Sjokkreaksjon og spiseforstyrrelsen

Dette er virkelig et vanskelig blogginnlegg å skrive. Det handler om min reaksjon på noe jeg ikke klarer å fortelle. Jeg har tenkt mye på dette, og jeg kommer ikke til å skrive hva det handler om. Det føles ikke rett å blogge om det. Det føles ikke som det er min historie å fortelle.

Men jeg vil skrive litt om min reaksjon og hvordan det påvirket meg. For det påvirket meg kraftig. Det føles på et vis egoistisk å skrive om min reaksjon, når jeg vet at for andre er dette uendelig mye verre.

Jeg prøver.

Jeg fikk høre en sjokkerende nyhet. Den var ufattelig vond, helt uvirkelig og overveldende. Det er fremdeles kjempetrist, meningsløst og tragisk. Ordene strekker ikke til.

Det er en sånn forferdelig hendelse som det ikke finnes noe manus for hvordan man skal håndtere eller reagere på. Det er noe jeg aldri trodde kunne skje. Det skulle aldri skjedd. Aldri. Dette burde virkelig aldri skjedd. ALDRI! Jeg kjenner at jeg blir sint og kjempetrist av å skrive dette.

Jeg tror jeg fikk en sjokkreaksjon. Usikker. Jeg reagerte spontant med å si «Nei!», tårene bare rant og jeg ble så kvalm. Det føltes som å bli revet inn i en absurd virkelighet der dette ikke egentlig kunne ha skjedd. For sånne ting skjer jo ikke!

Det var så uvirkelig å skulle fortsette dagen min etterpå. All energi og driv forsvant. Det kjentes absurd å skulle svare på en mail. Plukke opp en vanlig tråd. Jeg famlet rundt og kjempet for å få kontroll på ting. Hjernen fungerte liksom ikke og det var liksom ingenting som ga mening.

Litt senere samme dag forsøkte jeg å skrive noe, for å sortere ting litt, for tanken på det var ikke til å holde ut og det føltes nesten umulig å puste.

Det var en reaksjon

Spiseforstyrrelsen dukket raskt opp. Ikke som fritt valg, men automatisk av vane. Det ble vanskelig og overveldende og spiseforstyrrelsen dukket opp som løsning.

Jeg ville utsette følelsene etter at den umiddelbare reaksjonen hadde lagt seg. Jeg ville få det på avstand. Det var for vondt å se og kjenne på. Jeg orket ikke å ta innover meg det som hadde skjedd.

Det er pussig hvordan følelsen av tid blir helt annerledes når det skjer voldsomme ting. Sterke reaksjoner har ingen tidsfrist. Følelsene kommer, blir borte, kommer tilbake, forandrer seg, blir borte, kommer tilbake som noe nytt – kanskje med økt trykk, kanskje i en annen form.

Det var ikke sånn at spiseforstyrrelsen tok all kontroll. Jeg merket også at det hjalp å snakke om det, og det hjalp å gjøre yoga. Litt etter at kanskje det første sjokket hadde lagt seg litt, ble jeg kjempesint. Jeg ble så sint! Også kjente jeg på maktesløshet og en bunnløs fortvilelse, og et kjempestort behov for å plassere ansvar og skyld.

Jeg merket etter noen dager at oppi denne ufattelige situasjonen, ble spiseforstyrrelsen selvpining oppå sorg og sjokk. Den avledet og nummet, men gjorde vondt verre, og den ble en ekstra belastning i en allerede vanskelig situasjon. Den gjorde også på et vis at det ble vanskeligere å klare å bearbeide det som hadde skjedd. Det ble lettere å holde det på avstand, men samtidig så gjorde det at jeg satt litt fast i sorg-/ smerte-/ sjokkreaksjonen.

Det var ikke noe godt, og spiseforstyrrelsen opplevdes som en umoden reaksjon. Samtidig som den var litt nødvendig.

Jeg skal å forsøke avslutte dette på en måte. Det er skummelt fordi det føles egoistisk med en sånn reaksjon OG det å bruke plass på å skrive om det, når dette er så ufattelig mye verre for noen andre.

Det er en grusom hendelse som har latt meg erfare at spiseforstyrrelsen ikke er en trøst når virkeligheten blir altfor vond, og ufattelige ting kommer for nære og rammer noen jeg er glad i. ❤

Det er en erkjennelse som blir en fattig trøst. Det er fremdeles ubegripelig og vondt. ❤

Advertisements

2 thoughts on “Sjokkreaksjon og spiseforstyrrelsen

  1. Du skriver varsomt og godt.
    Takk for at du bruker ordene dine, og plass, og deler hvordan det kan være å plutselig møte livet på det vondeste.
    Og det er ikke egoistisk å føle og reagere og å ta seg selv på alvor – selv om andre er nærmere og har det vondere.
    Det er å være menneske.
    Varme tanker!

    Likt av 1 person

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s