3. Treningsstopp

  • Fastlåst, overtrent, utslitt
    • Høsten 2011 var situasjonen kommet til et punkt der andre reagerte på hvordan jeg trente, hvordan jeg virket på trening, hvordan kroppen min hadde det, og dessverre også hvordan jeg påvirket andre. Det var kommet bekymringsmeldinger til i hvertfall en instruktør, og hun hadde igjen snakket med sine ledere. Denne instruktøren påtok seg også ansvaret for å snakke med meg, siden jeg trente en del med nettopp henne. Jeg var også i kontakt med leder for gruppetreningen ved et senter, ettersom hun hadde ansvar for medlemmene ved sitt senter. Det var tøft å stå i fokus for denne oppmerksomheten. Jeg ønsket jo aldri å synes, jeg ville bare trene og ha det gøy. Når jeg hadde det gøy på trening, lyste jeg, når jeg var for sliten på trening, syntes det også. Og andre reagerte. Det var som sagt tøft å høre. Samtidig er jeg ufattelig takknemlig og rørt over at både instruktøren og gruppelederen tok såpass tak i situasjonen og virkelig viste at de var bekymret og brydde seg. Det er også fantastisk å tenke på at andre som trente på sentrene jeg var ved, brydde seg nok til å dele sin bekymring med instruktøren. Selv om det var vanskelig og kjentes skamfullt, er det utrolig fint og viktig at folk bryr seg. For jeg klarte jo ikke å endre selv, og jeg så ikke meg selv utenfra. Jeg skjønte ikke hvordan jeg ble oppfattet, eller hvordan jeg virket utad. Jeg holdt det bare gående i samme takt. Fordi jeg måtte. Jeg var utslitt, men jeg skjønte det ikke. Jeg brøt ned kroppen min, men jeg skjønte det virkelig ikke. Jeg trente meg ned og var selvdestruktiv, men det skjønte det overhode ikke. Derfor er det viktig at treningssentre er oppmerksomme på medlemmene ved sine sentre, for å fange opp dem som er i ferd med å utvikle skadelige treningsvaner, spiseforstyrrelse, overtrening, og de som bygger muskler og muligens misbruker anabole steroider.
  • Noen grep inn
    • Så jeg ble kalt inn til et møte med lederen for gruppetreningen, der vi snakket rundt situasjonen, og jeg ble varmt, bestemt og alvorlig fortalt at jeg ikke fikk lov til å fortsette på den måten ved det senteret. Ikke så lenge hun hadde noe hun skulle ha sagt. Hun hadde et ansvar for meg og for de andre på senteret, og dersom jeg skulle kollapse på trening, hadde hun ansvar for det – og hun ville ikke ha det på samvittigheten. Gruppetreningslederen hadde snakket med sine ledere, og fått klarsignal på at hun kunne utestenge meg om jeg fortsatte som før, og hun gjorde det hun kunne for å ivareta meg og sine medlemmer. Dette var ikke et møte der jeg opplevde å bli møtt ovenfra og ned. Beskjeden var tøff å høre, men gruppetreningslederen kom fra et godt sted. Hun ville meg virkelig mitt beste, og hun klarte å vise det – og jeg er dypt takknemlig den dag i dag, for tiden, tålmodigheten, de faste rammene og omsorgen. Men det var beintøft.
  • Mistet kontrollen, ble vanskelig
    • For jeg kjente på kaos, fordi jeg opplevde å miste en viktig aktivitet, en stor del av livet mitt, muligens også identiteten min på den tiden. Ettersom det var det jeg gjorde, og sånn hverdagen min var. Litt sånn jeg identifiserte meg. Jeg trente, helst mye, intenst og hardt. Jeg har også i ettertid skjønt at treningen var del av en mestringsstrategi, og en kontroll – om enn en veldig tvangspreget. Så da denne kontrollen glapp, hang jeg i lufta og visste ikke hva jeg skulle gjøre.
  • Starten på en lang vei
    • Det ble starten på en lang vei ut av et gammelt mønster.

 

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s