Menn og spiseforstyrrelser

Jeg var på temakveld om menn og spiseforstyrrelser i regi av Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) i går, og ble motivert og inspirert til å skrive litt fritt (og helt sikker ganske unyansert) om det.

Under tittelen «Menn om mat, makt og myter bak spiseforstyrrelser» fortalte Morten og Rooy om sine erfaringer. Link til arrangementet her.

De representerer noen grupper som har fått veldig lite omtale: Menn som sliter med en spiseforstyrrelse og mennesker som sliter med en overspisingslidelse.

Som de sa, det er stort sett 2 grupper man ser, leser og hører om i media, sosiale medier og som det lages filmer om: Dem med anoreksi og bulimi. Og fortrinnsvis unge jenter.

Da er det en stor gruppe som utelates.  De «usynlige spiseforstyrrede». De som liksom ikke kan ha en spiseforstyrrelse. Menn, voksne og de som er normal-/overvektige.

Disse to har virkelig vært gjennom en reise for å komme dit de er i dag, der de omtaler seg som normalvektige, men ikke helt fri fra spiseforstyrrede tanker. De jobber veldig bevisst med de utfordringene de har. De er aktive i styret i Spisfo, og holder foredrag, og sitter i panelet til Senter for sykelig overvekt ved Oslo universitetssykehus, der de bidrar med egenerfaringer på kurset som alle må gjennom i forkant av en eventuell operasjon, som en gastric bypass.

En ting som kom opp, er dette med at menn liksom ikke kan ha en spiseforstyrrelse. En mann som har noen ekstra kilo er liksom greit. En som spiser «hele tiden» har bare en uvane? En mann som er veltrent og opptatt av å ta seg godt ut, oppfyller et ideal. En mann som er for tynn, blir pinglete. De kan ikke ha et alvorlig problem? Møter vi mannskroppen med helt andre øyne og en annen forventning enn kvinnekroppen?

Menn kan liksom ikke ha en spiseforstyrrelse – men jo, det går også an. Det snakket Morten og Rooy åpent og ærlig om. Rooy har tidligere deltatt i en opplysningskampanje for Reform – ressurssenter for menn – linker til det her.

Det er så smått blitt litt mer fokus på gutter som strever, men oftest er det anoreksi eller bulimi, eller kanskje megareksi, som ikke er en offisiell diagnose, der man blir overopptatt av å trene og bygge muskler.

Serien «Helene sjekker inn» som gikk på NRK (Link: Helene sjekker inn på RASP) setter fokus på spiseforstyrrelser og belyser at en spiseforstyrrelse ikke handler om å bli tynn. Her blir vi kjent med noen unge mennesker, også en mann, som er utrolig tøffe og stiller opp. All respekt til dem, som bidrar til å belyse noe som kan være så vanskelig å forstå og samtidig er så personlig.

Den serien får frem at det er bakenforliggende ting, som f. eks. behov for å ha kontroll, lav selvfølelse, selvforakt og manglende egenomsorg/ egenkjærlighet. Det er ting som kan komme av vanskelige erfaringer, prestasjonspress, forventningspress, perfeksjonisme, en tøff livssituasjon, tap, traumer, mobbing, osv.

Men siden det er de veldig tynne personene vi møter kan det forsterke inntrykket av at en som har en alvorlig spiseforstyrrelse ser ut som, nettopp, en veldig tynn person.

Det er mange som sliter med en alvorlig spiseforstyrrelse, som er såkalt normalvektige eller overvektige.  Overspisingslidelse er den mest utbredte spiseforstyrrelsen – altså den som er mest vanlig, som flest sliter med. Som er MINST OMTALT. Og det er den gruppen som har hatt det dårligste behandlingstilbudet. Og dette ønsker Morten og Rooy og Spisfo å sette fokus på og endre på. Åpenhet er viktig for å bryte ned tabuer og skam.

Overspising kan gi alvorlige helseproblemer i tillegg til at det både kan være skamfullt og stigmatisert å være overvektig.

Det er kanskje den gruppen som gjerne får høre ting som «spis sunt», «beveg deg mer», fremfor «hvordan har du det?» Eller som man ser på tv i «Slankekrigen». Selv om det å legge om kostholdet og bli mer fysisk aktiv kan hjelpe for å gå ned i vekt, så handler det om mer enn maten.

En overspisingslidelse er en psykisk lidelse, og gjerne er det bakenforliggende årsaker til at maten er blitt et problem. Maten er kun et uttrykk for det som ligger skjult.

Går man ned i vekt, kan det fremdeles være ting som er vanskelig å forholde seg til. Og dersom kun vekten og kroppen endres, så har kanskje ikke hodet fulgt med i endringen.

En spiseforstyrrelse er en sykdom som reduserer livskvalitet og som kan føre til ensomhet, angst, depresjon og selvmordstanker.

Det er mange som sliter, og mange kan sitte alene i skam. Man kan fort bli hengende fast i stigma, ytre eller indre. Dersom det ikke er en åpenhet om et tema, kan man kjenne seg ensom.

Dersom du går til legen og blir møtt med en holdning om at du er lat og du får beskjed om å spise sunt og trene mer, så vil du kanskje ikke selv tenke at du faktisk har en spiseforstyrrelse – og at du kan trenge mer hjelp. Og det finnes hjelp å få, men man må vite om det.

For meg så virker det som at det er fedmeoperasjoner som har vært det vanligste tilbudet, og der tror jeg det er mye kompetanse og god hjelp å få. Samtidig har det vært lite forskning på dette feltet, fordi overspisingslidelse, ble en offisiell diagnose først ganske nylig (2015?).

Modum Bad skal i gang med en pilotstudie og et behandlingstilbud for personer som sliter med overspising. Og da vil man etterhvert få forskningsresultater som kan fortelle noe om hvilken behandling som kan gi god hjelp for dem som sliter med dette.

Tilbake til temakvelden. Dette vekket engasjement og et par spørsmål jeg festet meg ved, var: Hvordan snakke med noen man er bekymret for, og hvordan kan man engasjere seg for å bidra til å spre åpenhet om disse temaene.

Morten og Rooy mener det er viktig å snakke om at ting ikke alltid er så bra. For god psykisk helse kan handle om å få satt ord på noe man strever med. Og som Rooy sa (ikke direkte sitat) «Det er ingen som dør av at man snakker om at menn kan ha en spiseforstyrrelse, men det er kanskje ikke alle som tåler å høre om det».

Åpenheten følger med at man snakker om det. Og for Rooy og Morten har det gitt mange møter med mennesker som endelig har følt at noen forstår, og som har kjent at nå kan de stille spørsmålene de ikke har kunnet stilt til noen andre.

Også sa de at vi må våge å se hverandre i hverdagen, og bry oss. Våge å stille det kanskje skumle spørsmålet – Hvordan har du det?

Daglig leder i Spiseforstyrrelsesforeningen, Elin Olsen, bekrefter. Av de unge som tar kontakt med Spisfo, er det mange som sier «jeg skulle ønske at noen bare hadde spurt meg om hvordan jeg faktisk har det».

Og om vi spør, må vi også tåle å lytte.

 

Reklamer

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s