Tilbak(e)fall. Kanskje på vei ut igjen

(26. feb: Først nå ser jeg at jeg, i mitt surrete spiseforstyrrede hjørne, ikke klarte å skrive «tilbakefall» riktig … oh, the irony. Lar det stå nesten uendret, men må legge til en «e» for å vise at jo, jeg oppdaget det og ja, jeg vet vel egentlig hvordan det skrives.)

Det er tøft å merke at tilbakefallet i spiseforstyrrelsen virkelig dro meg langt ned. Og det blir rotete, kaotisk og uoversiktlig når spiseforstyrrelsen fester grepet igjen.

Det påvirker psyken når sykdommen strammer grepet, og det kan skape en dårlig sirkel. For det gjøre det vanskeligere å tenke klart, samt å føle og tro at det er mulig å komme seg ut av den.

Når maten blir så rotete, merker jeg at det virkelig messer med kroppen og psyken. Og så blir jeg deprimert og motløs og mister troen på meg selv – og da blir det vanskelig å finne den positive driven for å komme seg ut av det og opp igjen. Og så blir spiseforstyrrelsen en trøst og støtte, også ramler jeg enda litt lengre ned.

Ja, det blir virkelig en elendig, dårlig og nedbrytende sirkel.

Min tidligere oppskrift for depresjon og nedturer har vært å gjøre bittesmå grep, små, oppnåelige gode valg som på sikt gjør en stor forskjell. Så det er det jeg gjør nå også. For å liksom stable selvfølelsen og psyken litt på plass.

Dessuten må jeg ta tak i selve maten. Det kommer jeg bare ikke utenom. Selv om det liksom ikke handler om maten, så blir det jo sånn at det faktisk gjør det også – når måltidsrytme, energiinntak og kompensering går over styr.

Jeg har kjent på at en endring må skje litt gradvis. Det er ikke et alternativ å endre over natten. Og med det mener jeg at jeg får ikke på plass et ideellt matinntak med faste rutiner over natten.

Sånn som dette henger sammen for meg, gjør tanken på at alt skal endres brått (til det optimale) det nesten overveldende å forholde seg til. Så for å gjøre det overkommelig,  blir det å starte i det små. Normalisere kanskje ett måltid, legge til en liten ting, eller erstatte noe med ett bedre alternativ.

Hvor mye jeg enn hater tanken på at det vil ta tid å få det bedre, er det kanskje, kanskje, kanskje en liten befrielse å vite at det kan ta litt tid. Det er liksom greit. Det var noe med at det indre og ytre kan få bevege seg litt i samme tempo.

Da er det fint å kunne fylle på med gode ting og gode opplevelser. Og å forsøke å være litt ekstra raus med meg selv, for å backe meg selv opp mot alle de selvhatende og nedbrytende tankene som kommer.

Advertisements

4 thoughts on “Tilbak(e)fall. Kanskje på vei ut igjen

  1. Gode ønsker til deg
    – inn i rotete dager
    – inn i dagene sånn som de er akkurat nå.
    Takk for at du deler.
    Jeg heier på hver «lille» , store gode ting du gir deg selv.
    Jeg heier på «små» store øyeblikk av raushet og selv-vennlighet.

    Lik

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s