For tidlig farvel

I dag har jeg fulgt en venninne til hennes siste hvilested.

Det er uvirkelig, ufattelig, vondt, vanskelig.

Hun har dessverre over lengre tid strevd veldig med en alvorlig spiseforstyrrelse, men hennes bortgang var sjokkerende, det kom uventet og veldig brått.

Det gjør uendelig vondt å forsøke å forstå at hun er borte. At hun ikke kommer tilbake. At jeg ikke vil se henne tøye ut etter en løpetur utenfor oppgangen sin igjen, eller sitte på balkongen. At jeg ikke vil møte på henne på butikken, i marka eller i nabolaget. At vi ikke vil småprate utenfor oppgangen hennes. At vi ikke vil gå en tur til. At jeg ikke vil få svar på en melding.

Der jeg har vært vant til å se henne, der er hun ikke lenger. I det tomrommet, der hun ikke lenger er, går det sakte opp for meg at hun er borte. Og at det nå er for sent å sende en melding.

«Aldri igjen» har aldri en så tung betydning som ved døden. Det kjennes bare så feil og for tidlig å si farvel.

I begravelsen i dag, da jeg så familien hennes – som jeg vet hun var så glad i og som betydde så mye for henne – fikk jeg en stor trang til å fylle tomrommet i deres hjerter med en endeløs varme og kjærlighet. Erstatte den vonde, dype, tunge smerten med lys og varme og håp.

Mest av alt ville jeg gitt dem min venninne, deres skatt, tilbake.

Ord blir fattige, kjenner jeg. Dette er et for tidlig farvel.

 

 

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s