Veien ut går gjennom

Nå er det lenge siden sist jeg blogget. Det er fordi jeg har mer enn nok med å stå i behandlingen/ tilfriskningen på RASP. Jeg er ikke så god på å dele fra den reisen jeg nå har vært på i 7 uker. Det er ikke så mye som skjer, på en måte, samtidig som det skjer så innmari mye. Heldigvis er jeg fortsatt på RASP, kan jeg si. Det er tøft. Jeg ble inspirert til å skrive noe, så here goes.

Veien ut av spiseforstyrrelsen går virkelig gjennom: Gjennom angst, gjennom måltider, gjennom fysisk ubehag, psykisk smerte, selvforakt og panikk. Gjennom tårer, negler som borer seg inn i hud, svimmelhet, sinneutbrudd, panikkanfall, fjernhetsfølelse, nummenhet. Gjennom bit for bit og en slurk og en til.

Jeg kommer ikke ut av spiseforstyrrelsen uten å gå gjennom all faenskapet. Det er et lite helvete å stå i. Og jeg kommer ikke utenom. Det finnes ingen «lure snarveier», som ikke er signert spiseforstyrrelsen.

Jeg kan ikke hoppe over et måltid, unngå å spise opp, eller droppe et element i et måltid. Ikke uten å utsette tilfriskningen, eller opprettholde spiseforstyrrelsen. Og det trekker ut ubehaget.

Medisinen er mat og hvile. Det er mange valg i løpet av en dag som kan få et friskere eller mer spiseforstyrret utfall.

Hvert måltid byr på f eks indre krangel, kamp, forhandling, indre mobbing og/ eller selvkritikk. Det skjer mye på innsiden.

Når et måltid ikke fullføres eller ikke gjennomføres, vinner sykdommen. Det er virkelig mye prøving og feiling.

Det er tøft å stå i dette. Det går ikke alltid. Da vinner sykdommen.

Å falle tilbake i hverdagen jeg kom fra, frister ikke. Også er det det jeg i realiteten velger å gå mot om jeg ikke står i rammene som behandlingen gir meg.

Det er virkelig valg som må tas, hele tiden. Og det er knallhardt. Og det er bare jeg som kan ta dem. Behandlingsapparatet kan legge til rette for at jeg har rammer og støtte, og gjøre det enkelt ved at maten serveres til rett tid og i riktig mengde, men det er bare jeg som kan gjøre jobben.

Sykdommen er ikke et valg, men tilfriskningen er virkelig en rekke valg.

Det hjelper å ha et team som støtter og heier på meg. Dyktige mennesker som virkelig kjenner dette fagfeltet, som ser meg som individ og er hjelpsomme og imøtekommende, legger til rette og tilpasser. Det er jeg utrolig takknemlig for.

Og det hjelper å ha gode venner og familie å snakke med. Som støtter meg og som jeg er glad i, og som det gir meg så mye å være sammen. Det blir lett som å være i en boble å være innlagt, og da er det godt å bli minnet på at jeg er mer enn en sykdom. Jeg har et liv utenom sykdommen.

Veien ut går gjennom. Jeg snubler, faller, plukker meg opp og fortsetter.

Reklamer

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s