2. Tvangspreget hverdag

He he – jeg er lite rutinert på å skrive serieinnlegg. Dersom du ikke har lest de to forrige innleggene jeg har skrevet, eller ikke forstår poenget selv om du har lest dem (fordi jeg ikke har gjort meg forstått), så er denne bloggserien her inspirert av at jeg holdt et foredrag om yoga som selvhjelpsverktøy, på en temakveld hos Spiseforstyrrelsesforeningen, for en uke siden.

I forberedelsen hadde jeg utgangspunkt i omtalen av temakvelden, som blant annet gikk ut på at jeg skulle si noe om hvordan yoga har fungert som et selvhjelpsverktøy i tilfriskningen fra spiseforstyrrelsen. Hvordan hjelper det meg i praksis, og hvordan andre kan benytte seg av yoga i sin tilfriskningsprosess.

Det ble en søken på å finne ut hvordan BLE egentlig yoga et selvhjelpsverktøy for meg, hva har forandret seg pga yogaen, hva gir yogaen meg, hvordan er yogaen med meg nå, hvordan var hverdagen før det sa stopp, og da det enda var kaos. Litt sånne spørsmål dukket opp underveis.

Derfor kom jeg blant annet inn på hvordan min hverdag var da det var tvangspregede tanker som styrte, som dette innlegget vil gå litt inn på.

Det så i grove trekk sånn ut

  • Planla livet rundt trening
    • Ja, det var faste timer som måtte gjennomføres, og det skulle helst bli mer trening og flere timer. Det ble liksom aldri nok trening. Det ble virkelig aldri nok hvile. Jeg slet meg helt ut, men jeg våget ikke å ikke trene.
  • Tvangstanker, stress og dårlig samvittighet knyttet til trening, mat, måltider, kropp og vekt
    • Jeg var ikke alltid så fokusert på tallet på vekten, men trening, mat, måltider og kropp – absolutt. Jeg brukte veldig mye tid på å lese om mat, kostholdstips, slanketips, dietter, oppskrifter i blader, bøker og på nett. Blogger og ulike nettsider. Det tok utrolig mye tankefokus og energi.
    • Treningen var liksom bare en stor del av livet og det jeg gjorde. Det var bare sånn. Jeg tenkte at jeg en eller annen gang skulle endre på situasjonen, at livet skulle være noe mer, men det var jo ikke som at jeg klarte å endre det med det tankesettet jeg var i. Det var ikke et valg da, å endre.
    • Noe som kunne bli skikkelig vanskelig, var å spise ute. Når restauranten ikke var bestemt på forhånd, og særlig om jeg skulle velge. Jeg klarte ikke. Jeg kunne lese meny etter meny, gå fra sted til sted og ikke klare å finne noe som passet. Det har tatt det gode humøret ut av mange situasjoner. Det er jeg lei meg for, samtidig ser jeg nå at jeg kunne ikke håndtert det annerledes da. Det var for mye tvangstanker rundt mat, kropp og trening.
    • Kropp. Den skulle ikke bare fungere på trening. Den skulle ALLTID fungere på trening, og med samme intensitet, samme prestasjon, samme fleksibilitet, samme styrke, samme energinivå. Hver økt. Jeg forventet og krevde veldig mye av kroppen min. Og den fikk ikke nok hvile mellom øktene. Ikke på mange år.
  • Høyt aktivitetsnivå/ tempo
    • Det var ikke alltid at jeg gjorde så mye, det var kanskje heller det at jeg gjorde det samme, og jeg måtte gjøre det jeg skulle, jeg stresset for å rekke trening, tok ut alt jeg hadde på en økt, ble for det meste for sliten, og fikk sjelden hentet meg inn nok, også opprettholdt jeg det tempoet og det aktivitetsnivået. For jeg måtte.
  • Vanskelig å slappe av og roe ned
    • Jeg slappet ikke av. Systemet var for anspent og oppgira til at den roen jeg ga meg selv i form av søvn (kommer tilbake til det), fritid, yoga og stretching, ikke var nok til at avslapningen og roen ble langvarig. Jeg var konstant «på».
  • Stress og indre uro
    • Det kjentes litt som en indre dur som alltid var på. Jeg var nok ikke alltid like stressa og urolig, men jeg var ikke helt i kontakt med hvordan jeg hadde det. Jeg var også veldig ofte ikke «mentalt til stede» der jeg var eller det jeg gjorde. Stress og uro gjør ting med kroppen. Det er normale reaksjoner som blir skadelige om de alltid er aktivert. Å alltid være i fluktmodus, for eksempel, er ikke beroligende. Det låser kroppen i en stressreaksjon. Er man stressa, så er nervesystemet for aktivert og kroppen mobiliserer for å prestere (slåss, flykte). Det kan være bra for korte perioder, men ikke over lengre perioder.
  • Lite kontakt med følelser, vanskelig å gjenkjenne hvordan jeg hadde det
    • Det var mye stress, tankesurr, uro og aktivitet, så jeg var ikke helt i kontakt med alle følelser eller hvordan jeg hadde det. Jeg tillot heller ikke alle følelser, de kunne virke skumle. Jeg hadde jo følelsesreaksjoner, og lo og gråt og ble sint og trist. Men jeg var ikke helt i kontakt med det, og visste ikke alltid helt hvorfor jeg gråt, og skjønte ikke egentlig sammenhengen mellom treningsmengden, matinntaket og at jeg ikke hadde det så bra. Og jeg skjønte ikke heller det helt, at jeg ikke hadde det så bra. Eller kanskje var jeg litt i kontakt med det, på et plan, litt under bevisstheten. Men det var ikke enkelt å kjenne på, og jeg klarte ikke å endre, helt. Det var jo sånn livet mitt var.
  • Muskelspenninger/ muskelsmerter
    • Mye vondt i kroppen, anspente muskler, muskelkramper, vonde og ømme muskler. Jeg likte å føle at kroppen var varm og fleksibel, og jeg tror jeg forvekslet myk med avspent og avslappet.
  • Dårlig søvn
    • Det var mange ganger jeg faktisk registrerte uroen og spenningene, for det opplevdes som om jeg lå noen millimeter over madrassen. Eller jeg kollapset i søvn. Jeg kunne våkne om natten av muskelkramper i leggen, eller at jeg gjorde situps. Jeg kunne drømme om trening, og det var umulig å skru av tankesurret.
  • Rastløs vandring
    • Når søvnen var dårlig, og i noen vanskelige perioder gikk jeg en del turer, både på dagen, kvelden og om natten. Det var ofte om kveldene at jeg ble så rastløs at jeg vandret rundt. Dette skjedde periodevis. De rastløse turene kunne kjennes hvileløse, ikke helt avkoblende. Samtidig ga det noe positivt ved at det foregikk i et annet tempo enn det jeg holdt til vanlig, jeg fikk også frisk luft, miljøskifte og bevegelse. Tankene kunne kverne, kanskje klarnet de noe, men jeg kom meg litt ut.

Jeg vet ikke helt hvor lang tid det før det ble sånn, eller når det begynte å bli fastlåst. Jeg vet at treningen gikk fra å være gøy, til å bli for hektisk og tvangspreget og gikk over til å styre hverdagen. Det blir ikke så fastlåst og tvangspreget over natten. Det bygger seg opp over tid.

Det var jo ikke det at jeg ikke gjorde noe annet enn å trene. Men det var mange ting jeg ikke ble med på fordi jeg følte at jeg måtte trene. De interessene jeg nevnte i forrige innlegg – noen av dem var med, men det var mye mindre tid til dem. Det måtte passe inn i timeplanen min. Trening først.

Også var jeg utslitt og stressa, og det påvirket overskuddet og humøret. Det gikk utover venner og familie, forhold, jobben og mitt sosiale liv.

Til slutt ble det stopp, og det kommer jeg inn på i neste innlegg.

 

Reklamer

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s