Selvforakt, utrygghet og skam

Dette er noe jeg har kvernet på lenge. Og dette blogginnlegget har jeg holdt inne lenge. Nå er det så lenge siden jeg har sett det at jeg hadde glemt at jeg skrev det. Noe av det er like relevant, noen ting er annerledes nå.

Skam er den vonde følelsen som gjør det så utrolig enkelt å skjule noe, tie, gjemme meg, unngå. Den gjør det også lett å opprettholde de vonde symptomene som er der av nødvendighet.

I tillegg gjør skam at jeg fort føler seg meg ensom, alene og utenfor og det leder kjapt til depressive tanker og depresjon. Så skam er skadelig.

Apropos skam, så ble også jeg hekta på tv-serien Skam (NRK har virkelig laget mange gode serier som berører psykisk helse – blant annet Helene sjekker inn, Skam, Stemmene i hodet, Jeg mot meg. Fantastisk når temaer belyses, fortelles om og blir mindre tabu og stigmatiserende! (avsporing). (sidehopp: Har flere svenske kollegaer som innrømmer at de er Skam-fans :D)

Selvforakt er en uutholdelig opplevelse av for eksempel å føle at jeg ikke er verdt noe, ikke kan noe, ikke har noe å bidra med, ikke vil få til, eller at jeg er rar, feil, ødelagt. Det er den stemmen som sier dritkjipe ting om meg til meg. Dette har jeg skrevet en del om på bloggen. Det hjelper i blant å bare si det som det er.

Essensen av selvforakt er følelsen av at jeg aldri er bra nok, og det kan eskalere til destruktive tankespiraler og vonde følelser. Som det krever noen bevisste grep for å bryte ut av. Jeg har erfaring med at aktiv avledning (gå en tur, stemme en gitar, fargelegge noe) kan hjelpe om det ikke er mer langsiktige løsninger tilgjengelig (eks: en støttende samtale som nøster i tematikken på en ivaretakende måte).

Jeg syns det dermed sier seg selv at selvforakt gjør det lett å opprettholde eller utvikle en spiseforstyrrelse, selvskading, rusproblemer, isolasjon, ensomhet, depresjon og selvmordstanker. Symptomene er jo uttrykk for at noe er galt, eller også helt jævlig galt.

Selvforakt skaper også skam, er min erfaring. For hvem i all verden kan tåle en person  som er så fæl som det jeg tenker at jeg er i min dypeste selvforakt? «Hvem vil forstå dette? Eller klare å møte meg på en god måte, så jeg føler meg litt bedre og litt mindre feil og til bry?» Det er lett å tenke at dette må jeg jo bare ta meg sammen og fikse selv, for ingen liker vel en som bare syter og klager over hvor forferdelig man føler seg (selvforakt er også en form for selvskading).

Det kan virke «enklere», eller kanskje tryggere, å ikke si noe. Eller umulig å faktisk si noe, av frykt for å bli avvist. Selv når selvforakt og skam i dystert fellesskap dreper livsglede og håp.

Å bryte selvforakt og skam, gjennom åpenhet og ved å snakke med for eksempel en venn, krever mot – for det kan kjennes som en utlevering på et veldig sårbart tidspunkt. Men det hjelper, om det er en person man stoler på, eller om det er en person som inviterer til tillit og som klarer å skape et godt møte (kan være en hjelpelinje som Mental Helse og Kirkens SOS).

Utrygghet kan skjule seg bak selvforakt. Det er lett å reagere med selvforakt når utrygghet gjør at man unngår, tviler på egne evner, er redd for hva som kan skje, redd for å prøve, redd for å mislykkes. «Hvor dum er vel ikke jeg?» «Jeg får jo ikke til noenting» «At jeg ikke klarte det!» «Jeg tør ikke, jeg er håpløs!». Det er normale tanker. De fleste av oss møter en eller annen gang situasjoner der varianter av disse tankene dukker opp.

Utad kan man virke selvsikker, skråsikker, kontrollerende, nølende, redd, stille, avvisende, unnvikende, sint m.m. Hvordan det kommer til utrykk kan variere stort. Begynner man å observere folk rundt seg, blir dette straks interessant, for vi har alle ulike måter å vise vår utrygghet på. Det kan være nyttig å se, om enn bare for å se at vi er virkelig ikke alene om utryggheten. Alle opplever å kjenne seg utrygge en eller annen gang, men det varierer i hvilke situasjoner det skjer og hvordan det arter seg.

Om det er kaos, og man står ensom på utrygg grunn, kan det bli lett å gå seg vill i utrygghet, drukne i selvforakt og bukke under av skam. Det kan hjelpe å forstå hva som fører til hva og hvordan det påvirker. Da går det an å navigere, og stoppe musikken i stedet for at låta får spille helt ut, liksom.

Skam, selvforakt og utrygghet kan skape et kjipt, vanskelig, seiglivet, dyptgående trekantdrama. Seige, dyptsittende mønstre krever tid og tålmodighet, og det hjelper med kloke, vennlige, trygge og stabile møter.

Advertisements

2 thoughts on “Selvforakt, utrygghet og skam

    • Takk, I, som leser og deler dine tanker. Det gjør meg godt, kjenner jeg 🙂
      Jeg kjenner også stadig på hvor verdifullt det er å kjenne seg igjen i noe en annen har sagt eller skrevet, så det betyr mye for meg at du skriver det.
      Takk også for gode ønsker. Sender gode ønsker tilbake!

      Lik

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s