Hva er det å stå i behandling for en spiseforstyrrelse?

Mon tro? Ja, hva innebærer det – eller hva krever det egentlig? Svarer jeg på det, egentlig? Jeg sammenligner det med en hjerteoperasjon.

Å være innlagt for å få behandling for en spiseforstyrrelse, krever alt jeg har, vil jeg nesten si.

Da jeg var 8-9 år, ble jeg operert for en hjertedefekt. Å være innlagt for en spiseforstyrrelse er ikke som å være innlagt for en hjerteoperasjon.

Det er noen fellestrekk, som blodprøver og målinger av blodtrykk, puls og temperatur. Det er mange mennesker å forholde seg til. Jeg sover i en sykehusseng. Jeg spiser mat som andre har laget, til tidspunkt som andre har bestemt.

Behandlingen ellers er ganske forskjellig. Da jeg ble hjerteoperert, var behandlingen operasjonen. Med spiseforstyrrelsen er behandlingen måltider, grupper, samtaler og egenmestringstrening (emt) der du er borte fra avdeling og spiser måltider på egenhånd. Emt kommer med en god del planlegging og evalueringer, for å gi best mulig erfaring og mestring.

Med hjerteoperasjonen var det en tydelig feil, en defekt, som skulle fikses. En liten feil kan påvirke mye. Med spiseforstyrrelsen er det et omfattende mønster som må endres. Det er mye som må endres for sykdommen får feste på mange områder over tid.

Med hjerteoperasjonen kan jeg huske at jeg gruet meg kvelden før operasjonen. Jeg gruet meg for det ukjente som skulle komme. Sånn er det med spiseforstyrrelsen også. Før måltider øker angst og uro, og det er noe ukjent knyttet til det å bli frisk/ere.

Med hjerteoperasjonen var «alt i orden» etter en vellykket operasjon. Det var 10-12 dager totalt på kirurgisk, intensiven og barneavdelingen, inkl permisjon, så kunne jeg dra hjem med et hjerte som var fikset. Det var vel oppfølging 1 mnd og 12 mnd etter. Jeg husker ikke helt nøyaktig.

Med spiseforstyrrelsen er hvert måltid og hver samtale små steg på veien mot en endring som skal gjøre mitt forhold til mat og meg selv litt, eller en god del, bedre, og gi meg noen flere verktøy. Det kan ikke løses med kirurgisk presisjon. Det er ingen som kan skjære bort en spiseforstyrrelse. Oppfølgingen etterpå avhenger av hvor du er innlagt. På Modum har de ca 1 ukes oppfølging ca 1 år etter, på RASP er det variasjon, og de vil ha på plass et eksternt hjelpeapparat, for å forhindre tilbakefall (i tiden rett etter utskrivelse er man gjerne ekstra sårbar).

Det krevde nok mindre av meg å stå i de dagene som gikk med til hjerteoperasjonen og oppfølgingen. Jeg husker at jeg ikke hadde så lyst til å spise kontrastgrøt før en prøve jeg skulle gjennom. Jeg ble vant til å bli stukket her og der. Ellers var ventetiden kvelden før operasjonen skummel. Jeg husker også at det var ubehagelig å våkne opp fra narkosen, med et pusterør i luftrøret. Jeg var tørst og prøvde å si fra, men det kom ingen ord og jeg tror jeg pekte mot munnen min. Det ubehaget varte veldig kort fordi jeg sovnet igjen.

Behandling for spiseforstyrrelse er et lengre løp. Gjerne flere måneder. Ubehag, nervøsitet, angst og stress varer i lengre tid, og dukker opp flere ganger om dagen, i tiden før, under og etter måltider (som er «medisinen» som skal inntas).

Der jeg kunne dra hjem ganske raskt etter hjerteoperasjonen, med et «fikset» hjerte, og vende tilbake til skole og hverdag, med bare litt ekstra oppfølging av fysioterapeut i en kort periode og kontroll etter 1 og 12 mnd, er det annerledes med en spiseforstyrrelse.

Oppholdet på RASP varer i flere måneder, og når jeg skrives ut, skal jeg ha med meg en rutine som jeg under innleggelsen jobber med å få inn og lærer å stole på. Jeg må jobbe videre med det jeg har lært.

Hjertet ble operert i løpet av noen timer. Spiseforstyrrelsen presses ut i et langsomt tempo over flere måneder og år. Det er som å skyve den ut sakte, sakte, og sørge for å få med alle små og bittesmå rester, som prøver å klamre seg fast i kriker og kroker.

Der hjertet er «fikset», og jeg heldigvis ikke har hatt bivirkninger eller tilbakefall, er ikke spiseforstyrrelsen noe som kan opereres bort med kirurgisk inngrep. Behandlingen har bivirkninger – som økt angst og uro. Og siden det kan ta lang tid å bli kvitt hele sykdommen (tanker kan sitte i lenge etter at atferd er borte og vekten er normalisert og stabilisert), er det større fare for tilbakefall etter en utskrivelse.

På den måten minner det kanskje mer om et komplisert benbrudd, som en venninne sa en gang. Etter operasjonen og innledende opptrening, er det utrolig viktig med den videre opptreningen man gjør når man kommer hjem, for å få benet tilbake i så god stand som mulig. Og det kan ta tid før det blir skikkelig bra. Det krever tid og tålmodighet.

Behandlere har også sammenlignet spiseforstyrrelser med diabetes. På den måten at en diabetiker må ta insulin hver dag resten av livet. Har du en spiseforstyrrelse og jobber med å bli frisk, er medisinen å spise nok og næringsrik(-tig) mat flere ganger om dagen, resten av livet.

Har jeg sagt noe som gir mening? Om hva det vil si å stå i behandling? Tja?

En vesentlig forskjell fra hjerteoperasjonen, er at jeg kan ha valg i møte med spiseforstyrrelsen. Etter hvert som den friske delen vokser seg sterkere, får man gradvis flere valg.

Da hjelper det meg i blant å spørre meg selv om hvem jeg vil være.

Da vet jeg som regel hva som er rett å gjøre. I blant vinner jeg, i blant vinner sykdommen. Det er ikke en lineær prosess. Nope. Men det går fremover. Sakte, og sikkert.

Reklamer

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s