Finne ting som er gøy: Tar opp gamle hobbyer

Denne høsten har jeg gjort noe bra for meg selv. Tanken var å fylle tiden med noe annet enn trening, prøve å erstatte treningsbehovet og endre spiseforstyrret atferd, få ny inspirasjon, gjøre noe nytt og velge inn noe positivt i hverdagen.

Jeg har tatt opp noen favorittaktiviteter fra barndoms- og ungdomsårene mine. De ga mye glede da jeg holdt på med det i «første runde». Da er det vel ikke så rart at det er noe som har vært fristende å plukke frem igjen. Jeg trenger å fylle tiden med ting som lader batteriene mine, er gøy og passe utfordrende.

Les mer «Finne ting som er gøy: Tar opp gamle hobbyer»

Reklamer

Tilfriskning fra spiseforstyrrelse: endringer som merkes, drakamp og tanker som støtter

Jeg har vært hjemme fra RASP i ca 3 uker, og kjenner at det går opp og ned. 3 uker er  ikke så lang tid når jeg tenker meg om.

Les mer «Tilfriskning fra spiseforstyrrelse: endringer som merkes, drakamp og tanker som støtter»

Inspirasjon og litt om hjernetrening i tilfriskning

Dette inspirerte meg i dag:

Jeg hørte på en podcastepisode med Tabitha Farrar. Podcasten heter Eating Disorder Recovery Podcast, episoden heter Neural rewiring for full recovery from an entrenched eating disorder (lenke til podden).

Les mer «Inspirasjon og litt om hjernetrening i tilfriskning»

Hvordan går det + litt om slitenhet

Hvordan det går, er vanskelig å svare på. Om jeg skal svare ærlig på det, så går det opp og ned, frem og tilbake, bra, elendig, jævlig, ok, greit, dritt, fint, om hverandre.

Jeg står så godt jeg klarer i behandlingen på RASP, det nærmer seg slutten på oppholdet og det er krevende å gjennomføre. Jeg vil ikke alltid gjennomføre behandlingen, for det er virkelig beintøft. Samtidig vil jeg ikke tilbake til det jeg kom fra. Bare i mars kjentes situasjonen ganske jævlig. I blant blir det et valg mellom vondt og verre. Det skaper et her og nå som tidvis er vanskelig å stå i.

Hvordan står jeg i dette? 

Står jeg i det? Jeg vet ikke alltid. I blant vil jeg dra og aldri komme tilbake til avdelingen. I blant er jeg takknemlig for at jeg fortsatt er der.

For å stå i dette litt kaotiske, slitsomme, og krevende løpet, er det avgjørende å ha noe å sysle med. Så det ikke bare blir å holde ut vanskelighetene. Tross at det er et program på avdelingen, blir det også mye «dødtid», særlig nå i ferietiden. Da er det fint å avlede med kortspill, gruble eller kubb, å dra ut fra avdelingen for å få en pause, gå tur, shoppe, gå på kafé, eller kikke i butikker. Andre ganger er det greit å strikke, skrive, nettsurfe eller lese avisa, tegneserier, eller bøker. Ha permisjon og hjemmeopphold er god trening og gir en god pause. Det er godt å kjenne at jeg har ro til å lese skjønnlitteratur, det er lenge siden. Å ha konsentrasjon til å lese en bok, følge en historie og ikke bare surfe gjennom artikler eller blogginnlegg på nett… det er lenge siden. Det er også lenge siden jeg har tillatt meg å lese noe for å slappe av, å ikke for å lære noe nytt.

Det tar meg litt over på dette med slitenhet.

Akseptere og være i slitenheten

Jeg er mye trøtt og sliten for tiden. Det er en fulltidsjobb å være i behandling, og jeg merker at det er beintøffe arbeidsuker.

Jeg kjenner på litt mer overskudd, samtidig kjenner jeg at jeg er sliten. Det henger vel sammen med at jeg, gjennom å stå i rammene (og ikke bare løper av gårde), lar kroppen slappe mer av, jeg stopper mer opp og da kjenner jeg mer etter.

Nå prøver jeg å lære meg å lytte til at jeg er sliten, og respondere deretter. Det er ikke ukomplisert. Hodet mitt forteller meg at jeg må gjøre noe før jeg kan respondere på at jeg er sliten. «Bare» å ha møter, avtaler og samtaler og være innlagt og spise måltider, er liksom ikke tilstrekkelig grunn til å være sliten, og for eksempel ta seg en lur eller ligge på sofaen. Det er jo egentlig en svært god grunn. Jeg føler bare ikke at det er en god nok grunn for meg. Jeg tror kanskje det er vanlig å tenke sånn.

I mange, mange år har jeg vært vant til å «holde det gående». Det å stoppe opp når jeg er sliten har jeg ikke helt tillatt meg. Ikke tilstrekkelig eller lenge nok. Det er skummelt å være sliten og lytte til det. Jeg blir redd for at slitenheten aldri skal gå over og kan få katastrofetanker om at jeg aldri vil komme meg opp av sofaen om jeg først legger meg nedpå (det er en ganske spiseforstyrret tanke). Så da lurer jeg gjerne på hvor lenge jeg kan «tillate» meg å være sliten? For meg har det lenge vært noe hodet skal bestemme over. Men så er det jo kroppen og kanskje også hodet som er sliten.

Å lytte til at jeg er en sliten når jeg trenger det, er litt som å lære noe nytt. Yogaen har hjulpet meg med å kjenne etter, samtidig har jeg ikke klart å legge vekk aktivitetsstrategien min.

Når jeg ikke tillater slitenheten helt, så har jeg en strategi med å gjøre ting for å holde den på avstand. Setter jeg med ned for å kjenne etter dukker det jo også opp ting som jeg holder unna ved å holde meg aktiv.

Det krever en innsats å ikke gå en tur, og heller sitte ned for å lese, når jeg er sliten.

Det kan kjennes bra å holde noe på avstand, men løser jo gjerne ingenting, og det blir en strategi som er lett å opprettholde. Et eksempel kan være å løpe av seg stress. Det løser ikke alltid noe og kan bli en vane der måten å løse stress på er å løpe det av seg. Det kan bli slitsomt i lengden, og uheldig sammen en spiseforstyrrelse. Fordi kroppen da gjerne slites ut uten å få nok påfyll.

Det er et mønster (dette med å unngå slitenhet, og nekte meg selv å slappe av når jeg trenger det) som er vanskelig å endre på. Samtidig tenker jeg at det vil være viktig på sikt. Jeg tror at det på sikt virkelig vil være verdt det, å lytte til kroppen og sette gode grenser.

Jeg tror det er en livslang prosess for å finne en balanse mellom aktivitet og hvile. Ligge på sofaen, gå i stedet for å løpe, avlyse en avtale, sove på dagtid, ta en treningsøkt for å koble av ikke brenne av kcal, ta en rolig kveld, finne på noe sosialt, nyte alenetid, osv. For å holde ut i en hektisk hverdag er det jo nødvendig med påfyll og hvile.

Dette ble langt og føles litt rotete. Håper du fortsatt henger med.

Måle fremgang

Dette er bare en kjapp liten oppdatering som jeg ville dele, fordi jeg ble så glad.  

I dag syklet jeg en tur jeg har syklet mange ganger før. For første gang på flere år, var jeg ikke utslitt før, underveis eller etter.

Les mer «Måle fremgang»