Tilfriskning fra spiseforstyrrelse: endringer som merkes, drakamp og tanker som støtter

Jeg har vært hjemme fra RASP i ca 3 uker, og kjenner at det går opp og ned. 3 uker er  ikke så lang tid når jeg tenker meg om.

Endring – kjenne overskudd 

Jeg husker at da jeg hadde vært på Modum noen uker i fjor, så kjente jeg på litt overskudd. Det var vel i september i fjor. Da husker jeg at jeg hadde overskudd til både å være innom en butikk for å se på sko, og til å treffe en venninne litt senere. Med overskudd mener jeg at jeg tenkte klarere, hodet var ikke «grå tåke». Jeg kjente at jeg koste meg og det kostet ikke alt jeg hadde å føre en samtale med venninnen min.

Det overskuddet forsvant dessverre igjen etter jeg mistet Modum, og stress og usikkerhet gjorde at sykdommen fikk sterkt tak igjen. Før jeg kom inn på RASP i april var jeg utslitt. Jeg skrev en post it til meg selv: «Gjør det enkelt», som en påminnelse. For jeg klarte ikke å tenke klart. Jeg måtte tvinge meg til å bare skjære gjennom for å ta avgjørelser, gjøre det enkelt for meg selv. Jeg var utslitt. Det er ikke et sted jeg savner å være.

Nå kjenner jeg igjen på overskudd. Og jeg tar meg i å kjenne endringer i små ting. Jeg skrev et kort innlegg etter en sykkeltur for litt siden, som gikk på det samme. Jeg har overskudd der det ikke var før. Et eksempel skjedde i forrige uke. Jeg kom sent hjem fra en ridetime og skulle sette fra meg noe i kjellerboden. Før RASP hadde bare tanken på å gå ned i kjelleren i det hele tatt, gjort meg utslitt. Jeg hadde ikke orket. Nå orket jeg. Så kom jeg opp i leiligheten og ble usikker på om jeg hadde smekket igjen låsen på døren. Før hadde tanken på å gå ned i kjellerboden gjort meg utslitt, overveldet, jeg hadde ikke orket. Kanskje hadde jeg begynt å gråte fordi jeg var så sliten og ferdig. Jeg hadde så lite å gå på. Nå kostet det meg ingenting å gå ned 5 etasjer for å sjekke (den var låst).

Jeg merker også at hodet virker litt raskere igjen. Jeg bruker kortere tid på å organisere meg før jeg drar hjemmefra, for eksempel. Jeg har mer overskudd til å planlegge ting. Jeg har mer overskudd når jeg er sammen folk. Samtaler koster ikke like mye hodebruk, eller hva jeg skal kalle det. Det er noe jeg gleder meg over. Jeg er mindre stresset, men jeg er sårbar for stress. Det kommer jeg til å måtte fortsette å jobbe med. Stress er energityv, på linje med spiseforstyrrelsen – og stress kan trigge sykdommen.

Disse små overskuddsrommene er indikatorer – blir de borte er det tegn på at jeg blir verre. Blir de borte må jeg ta grep. Komme tilbake på rett spor. De er gode indikatorer.

Tilfriskning går ikke bare rett frem

Selv om jeg bare har vært hjemme i noen uker, har jeg gjort meg noen erfaringer. Tilfriskning er ikke en lineær prosess. Det må jeg faktisk minne meg på. Jeg visste det i teorien, nå skal det leves. Det går opp og ned. En dag kan gå litt dårlig. Men så behøver ikke neste dag å gå like dårlig, den kan plutselig gå bra igjen. Så kan det gå bra litt, så kan det gå litt dårlig. Og jeg må minne meg selv på at det er greit. Samtidig er det lett å bli litt nedstemt når det går dårlig, og da kan jeg miste motet litt. Da må jeg minne meg på at det kan gå bedre i morgen.

Drakamp

En annen ting jeg kjenner på, er en drakamp mellom sykdommen og videre tilfriskning. Noen dager er tankene mer høylytte. De vil at jeg skal velge sykdommen. De sier at jeg ikke må spise middag, eller at jeg må ta mindre mat til frokost, kutte ut lunsj, ber meg drikke kaffe i stedet for å spise. Det er spiseforstyrrede tanker som er forlokkende på en velkjent måte. Som er trygge, kjente og forteller meg at jeg gjør noe riktig.

I følge dem gjør jeg noe galt eller farlig dersom jeg velger å spise frokost, eller spiser noe som ikke er planlagt. De forteller meg at jeg blir en forferdelig person som ingen kan like, om jeg spiser all den maten, at jeg ikke er noe verdt, og en del nedsettende tanker om meg og kroppen min.

Det skaper en drakamp mellom lengselen etter overskudd, tanker om hva jeg vil gjøre og orker å gjøre i en friskere kropp, og trangen til å være i aktivitet, driven etter å gå ned i vekt, søken etter den velkjente (om enn fryktede) følelsen av tomhet, slitenhet, «grå tåke».

Jeg regner med at den drakampen vil fortsette å være der en stund. Jeg har hørt andre snakke om at for å få tankene til å forsvinne, så må man velge å handle på tvers av dem. Gjøre det motsatte av det de sier. Ikke lytte til dem, ikke møte hver enkelt tanke, men overkjøre dem. Jeg finner mye inspirasjon i blant andre Tabitha Farrar og en som kaller seg Megsy Recovery, på YouTube.

Tanker som hjelper: Gjøre motsatte handlinger og ta det neste riktige valget

Tabitha sier blant annet at man ikke kan forhandle med en spiseforstyrrelse. Både Tabitha og Megsy (Meg Ann heter hun, tror jeg) snakker begge om at dersom spiseforstyrrelsen får lillefingeren en dag, tar den hele hånda neste dag. Begrenser man mat til et måltid, vil man fortsette å begrense til neste måltid og gjerne kutte enda litt til, og litt til, og litt til. Så har man det gående. Vips har det gått 5-10 år og man sitter fortsatt fast i det samme spiseforstyrrede mønstret. For det er så lett å velge spiseforstyrrelsen. Den sitter jo i hodet. Det er opparbeidet dype spor.

Jeg har tenkt dette lenge, og kjenner jo selv hvor lett det er å være sittende fast. Det er så trygt og kjent. Så tenker jeg hvor fattig og ensomt livet blir med sykdommen. Frykten for å bli sittende fast i det spiseforstyrrede sporet resten av livet, gjør meg så nedfor og motløs, og det var bidragsytende til at jeg søkte meg til Modum Bad og deretter til RASP. Det er en helsikes kamp å bli frisk, og det er krevende å stå gjennom de behandlingsløpene, men det er veien mot det friskere livet jeg egentlig VIL HA. Større frihet. Det koster, det gjør det. Det er ikke lett.

Så siden dette er så vanskelig, griper jeg fatt i støttende tanker jeg plukker opp, blant annet fra Tabitha og Megsy Recovery. Som det å gjøre motsatte handlinger. Det prøver jeg å ha med meg, det er så klart ofte hva jeg da skal gjøre. Det er så klart krevende å gjøre det motsatte av hva spiseforstyrrelsen sier er greit. Den kjemper jo i mot. Men på sikt vil jeg vinne på det. Man kjører opp et nytt spor, og dersom man gjentar det nye sporet mange ganger, så vil det bli mer naturlig og lettere til slutt. Mindre skummelt. Det er repetisjon som gjelder.

Megsy Recovery snakker om å utfordre seg på mat som er skummel. Det er samme prinsipp. Repetisjon, repetisjon, repetisjon. Gjør man det en gang, kan det være veldig skummelt, vekke mye angst, skyldfølelse, skam og andre vonde tanker. Ved å gjenta og gjenta, blir det gradvis mindre skummelt.

Det er virkelig valg som må tas hele tiden. Atferd som må gjentas. Eat, repeat. Det er lettere noen dager enn andre.

En annen ting jeg har med meg, er tanken om å «ta det neste rette valget«. Det begrepet tror jeg kommer fra AA-miljøet. Tar man et feil valg, så er det hva man velger å gjøre etterpå som er viktig, og som kan ta en videre igjen. Om det neste steget blir riktig, er man tilbake på rett spor og på vei mot tilfriskning. Det gjør det enklere å «gjøre feil», for det er mulig å gjøre det riktig neste gang. Det er alltid rom for å prøve igjen. Det er en befriende tanke.

Rent konkret så kan det være at dersom jeg hopper over et måltid, så må jeg stoppe opp, anerkjenne hva jeg har gjort og se mot neste måltid, og ta det etter kostplanen. Det er krevende, så klart. Men også tilgivende og det blir mindre sort-hvitt. En feil betyr ikke at man har mistet masse tilfriskning. Det er bare et måltid som ikke gikk etter planen. Neste måltid kan gå fint, det. Der kan man få mulighet til å reparere.

Det siste jeg har festet meg ved, går også på dette med å endre atferd og mønstre. Dersom man gjentar det samme, kan man ikke forvente at noe vil endre seg. Dette har jeg også fått med meg blant annet fra Megsy Recovery. Dersom jeg fortsetter å unngå noen matvarer, fordi de er skumle, så vil de aldri bli tryggere. Dersom jeg fortsetter å droppe noe fra kostlisten, spiser mindre enn jeg skal, så vil jeg aldri komme opp i den sunne vekten som kroppen min trenger for å være mer fornøyd, som opprettholder overskuddet jeg nå kjenner, som hodet mitt trenger for å fortsette å virke. Det vil holde meg i spiseforstyrrelsen. Det vil aldri bli lettere å spise etter kostplanen, for jeg får ikke erfaring i det. Ved å utfordre der det butter, der motstanden ligger, så vil det skape nye mønstre. Som etterhvert vil bli tryggere, som vil gi nye resultater – for jeg gjør noe annet.

Så, det er disse tankene jeg prøver å hanke tak i, og som hjelper meg i drakampen:

  • Gjør det motsatte av hva spiseforstyrrelsen vil
  • Ta det neste rette valget
  • Jeg kan ikke fortsette å gjøre det samme og forvente et nytt resultat – jeg må gjøre noe nytt

Forhåpentligvis vil jeg klare å komme med et litt mer oppmuntrende blogginnlegg snart, tenkte å dele noen erfaringer jeg har med å velge inn aktiviteter som gir glede!

Reklamer

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s