Føler jeg har sett en viktig film

I anledning FNs internasjonale jentedag 11. oktober, ble det arrangert jentevisninger av filmen «Hva vil folk si» i flere norske byer, og jeg så den i Oslo med en venninne. Vi kom ut fra kinoen og begge to var ganske satt ut. Dette er en film jeg anbefaler. Den gir innblikk i en sammensatt tematikk. Den vekket mye. Jeg føler jeg har sett en viktig film (obs spoiler alert).

«Hva vil folk si» handler om Nisha, en 17 år gammel norsk-pakistansk jente som står i to kulturer. På den ene siden er hun en vanlig norsk ungdom som går på videregående og henger med venner, og på den andre siden har hun tette og nære bånd til sin pakistanske familie, der hun nok helst skal oppfylle visse krav for å opprettholde familiens ære. I familiediskursen kommer det frem at det å bli lege er akseptert, eller kanskje Nisha kunne vært litt mer som Malala Yousafzai (fredsprisvinneren fra 2014), «hun er flott». Det ligger noen høye forventninger her. Samtidig er det lett å se og forstå at foreldrene vil det beste for barna sine, og at de skal få en god fremtid.

Far og datter har et sterkt bånd og det er mye kjærlighet der. Møtene mellom dem gjennom filmen er både varme, vonde, skremmende og forløsende (siste scenen er vond og god på en gang). Når faren tidlig i filmen finner Nisha sammen en norsk gutt, skjer det et brutalt skifte i deres relasjon, som er hjerteskjærende og fortvilende å se. Faren reagerer voldsomt og fra det øyeblikket blir det klart at Nishas stemme, «jeg har ikke gjort noe galt», har liten plass og mindre verdi enn frykten og skammen som bor bak ordene «Hva vil folk si».

Det kjennes fortvilende at familien tar valget om å sende datteren til Pakistan, uutholdelig at faren kan ønske sin datter død og at moren kan si hun ønsker at datteren var dødfødt. Det skulle liksom ikke være mulig (å forstå), men filmen gir rom for det – fordi den er god (vond!) og nyansert.

Det er mye ære som står på spill, og etter farens oppdagelse hviler familiens ære på skuldrene til en ung 17-årig jente. Det kjennes dypt urettferdig. Og det er flere ganger hvor jeg sitter og ser på, og ikke helt tror det jeg ser. Samtidig får filmen frem nyansene – den oppleves ikke sorthvit. Nisha tvangssendes til Pakistan og blir boende hos familie der, til det skjer vonde ting (som Nisha urettferdig får skylden for) som gjør at faren må hente henne hjem igjen. Det blir ikke bedre for Nisha å komme hjem og til slutt er det planleggingen av et arrangert ekteskap som gjør at Nisha bryter med familien. Det var en sårhet i siste scene mellom far og datter, som var så vond å se. En far som gir slipp og tar inn over seg realiteten, en datter som er presset til å bryte opp og dra.

Filmen engasjerte og berørte dypt. Se den!

Linker til noen anmeldelser

Anmeldelse på P3.no

filmweb.no

Av Laial Janet Ayoub

Av Merete Anker

Etter filmvisningen var vi så heldige å få høre regissøren, Iram Haq, og en av forfatterne av boka «Skamløs» (som jeg tror jeg må lese), Nancy Herz, som var til stede for en kort spørsmålsrunde. Iram Haq snakket om sosial kontroll og sosiale konstruksjoner, som man kan bli fanget i. Og filmen viser at sosiale konstruksjoner fanger Nisha, men også faren, moren og resten av familien. Det ga en opplevelse av at de ikke har andre valg enn å opprettholde og forsterke den kontrollen som holder dem fanget. Det å bryte med det virker frustrerende umulig. Det blir forståelig når filmen viser rollen som familie, nærmiljøet, ære, skam, frykt og forventninger spiller og hvordan det påvirker valg og handlinger. Det kjennes bare ikke greit. Jeg ble sittende med både en vond klump i magen over lidelsene som kommer frem og en forståelse for situasjonen. Og en frustrerende maktesløshet og ønske om å gjøre noe. Det er en kompleks tematikk.

Det var spennende å møte Iram Haq og Nanzy Herz. For filmen vekket tanker og spørsmål fra salen: Hvor utbredt er dette i Norge? Hvor mange jenter og unge kvinner, men også gutter og menn, opplever dette, eller grader av sosial kontroll som begrenser livene deres, og kanskje gir vonde, skadelige eller fatale konsekvenser? Hvordan kan man møte dette? Det vil være et tap for personen som lever under det, og for samfunnet som kan miste en viktig stemme og en ressurssterk person!

Det kom frem flere interessante poenger, jeg nevner noen:

Åpenhet er en viktig kilde til kunnskap og kompetanseheving. Kunnskap gjør det enklere å snakke om noe som er tabubelagt. Kunnskap og åpenhet er viktig for å bryte ned tabuer, og bygge broer. Brobygging er viktig for å endre på noe som kan få så alvorlige konsekvenser. For å bli klar over at man lever under sosial kontroll, må man vite hva det er.

Å være oppmerksom på unge mennesker og vise interesse for dem man er bekymret for, skal ikke undervurderes.

Å stille spørsmålet «hvordan har du det?«, er viktig, og våge å lytte til et svar, eller også våge å være tålmodig for kanskje kommer det ikke et svar. Skam er en kraftfull sensur.

Unngå å generalisere

Det er viktig å legge til side forventninger og antagelser om at «fordi jeg ser dette, så må det være sånn». Som Nancy Herz sa «jeg kan ha det jævlig, selv om jeg er innvandrer, uten at moren eller faren min vil tvangssende meg vekk».

Nettverk og informasjon er viktig å ha for unge jenter og gutter som av ulike årsaker presses til å bryte med familie, som Nisha i filmen gjorde. Hva går man til om man må bryte med familien og livet man kjenner? Det er et utrolig stort steg å ta.

Viktig å snakke om

I et intervju med Iram Haq på Lindmo, 30.9.17, forteller Iram litt om sin egen personlige historie. Hun opplevde å bli sendt til Pakistan da hun var 14. Hun var borte i litt over ett år og brøt med familien da hun kom tilbake. Det er egne erfaringer som har inspirert til filmen som hun har jobbet med lenge. Hun snakker om hva frykt kan få oss til å gjøre. Det å bli styrt og påvirket av frykt, er jo virkelig en fellesmenneskelig ting. Og hun sier også at det ikke handler om at foreldrene i filmen bevisst vil skade datteren sin, men de sitter fast i noen vanskelig konstruksjoner selv. Se intervjuet her (ca 13 min). Hun er tydelig på at sosial kontroll er viktig å snakke om, for å få det bort.

Via filmens facebookside kom jeg over en ny podcast, Pakkispodden, der Assad Nasir og Christian Slaaen snakker om filmen. Her kan du høre episode 2: sosial kontroll og grenseløs kjærlighet (ca. 31 minutter). De intervjuet noen publikummere etter premieren på Colosseum, som i ulik grad kjenner seg igjen. En voksen kvinne med voksne barn, så filmen med sine foreldre, og det virket som det var en positiv opplevelse. Det kan skape rom for en samtale som kanskje ikke har vært mulig før. Assad Nasir tror den unge generasjonen som vokser opp nå vil gjøre motstand og opprør mot sosial kontroll. Han mener også at nettopp dem som står i sentrum for dette, som kjenner den sosiale kontrollen på kroppen, er de rette til å ta den kampen. Da kan kanskje «Hva vil folk si» være en inngangsport.

En kommentar om “Føler jeg har sett en viktig film

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s