å hyperventilere og strigråte på gata.

Les mer «Tilbakeblikk: Angst – et lite glimt inn»

Reklamer

Å kjenne hva som hjelper

Yogaen igjen. Den gjør at jeg får erfare at jeg har, lett tilgjengelige, verktøy som hjelper med å roe ned et overaktivt nervesystem.

I går var jeg på en yogaworkshop, og vi gjorde øvelser som kunne bidra til å frigjøre spenninger i magen. Fra buken til solar plexus og navleregionen.

Dette er områder som holder mye spenninger og følelser. Og med en spiseforstyrrelse er det absolutt ikke et enkelt område å slappe av i. Det var rett og slett kjempevanskelig og utfordrende. Tidvis angstfremkallende, samtidig som det var litt ok.

Det var flott å merke at disse øvelsene kan gi noe bra. For på sikt vil de kunne bli en fin måte å ta vare på meg selv på. Det handler om noe så enkelt (og vanskelig) som egenomsorg.

Være varsom med kroppen, ha en vennlig og øm innstilling til kroppen.

Enkelt. Fint. Egenomsorg.

Vanskelig med en spiseforstyrrelse når selvforakten er ganske stor og det å være i sin egen kropp tidvis føles helt forferdelig.

En øvelse som altså ble ganske sammensatt. Den vekket da også frykt (angst). Og det i seg selv er ikke så farlig. Det er krevende, men det var ikke overveldende eller farlig.

Det som har vært problematisk tidligere, og i mindre grad etterhvert, er hva som skjer når sterke følelser som frykt (angst) setter inn og jeg ikke har hatt noen måter å romme eller roe det ned på.

Da har frykten gått til stress og angst, for eksempel, også har det igjen ført til kanskje selvskading eller noe spiseforstyrret atferd.

Det blir et problem når kroppen/ hjernen blir sittende fast i frykt-/ flukt-/frysresponsen uten gode måter å komme seg ut av dette på igjen. Det er gjerne da vi kan få reaksjoner som kan virke irrasjonelle (og helt forståelig allikevel mtp hva som skjer i kroppen), med sterk sinne, angst, utagering, taushet, panikk, selvskading, vold eller lignende.

Det jeg merket i går var at jeg ble sittende fast i fryktresponsen, men i stedet for at jeg på en måte ble overveldet av dette og gikk dypere inn i frykten, begynte jeg å søke i tankene etter hva som kunne hjelpe for å roe ned dette.

Yogaen har tidligere gitt meg erfaring av at det å ligge i fosterstilling på siden kan være hjelp i blant og å ligge i barnets posisjon kan være hjelp andre ganger. Atter andre ganger kan det kjennes godt å stå stødig i en krigerposisjon eller trikonasana.

Da yogalæreren inviterte til en avsluttende gest, å holde en hånd bak i nakken og en annen hånd på hjertet, merket jeg at det hjalp til å roe nervesystemet. Det var både rart og fint å merke effekten, at nervesystemet begynte å slappe av, ved å gjøre noe så enkelt. Men det er jo ikke enkelt om man ikke kan eller vet det. Det var derfor en verdifull erfaring og kanskje også en fin påminnelse om hva yogaen kan gjøre, og at det gir meg gode verktøy.

Det var fint å virkelig kjenne at noe hjelper.

Angst som drivkraft

Ikke sikker på om jeg kan kalle det angst lenger, når jeg vet hva det kommer av.
Vel, hadde en ny opplevelse med dette bedritne fenomenet i dag.

Dette blir i rykk og napp, for tankene hopper litt nå.

Jeg kjenner igjen hvor angsten kommer fra – eller jeg tror jeg gjør det. Jeg merker en kobling til noe jeg ikke klarer å håndtere og merker panikken og angsten. Det det handler om vekker en dyp skam som går noe sånt som:

Jeg er FEIL
Min reaksjon er FEIL og UFORSTÅELIG
Jeg er UNORMAL og FEIL
Mine følelser er FEIL og UFORSTÅELIGE og IDIOTISKE og LATTERLIGE
Jeg er FEIL

= skam (ja, jeg vet det nå. Shitty følelse som stikker dypt).

Men tilbake til saken – angsten som da dukket opp, når jeg var på løpetur!

Dette har tidligere vært bare ekstremt slitsomt, vanskelig, overveldende, lammende og umulig, og jeg har ofte endt opp med å stå så nær sammenbrettet jeg klarer og hyperventilere. Redusert fra løpende og oppegående til hikstende vrak på kort tid.

Det interessante (?) med angst er at den kan dukke opp som et resultat av fysisk aktivitet, fordi de kroppslige reaksjonene ligner – så på en dårlig dag, kan jeg oppleve at angsten trigges av løpeturen eller en treningsøkt – eller at den forsterkes siden den allerede har ligget og gnaget en stund.

vel – igjen, tilbake til saken. Hopp og sprett og tjooghei.

Jeg løp, og tanker og følelser og angst ramlet nedover meg på den kaotiske måten dette bare skjer på, men i stedet for å stoppe, hyperventilere, hikste, gråte og snublegå fremover, så forsøkte jeg å samle dette jævla kaoset til en eller en kraft for å opprettholde løpingen.
Det funka. Det var interessant. Angst som drivkraft.

Hmmm, det betyr kanskje at det ligger noe sinne bak i dette også – sinne er jo også en god drivkraft. Vel, sint på angsten i hvertfall – det kan jeg tillate meg.

Det var interessant. Ikke at jeg kan løpe fra angsten, som jeg gjerne skulle ha gjort, for tankene og dette uhåndterlige kommer tilbake når jeg stopper, men jeg fikk opp tempoet 🙂

Hei, hvor det går. Ikke at jeg anbefaler det sånn veldig, for det løser ingenting på sikt. Men som kortsiktig lindring var det verdifullt.

Så angst som drivkraft på løpeturen. Små gleder. Eller noe, for det blir litt sånn at jeg forsøker å løpe til jeg er utslitt og ikke orker å tenke og reagere på det, så det kan være en ide å stoppe litt før, egentlig. Men, små steg. Fra kaos til drivkraft.

Lei

Jepp, nå er jeg lei. Så dette blir en skikkelig utblåsning.

Jeg er lei av psyken min – jeg er lei av tankene. Jeg er lei av de utrolig, nesten uutholdelig vonde følelsene, jeg er lei av den tidvise tomheten, jeg er lei av håpløsheten, jeg er lei av frustrasjonen.

Jeg er MØKK lei av at jeg føler det som om jeg sitter fast. For jeg sitter ikke fast. Det går bare så langsomt, at jeg ikke kan spore endringene. Gi meg 6 måneder, liksom.

Jeg er drittlei av at jeg er så redd for å føle at jeg ikke har noe valg. For har jeg ikke noe valg, da blir jeg et offer for min egen situasjon.

Jeg er ikke et offer. Jeg har valg, jeg har handlekraft.

Jeg er lei av at nedturen ikke går over av seg selv, og jeg er lei av at jeg føler meg så utakknemlig og egoistisk som ikke bare klarer å «velge den bort». Men andres nedturer og vanskelige perioder har jeg full forståelse for. For jeg VET at det ikke bare er å tenke positivt, eller å velge bort. Det krever en skikkelig innsats! Mye jobbing med seg selv. Helst, kanskje, ikke alene.

Jeg er lei av å være så redd, så full av angst, så egentlig kontrollert av tvangspregede tanker rundt mat, kropp og trening.

Jeg er drittlei hele kaoskarusellen. Som jeg tviholder meg fast på. Skal ikke ramle av karusellen, nei. Skummelt å ramle av i høy fart.

Jeg er GLAD for at jeg kan skrive. Jeg er takknemlig for at det gir meg noe å skrive. Jeg finner mening i å sette ord på ting. Jeg famler meg frem til motet til å skrive det jeg vil, uten frykt for at jeg skal føle meg helt håpløs og udugelig, og verdiløs.

Jeg er drittlei denne nedturen, og så blir jeg sint fordi jeg er lei, og fordi jeg også har det vondt. «Ulovlige» følelser, «ulovlig» å innrømme.

Sinne kan være en god drivkraft, for sinne skaper mye energi. Den energien kan vendes mot noe konstruktivt. Dessuten – føler jeg sinne, er jeg ikke tom. Win!

Jeg kommer til å føle meg håpløs nå, flau, fjern og rar. Men ER det så farlig?!!

Da og nå

Jeg har fått en ganske gylden mulighet denne uken, egentlig. Jeg så det ikke helt sånn da jeg fikk den. Men nå, noen dager senere kan jeg se at, jo, det har vært en flott anledning til å se at det har skjedd mye på litt over 3 år. Heldigvis. Og faktisk takket være meg selv, min innsats – og god hjelp og støttespillere.

Det var jo sånn at jeg nylig ble oppfordret til å ta det med ro av legen, ettersom jeg kanskje har et virus eller noe, og basically bør ta det med ro, så jeg kan bli frisk.

Ha ha ha – det var så bra å sitte inne på legekontoret og observere legens reaksjon da han liksom ikke kunne forstå at jeg syntes det her var helt forferdelig, og nesten ikke mulig å gjennomføre. Det ble liksom så tydelig møte mellom «legens rasjonelle tankegang» og «pasientens gamle treningsavhengige tanker». 🙂

Og jeg har brukt noen dager på å liksom finne ut av dette, for det var ikke helt enkelt å møte den «pålagte pausen». Og innledningsvis var reaksjonen min litt lik hvordan den var i 2011 (det er jo kanskje automatiserte mønstre som vekkes når man står oppi en lignende situasjon :-/ , også trigget den tidligere en viss respons også har man kanskje ikke vært i den situasjonen på lenge, men så dukker den opp igjen – og da kan jo responsen virke lik, til erfaring og læring tar over).

Men gjennom en kombinasjon av tanker rundt kortsiktig tilfredsstillelse vs langsiktig tenking med litt mer hvile og raskere bedring + at jeg gjør yoga, så har jeg funnet frem til en balanse som fungerer – for nå. Det er en balansegang der også psyken må ivaretas.

Jeg gjør yoga fordi det er vel så viktig for meg å holde angst/ uro/ panikk (som lettere trigger destruktivt kaos) på et OK nivå, som det er å bli fort frisk fysisk. Også kjenner jeg etter om formen blir bedre eller verre.

Og dette tankesettet (ivareta, gjøre yoga, hvile) er så inmari langt unna hvor jeg var i slutten av 2011, som var første gang jeg fikk treningsstopp, om enn av andre årsaker.

DA så det slik ut:

Fullt kaos, null oversikt, panikk, spiseforstyrrelsen eksploderte, massivt indre stress. Jeg mistet meg selv helt – fordi jeg da opplevde at jeg mistet alt som bandt livet mitt sammen. Livet mitt sirklet jo rundt treningen. Planleggingen min var for å få trening inn i hverdagen. Alt annet ble skvist innimellom eller avvist.

Jeg har skrevet om dette tidligere i et blogginnlegg om endring.

Så det har vært flott å se, at selv om det har vært litt trøblete denne uken (kanskje av flere årsaker), så har jeg virkelig kommet så utrolig langt. Jeg har ikke gått i oppløsning. Jeg har ikke mast og kavet og jaget og stresset rundt. Jeg har blitt frustrert og irritert. Det har vært mer angst og uro, og jeg har kjent på de gamle tankene om treningsavhengighet og tvangstanker, men de har ikke tatt overhånd – heller ikke spiseforstyrrelsen.

Jeg har tatt det mer med ro. Jeg klarer også å puste med magen. Jeg har ikke rast rundt og stresset.

Jeg LIKER det ikke, men jeg TÅLER det. Og da vet jeg at det blir lettere neste gang. Fint å se at man lever og lærer, og man lærer og lever.