2018 er godt i gang

Vi har kommet til 9. januar, og 2018 er godt i gang. Nå er vi visst forbi den datoen der det er ok å si «Godt nytt år», i følge språkprofessor Finn-Erik Vinje (greit å vite?). Uansett ønsker jeg deg som klikker innom her et godt nytt år. Jeg håper at 2018 har vært bra så langt, og at du vil få mange gode opplevelser og øyeblikk dette året. 

Dette er visst mitt nyttårsinnlegg, som jeg egentlig ikke hadde summet meg til å skrive. Jeg ville dele en ting som var så godt å gjøre. I desember var jeg veldig klar for å begynne 2018, og hadde brukt litt tid på å rydde i skap, hyller, skuffer, esker og permer. 

Første nyttårsdag praktiserte jeg «letting go». Jeg lot noen gamle minner gå opp i røyk. Symbolsk sett ga det en veldig tilfredsstillelse å se flammene omfavne arkene og observere transformasjonen fra papir til aske. Det er ikke like kraftfullt å makulere (det har jeg også gjort 🙂  

IMG_4694

Å rydde skaper plass som fysisk åpner rom til noe nytt, og emosjonelt sett kan det la noe slippe fri.

Disse papirene har ikke tatt store fysiske plassen. I tanker og følelser har de tatt opp plass og tynget noe. Å se på permen der de var, vekket til stadighet tanker om hva som har vært og at jeg bør gjøre ett eller annet med det. Den plassen kan nå gis til noe nytt.

Det er jo ikke sånn at fortiden blir borte, og noen av papirene har jeg lagret andre steder fordi det kan være greit. Jeg behøver bare ikke å ha dem stående i en hylle hvor jeg kan se dem til stadighet. Det var en tilfredsstillende aktiv handling, som ga en emosjonell renselse og lettelse, og beslutningen lot meg ta tilbake noe, et valg, på et subtilt plan. 

Når noe slipper fri, kan det åpne plass til noe nytt (prøv bare å rydde i hvem du følger i sosiale medier – blir noen borte, kommer noe annet mer frem). Når jeg er klar for å slippe noe fri, og samtidig ønsker å åpne for noe nytt, er det også lettere å gi slipp. 

Reklamer

Verdifulle selvhjelpsorganisasjoner

Jeg har hatt kontakt med Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) siden 2011/12, da den het IKS – Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser. Spisfo er en organisasjon for alle som på en eller annen måte er berørt av spiseforstyrrelser eller sliter med forholdet mat, kropp og vekt. I år har jeg satt gave til Spisfo på ønskelista.

Noe av det som gjør Spisfo så bra, er menneskene som jobber der og miljøet de skaper. Det er alltid hjertevarme innenfor de dørene. Jeg har alltid blitt tatt i mot med åpne armer, hjertevarme og smil, og klemmene sitter løst. De som jobber der har egenerfaring med spiseforstyrrelser og kompetanse på tilfriskning, og masse kunnskap om spiseforstyrrelser. Det er dyrebar livserfaring og en veldig støtte for andre som strever og/eller pårørende.

Å kunne komme på en temakveld, bidra som frivillig, prate med en rådgiver, eller bare stikke innom for å skravle litt med noen man kjenner, er veldig godt.

En annen ting, er at Spisfo alltid er der. Det er ikke døgnåpent, og det er gjerne stengt i høytider og helger. Samtidig er Spisfo tilgjengelig på flere måter, og så lenge man har et behov for dem.

Det er noe jeg har kjent på, for jeg har opplevd en del endringer i min fartstid i helsevesenet. De siste 5-6 årene har jeg byttet behandlere omtrent like mange ganger og vært innom vel 5 behandlingssteder, men Spisfo har vært der hele tiden. Det gir en kontinuitet som har blitt litt fraværende i min behandling, og kan gi et holdepunkt når jeg trenger det.

Det skjer jo endringer også i en organisasjon, og det er ikke de samme menneskene som jobber i Spisfo nå, som i 2012. De har jo også byttet navn, og åpnet opp for menn. Samtidig er verdigrunnlaget det samme, miljøet er godt, og hjerterommet er like stort og varmt. Det er et sted som finnes når jeg har behov for det.

Det er godt å bli møtt av andre som forstår. Praten kan gå om alt mellom himmel og jord, og ikke om sykdom, med mindre rammene er lagt til rette for det (som ved en temakveld, kurs, personlig samtale, samtalegruppe).

Spisfo er ikke en erstating for et behandlingstilbud, men kan være et verdifullt supplement. For eksempel i en ventetid, eller for å fortsette en tilfriskningsprosess. De tilbyr f. eks. rådgivningssamtaler og samtalegrupper som kan være god hjelp, avhengig av hvor man er i sin prosess. Frivillige har også mulighet til kurs for å bygge kompetanse.

Jeg har hatt mye støtte i Spisfo opp igjenom årene. Både ved å gå på temakvelder og kurs, og ved å være aktiv som frivillig. Nå er jeg i en situasjon der jeg behøver mer støtte og dørene hos Spisfo er alltid åpne.

De gjør en betydningsfull jobb. Utover å ha åpne dører og hjelpetelefon, bidrar Spisfo også i forebyggingsarbeid, og med informasjonsspredning og kompetansebygging. Det er viktig, og de når ut til ulike målgrupper, som lærer- og psykologistudenter, og til politikere og beslutningstagere.

For den som har lyst til å lese mer om Spisfo, linker jeg til siden her: Spisfo. Der står det også litt om hvordan man kan støtte dem, f. eks. via Vipps, medlemskap, eller ved å abonnere på medlemsbladet.

Støtte til Spisfo er garantert støtte til en god sak. Selvhjelpsorganisasjoner er gull verdt.

Llamas!

Llamaene har jo ingenting med temaet å gjøre, de var bare søte 🙂

Ventetid

Etter 3 måneder med uforutsigbarhet, er det noe veldig godt i å få en avklaring. Selv om den avklaringen betyr nesten 4 måneders ventetid.

Det er utrolig frustrerende at det kan bli sånn.

Jeg har fått høre at jeg har vært uheldig med tidspunktet for søknaden. Da vi startet henvisningsprosessen til RASP i sept/okt, fikk vi signaler om at det var kort ventetid. Og jeg så for meg (håpet inderlig) at jeg kunne fått et tilbud kanskje fra januar.

Så har det skjedd ting som har gjort at ventetiden hos RASP er blitt mye lenger. Derfor ser jeg nå på en ventetid på 3-4 måneder.

Det er ingen drømmesituasjon, og ikke hva jeg hadde håpet eller ønsket. Så det har gitt meg mange muligheter til å utforske hvilken reaksjon som vekkes i meg når «things don´t go my way». Det er i og for seg veldig interessant.

Vel.

Det hjelper uansett å ha noe konkret å forholde seg til. For uforutsigbarhet er slitsomt. Det vet jeg at ikke bare gjelder meg. Men ventetid er ventetid.

Så nå er hovedfokuset mitt å holde meg flytende til april. Jeg har god støtte rundt meg, en priceless psykolog har gjort alt hun kan før hun går ut i permisjon, og jeg har tatt noen grep selv. Så det er ting på gang.

Jeg må bare stå på og være tydelig på hva jeg trenger.

Tøff og krevende ventetid for hjelp

Nå er det 2,5 måneder siden jeg ble skrevet ut fra Modum. Det krever en omstilling å miste et behandlingstilbud, og når det tilbudet holdt spiseforstyrrelsen litt i sjakk, så var det tøft å miste rammene. Det var tøft å tenke på at jeg nå skulle bli stående «alene» når jeg erfarte at det krevde så mye å stå i rammene og dermed holde spiseforstyrrelsen i sjakk, og tilfriskningen i gang. Det har ikke gått så bra de siste månedene, så det har vært en lang høst. Dermed har ventetiden vært krevende.

I september/ oktober startet henvisningsprosessen til RASP. Da var det mye som føltes usikkert, og det var ikke en god følelse å ikke vite helt hvordan jeg skulle gå fremover. RASP var noe vi snakket om på Modum, siden de har erfaringer med at noen har god nytte av et opphold ved RASP først, eller et bedre utbytte av rammene på RASP (som er tettere enn på Modum).

Noen frustrerende henvisningsrunder

Vi sendte henvisning til RASP i begynnelsen av oktober og fikk raskt svar om at de kunne tilby meg en plass, men at henvisningen måtte komme fra et DPS (jeg går ikke i behandling ved et DPS, men privat). Det er sikkert noe vi burde sjekket før, og RASP kommuniserer det på sine nettsider. Samtidig fikk vi satt i gang prosessen, så på ett vis var det jo bare greit at vi gjorde det.

Men her oppstod også den ekstra ventetiden, fordi jeg måtte søkes inn på DPS og de måtte viderehenvise meg. Det dro ut ventetiden i kanskje 3-4 uker. Fordelen var at henvisningen til RASP allerede lå i systemet.

Det er noen formaliteter som kan bli litt tunge i praksis. Som når dette kanskje ble en sak som falt litt utenfor ordinær prosess. I og med at jeg har en psykolog som kjenner meg godt, som støtter meg i en henvisning til RASP, men som ikke formelt kan henvise meg dit. RASP krever at DPS er involvert. Det vil si at jeg måtte søkes både til DPS og til RASP. En formalitet som blir tidkrevende i praksis. Det involverer flere ledd, og involverer plutselig en ny behandler fra DPS, som jeg fremdeles ikke har møtt, men som skal være involvert i avklaringen av et RASP-tilbud. Det blir snodig i praksis.

Uforutsigbarhet og frustrasjon

Ventetiden er slitsom. Jeg hadde rett og slett håpet på, hatt behov for, og nok også trodd, at det skulle gå raskere å få hjelp da jeg kom hjem fra Modum, og dermed komme videre i tilfriskningen.

Jeg har hatt utrolig god støtte i psykologen min, som har hatt kontakt med RASP og DPS, og som har forsøkt å besvare uforutsigbarheter og uavklarte spørsmål. Jeg har også vært i kontakt med RASP og DPS for å høre om henvisninger er sendt og mottatt, og for å prøve å finne ut av ventetider. Det har ikke vært så lett å få svar på ventetiden spesielt.

Så det har vært slitsomt og frustrerende å ikke vite hvor lenge jeg må vente for å få hjelp. Det er jo også frustrerende og skremmende å kjenne på at behovet for mer hjelp virkelig er der.

Frustrasjonen bunner jo da også i en frykt fordi jeg opplever at jeg blir dårligere av spiseforstyrrelsen. Uforutsigbarheten oppå frykten, forsterker frykten og gjør det litt lett å miste motivasjon på en dårlig dag. Jeg har kjent på frykten for at jeg ikke vil få hjelp tidsnok, eller at det skal bli vanskeligere å ta i mot hjelpen når den kommer fordi jeg er blitt dårligere. Da er det vanskelig å være tålmodig.

Lettelsen

Jeg har nå fått en dato fra RASP. Det var en utrolig lettelse, når det har kjentes kaotisk og tøft i over 2 måneder. Jeg er takknemlig for at jeg får en vurderingssamtale, og jeg krysser fingrene for en rask avklaring.

Føler jeg har sett en viktig film

I anledning FNs internasjonale jentedag 11. oktober, ble det arrangert jentevisninger av filmen «Hva vil folk si» i flere norske byer, og jeg så den i Oslo med en venninne. Vi kom ut fra kinoen og begge to var ganske satt ut. Dette er en film jeg anbefaler. Den gir innblikk i en sammensatt tematikk. Den vekket mye. Jeg føler jeg har sett en viktig film (obs spoiler alert).

«Hva vil folk si» handler om Nisha, en 17 år gammel norsk-pakistansk jente som står i to kulturer. På den ene siden er hun en vanlig norsk ungdom som går på videregående og henger med venner, og på den andre siden har hun tette og nære bånd til sin pakistanske familie, der hun nok helst skal oppfylle visse krav for å opprettholde familiens ære. I familiediskursen kommer det frem at det å bli lege er akseptert, eller kanskje Nisha kunne vært litt mer som Malala Yousafzai (fredsprisvinneren fra 2014), «hun er flott». Det ligger noen høye forventninger her. Samtidig er det lett å se og forstå at foreldrene vil det beste for barna sine, og at de skal få en god fremtid.

Far og datter har et sterkt bånd og det er mye kjærlighet der. Møtene mellom dem gjennom filmen er både varme, vonde, skremmende og forløsende (siste scenen er vond og god på en gang). Når faren tidlig i filmen finner Nisha sammen en norsk gutt, skjer det et brutalt skifte i deres relasjon, som er hjerteskjærende og fortvilende å se. Faren reagerer voldsomt og fra det øyeblikket blir det klart at Nishas stemme, «jeg har ikke gjort noe galt», har liten plass og mindre verdi enn frykten og skammen som bor bak ordene «Hva vil folk si».

Det kjennes fortvilende at familien tar valget om å sende datteren til Pakistan, uutholdelig at faren kan ønske sin datter død og at moren kan si hun ønsker at datteren var dødfødt. Det skulle liksom ikke være mulig (å forstå), men filmen gir rom for det – fordi den er god (vond!) og nyansert.

Det er mye ære som står på spill, og etter farens oppdagelse hviler familiens ære på skuldrene til en ung 17-årig jente. Det kjennes dypt urettferdig. Og det er flere ganger hvor jeg sitter og ser på, og ikke helt tror det jeg ser. Samtidig får filmen frem nyansene – den oppleves ikke sorthvit. Nisha tvangssendes til Pakistan og blir boende hos familie der, til det skjer vonde ting (som Nisha urettferdig får skylden for) som gjør at faren må hente henne hjem igjen. Det blir ikke bedre for Nisha å komme hjem og til slutt er det planleggingen av et arrangert ekteskap som gjør at Nisha bryter med familien. Det var en sårhet i siste scene mellom far og datter, som var så vond å se. En far som gir slipp og tar inn over seg realiteten, en datter som er presset til å bryte opp og dra.

Filmen engasjerte og berørte dypt. Se den!

Linker til noen anmeldelser

Anmeldelse på P3.no

filmweb.no

Av Laial Janet Ayoub

Av Merete Anker

Etter filmvisningen var vi så heldige å få høre regissøren, Iram Haq, og en av forfatterne av boka «Skamløs» (som jeg tror jeg må lese), Nancy Herz, som var til stede for en kort spørsmålsrunde. Iram Haq snakket om sosial kontroll og sosiale konstruksjoner, som man kan bli fanget i. Og filmen viser at sosiale konstruksjoner fanger Nisha, men også faren, moren og resten av familien. Det ga en opplevelse av at de ikke har andre valg enn å opprettholde og forsterke den kontrollen som holder dem fanget. Det å bryte med det virker frustrerende umulig. Det blir forståelig når filmen viser rollen som familie, nærmiljøet, ære, skam, frykt og forventninger spiller og hvordan det påvirker valg og handlinger. Det kjennes bare ikke greit. Jeg ble sittende med både en vond klump i magen over lidelsene som kommer frem og en forståelse for situasjonen. Og en frustrerende maktesløshet og ønske om å gjøre noe. Det er en kompleks tematikk.

Det var spennende å møte Iram Haq og Nanzy Herz. For filmen vekket tanker og spørsmål fra salen: Hvor utbredt er dette i Norge? Hvor mange jenter og unge kvinner, men også gutter og menn, opplever dette, eller grader av sosial kontroll som begrenser livene deres, og kanskje gir vonde, skadelige eller fatale konsekvenser? Hvordan kan man møte dette? Det vil være et tap for personen som lever under det, og for samfunnet som kan miste en viktig stemme og en ressurssterk person!

Det kom frem flere interessante poenger, jeg nevner noen:

Åpenhet er en viktig kilde til kunnskap og kompetanseheving. Kunnskap gjør det enklere å snakke om noe som er tabubelagt. Kunnskap og åpenhet er viktig for å bryte ned tabuer, og bygge broer. Brobygging er viktig for å endre på noe som kan få så alvorlige konsekvenser. For å bli klar over at man lever under sosial kontroll, må man vite hva det er.

Å være oppmerksom på unge mennesker og vise interesse for dem man er bekymret for, skal ikke undervurderes.

Å stille spørsmålet «hvordan har du det?«, er viktig, og våge å lytte til et svar, eller også våge å være tålmodig for kanskje kommer det ikke et svar. Skam er en kraftfull sensur.

Unngå å generalisere

Det er viktig å legge til side forventninger og antagelser om at «fordi jeg ser dette, så må det være sånn». Som Nancy Herz sa «jeg kan ha det jævlig, selv om jeg er innvandrer, uten at moren eller faren min vil tvangssende meg vekk».

Nettverk og informasjon er viktig å ha for unge jenter og gutter som av ulike årsaker presses til å bryte med familie, som Nisha i filmen gjorde. Hva går man til om man må bryte med familien og livet man kjenner? Det er et utrolig stort steg å ta.

Viktig å snakke om

I et intervju med Iram Haq på Lindmo, 30.9.17, forteller Iram litt om sin egen personlige historie. Hun opplevde å bli sendt til Pakistan da hun var 14. Hun var borte i litt over ett år og brøt med familien da hun kom tilbake. Det er egne erfaringer som har inspirert til filmen som hun har jobbet med lenge. Hun snakker om hva frykt kan få oss til å gjøre. Det å bli styrt og påvirket av frykt, er jo virkelig en fellesmenneskelig ting. Og hun sier også at det ikke handler om at foreldrene i filmen bevisst vil skade datteren sin, men de sitter fast i noen vanskelig konstruksjoner selv. Se intervjuet her (ca 13 min). Hun er tydelig på at sosial kontroll er viktig å snakke om, for å få det bort.

Via filmens facebookside kom jeg over en ny podcast, Pakkispodden, der Assad Nasir og Christian Slaaen snakker om filmen. Her kan du høre episode 2: sosial kontroll og grenseløs kjærlighet (ca. 31 minutter). De intervjuet noen publikummere etter premieren på Colosseum, som i ulik grad kjenner seg igjen. En voksen kvinne med voksne barn, så filmen med sine foreldre, og det virket som det var en positiv opplevelse. Det kan skape rom for en samtale som kanskje ikke har vært mulig før. Assad Nasir tror den unge generasjonen som vokser opp nå vil gjøre motstand og opprør mot sosial kontroll. Han mener også at nettopp dem som står i sentrum for dette, som kjenner den sosiale kontrollen på kroppen, er de rette til å ta den kampen. Da kan kanskje «Hva vil folk si» være en inngangsport.