Oppdatering – litt om spiseforstyrrelse, angst, depresjon, aktivitet og ny hverdag

Det går lenge mellom innleggene her, får litt dårlig samvittighet, men sånn er det. Det er snart 3 måneder siden jeg ble utskrevet fra RASP. Det virker så lenge siden nå, også er det bare 3 måneder. Det har både skjedd mye, jeg har kjent mye på angst og depresjon og da har jeg ikke hatt overskudd til å skrive.

I januar var spiseforstyrrelsen fortsatt med i ganske stor grad. Jeg klarte ikke å holde meg helt til kostplanen, og det er sånn med denne sykdommen, merker jeg, at man ikke kan ta øynene fra ballen. Plutselig har den sneket seg inn igjen, man går kanskje litt ned i vekt igjen, også er det en ny runddans på gang. Det skjedde. Og det kunne fortsatt om jeg ikke hadde fått litt motivasjon av angsten som ble så sterk og depresjonen som kom.

Angst og depresjon

Januar var veldig preget av angst. Jeg skrev litt om det i forrige innlegg. Det ble uutholdelig etterhvert. Jeg våknet mange ganger om natten, kroppen var så urolig at jeg da slet veldig med å få sove igjen. Jeg våknet tidlig om morgenen og fikk ikke sove igjen. Kroppen var anspent. Det føltes som om jeg var i en frykt- eller sjokktilstand når jeg våknet. Jeg hadde masse katastrofetanker og bekymringstanker. Det tok mange timer før det roet seg, men utover ettermiddagen roet det seg gjerne. Kveldene ble bedre og roligere, men så skjedde det igjen at jeg våknet om natten og så var det i gang igjen.

Dette var inmari slitsomt. Den uregelmessige søvnen hjalp ikke på overskudd, eller på konsentrasjonen. Bekymringstankene la et teppe av frykt over alle andre tanker, så alt føltes håpløst og vanskelig. Etterhvert begynte jeg å få ganske regelmessige selvmordstanker fordi alt føltes så håpløst, sort og som om det aldri skulle endres.

Det svingte så mellom angst og depresjon. Fra å være overaktivert, redd og full av bekymringer, kunne jeg gå til å føle meg utslitt, tom, nummen, sliten, tafatt, motløs og nedfor.

Jeg forsøkte å møte dette med yoga og pusteøvelser, men samtidig skjer det ting som jeg skal være med på, stille opp på og jeg vil jo gjerne klare å bidra og være til stede på en god måte der jeg er (som har vært tøft), og det ble utrolig vanskelig å stå i alt sammen. Så til slutt begynte jeg på noe lett angstdempende for å ha noe mer å støtte meg på. Det har hjulpet meg til å sove litt bedre, og de legger litt et lokk på toppene og støtter litt opp under bunnene. De løser ikke situasjonen, men gjør det lettere å tenke litt klarere og slappe av. Tankene vekker ikke like stor frykt og angst, selv om jeg merker at det fortsatt sitter i kroppen. Så medisinen blir en krykke. Men de er ingen mirakelkur.

Motivasjon til å jobbe med spiseforstyrrelsen

En slags heldig konsekvens av all angsten og depresjonen, er at jeg fikk et sterkt behov for å ta bedre vare på meg selv. Og i det inngår også å spise nok og variert. Så det ble en motivasjon for å jobbe videre med tilfriskningen fra spiseforstyrrelsen.

Det er ofte slik at når man blir deprimert, så føles det meste som et ork, og det å ta vare på seg selv blir nesten eller helt uoverkommelig. I tillegg kan mange miste matlysten, det å lage mat gir ingen glede, å handle mat kan kjennes tungt og sultfølelsen er ikke tilstede. Jeg kjente på dette, og det gjorde at jeg tenkte at det er veldig viktig at jeg klarer å ta vare på meg selv.

Så det har hjulpet i rundene med spiseforstyrrelsen. For første gang på veldig mange år spiser jeg nå nesten alle måltidene, og nesten all maten jeg skal («skal» i følge kostplanen fra RASP), og som må til for å fortsette å stå i tilfriskningen, og ikke gå ned i vekt. Det er tøft, men jeg gjør det. Og jeg prøver å gi meg selv en klapp på skulderen for dette. For dette har ikke kommet av seg selv og det var noe jeg absolutt ikke klarte å få til før jeg begynte prosessen på Modum i 2017 og så fikk enda mer hjelp på RASP i fjor. Det hjalp det grunnlaget jeg fikk på plass etter innleggelsene, men det er mitt valg å fortsette å følge opplegget nå som jeg står på egne ben (jeg har støtte rundt meg, men det er stor overgang fra å være innlagt).

Dette har vart i ca to måneder nå. Det er egentlig ikke så lenge når jeg tenker på at jeg  har vært syk i mange år. Spiseforstyrrelsen har farget tankene mine i mange år, så det tar tid å endre på. Det er da også en endring som gjøres måltid for måltid, dag etter dag, sakte, men sikkert.

Hvile i hverdagen

Noe annet som er nytt, er det å hvile når jeg er sliten. Jeg har vært veldig god på å drive rovdrift på meg selv. Det har jeg gjort i mange år. Og det å hvile har ikke vært «lov» før jeg har følt at jeg har gjort nok den dagen, og ikke før om kvelden. Yoga har hjulpet meg å forstå hva hvile og avslappet tilstand er, for jeg har vært på yogasamlinger over 3 og 5 dager, der jeg virkelig har fått kjenne på det å slappe av. Men jeg har ikke tillat meg å hvile når jeg har vært sliten. For det har virket skummelt å gi etter for slitenheten. Jeg har vært redd for at dersom jeg la meg ned på sofaen for å hvile, så ville jeg aldri komme meg opp igjen. Det sier vel kanskje noe om at behovet for å hvile har vært stort. Men det har virkelig vært skummelt.

I et par uker nå, har jeg utforsket hvile i form av avspenning. Det har presset seg frem litt, fordi jeg går på et kurs som krever mye, så jeg kommer hjem og er tom i hodet, utslitt mentalt. Da har jeg møtt dette med å legge meg i savasana, som er dyp avspenning. Og blitt liggende i opptil 1 time. Jeg kjenner at det hjelper for å hente meg inn litt. Jeg bruker også mindfulness og pusteøvelser. Jeg øver meg på å lytte til kroppens behov, og ikke fortsette å presse meg selv fordi jeg føler jeg må. Det er veldig nytt. Det gjør at å hvile blir stadig mindre skummelt.

Aktivitetsnivå

En siste ting som er nytt, er aktivitetene jeg fyller uka med. Den endringen startet jeg på i fjor høst da jeg begynte å ri og spille fløyte. I mange år har trening tatt mye tid, den har vært tvangspreget og destruktiv. Det endret seg de siste årene, med yogaerfaringer, etter at jeg var på Modum og fordi jeg kjente på skader og overbelastninger, men jeg klarte ikke å legge den vekk. Det å ta hensyn til kroppen har vært vanskelig – tross all yogaen. Men under den siste innleggelsen på RASP skjedde det noe som gjorde at jeg måtte endre på ting. Plutselig hovnet det ene kneet mitt kraftig opp og jeg klarte ikke å gå på det på nesten en uke. Dette skjedde mens jeg var innlagt, så jeg fikk god oppfølging av legen og ortopedisk avdeling. Det viser seg at jeg har slitasjeskader i begge knærne, med litt forkalkninger, så jeg KAN rett og slett ikke trene som jeg har gjort. Jeg må kjenne etter om det jeg gjør er bra eller negativt for knærne. Løping er derfor litt uaktuelt for tiden, og det har vært noe jeg har tydd til, både av lyst og veldig mye av tvang. Det har ikke bare vært enkelt å forholde seg til, men jeg tenker også at da må jeg bare finne måter å være i aktivitet på som ikke gjør kneskadene verre.

Trening ble tematisert den første runden min på RASP. Fordi trening har vært så tett sammenfiltret med spiseforstyrrelsen, ble jeg sterkt oppfordret til å ta treningsfri i noen år for å virkelig bryte de satte mønstrene som opprettholdt sykdommen. Legen jeg snakket med om dette sa noe sånt som at for mange som har spiseforstyrrelse og samtidig problemer med overtrening, så er det et element av avhengighet i treningen som er så sterk, at det som må til for å bli frisk fra spiseforstyrrelsen er å kutte ut trening helt i en lang periode. Nettopp fordi det er så sammenfiltret at det ene opprettholder det andre.

Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg meldte meg ut av treningssenteret, for trening har vært en så stor del av livet mitt at det føltes som det var del av identiteten min. Det må høres rart ut, men jeg tenkte mye på dette «hvem er jeg om jeg ikke er en som trener, ikke er en som jobber for å bli fit? Kan jeg føle at jeg har et bra og meningsfullt liv uten trening?».

Etter litt fundering kom jeg frem til at jeg både kan melde meg inn på treningssenter igjen senere om jeg ønsker, og at det er veldig mange måter å være i aktivitet på selv om jeg ikke kan løpe eller har et treningsmedlemskap.

Opprinnelig tenkte jeg ikke at jeg skulle ta treningsfri, eller endre så mye på treningsvaner. Og jeg satt mer fast i sykdommen. Men så satte tanken seg litt, og så skjedde dette med kneet, så nå har det har virkelig skjedd en endring.

Ny hverdag

Jeg har fortsatt med ridingen som jeg startet med i fjor høst. Det gir mye glede. Hester er så flotte, fine dyr. Jeg har også begynt å synge i kor, og erstattet fløytespillingen med sang. Det er noe jeg har tenkt på lenge, men ikke har gjort fordi andre ting (trening) har tatt så mye tid. Når spiseforstyrrelsen nå er mer ute av bildet, og treningen tar mye mindre tid, så har jeg fått tid til andre ting.

De siste månedene har jeg ikke trent utover et par skiturer, turer og yoga og det er fortsatt veldig rart. For det kjennes ut som jeg gjør noe feil, men samtidig tenker jeg at jeg har veldig godt av å ta det litt med ro. For jeg er veldig sliten, og nå øver jeg på å lytte litt til det. Jeg kan alltid komme i gang med mer trening senere.

Hverdagen min er så annerledes sammenlignet med bare for ett år siden. Jeg hadde aldri trodd i fjor på denne tiden at jeg ville komme til å endre på så mye. Både med tanke på mat og måltidsstruktur, men også aktiviteter og dette med å hvile. En del av meg har ønsket det, det var bare ikke tilgjengelig fordi jeg satt så fast i spiseforstyrrelsen.

Så det er noen veldig bra ting som har skjedd. Samtidig er angst og depresjon tøffe utfordringer og det krever litt ulike tilnærminger, og jeg kjenner på konsekvensene av mange år med rovdrift på meg selv og krevende runder i behandling. Det kan være at det vil ta litt tid å komme til hektene. Samtidig lærer jeg veldig mye av dette, for jeg blir nødt til både å lytte til kroppen, utfordre meg selv og sette grenser.

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s