Det som gir trygghet og mening

Dette innlegget begynte jeg på i går, men jeg ble ikke fornøyd, så jeg la det til side. I dag fullførte det seg selv.

Påsken 2015 ble jeg uten viten og vilje tvunget til å finne det som ga meg trygghet og mening. Av nødvendighet søkte jeg innover i meg selv for å finne det som kjentes ut som det kunne gi meg trygghet og mening, for å få følelsen av noe permanent og stabilt i det som føltes som en utrygg og kaotisk situasjon.

Jeg fant det som ga mening for meg, jeg fant det som per nå er mine trygge og stabile holdepunkter. Og det har gjort en forskjell for hvordan jeg lever livet mitt, og også for en del valg jeg tar.

For noen uker siden var jeg på en danseklasse for første gang på ganske lang tid, og opplevde igjen den fantastiske gleden over å danse!

Da slo det meg igjen at det virkelig er så verdifullt og viktig for meg – så jeg vil tro det gjelder flere – å ha ulike faste holdepunkter (ting/ personer/ opplevelser), man kommer tilbake til fordi de gir så dyp mening, og som man vil ha med seg kanskje resten av livet (som en partner eller yoga), eller så lenge det gir den samme meningen og gleden (som dans eller hva som helst).

Jeg tror det er kjempeviktig å ha noen holdepunkter, som gjør at man finner tilbake til seg selv, til trygghet, til glede, til mening, til forutsigbarhet, til stabilitet, til rutiner, til rammer – når det kjennes som om livet rakner rundt en.

For det gir noe å feste blikket mot når det stormer, når det blir sort, når det blir kaos. Klarer man å feste blikket på det holdepunktet – så hjelper det på å komme seg gjennom. Det hjalp meg gjennom mitt kaos i påsken.

Her avsluttet jeg i går.

I dag var jeg på yoga, og yogainstruktøren som jeg såvidt kjenner, sier i det vi skal til å starte klassen:

Jeg er litt berørt av det som har hendt, jeg er halvt fransk og har vært der mye og har  familie og venner der. Noen av disse er nå døde.

Hun stopper litt, før hun sier noe om at det kanskje vil prege timen litt, men at hun skal gjøre sitt beste, og at vi skal begynne med å puste og at det er noe hun kan trenge nå.

For meg ga det timen en ny dimensjon, et nytt fokus. Noe vondt kom noen skritt nærmere, og vi puster. På en yogaklasse er det kjernen for all bevegelse. Pusten.

Jeg har mest lyst til å gå bort til henne og gi henne en klem, men benytter i stedet noe av timen til å rette et fokus på det som har skjedd, og vise instruktøren respekt ved å være til stede i timen. Ved å puste.

Det er det vi alltid kommer tilbake til i yoga – pusten, flyten.

Etter timen møtte jeg henne utenfor rommet og takket henne for en fin time, og for at hun faktisk kom og holdt den timen, og for hennes tilstedeværelse og sårbarhet ved å være åpen. Og ga henne en klem.

Hun sa det var det eneste som ga mening nå,  å dele. Også snakket vi om at tanker og følelser bare plutselig kommer, og hun sier noe som leder meg rett tilbake til det jeg skrev i går:

Når vi kom i gang, så kommer man liksom inn i en flyt.

Så det går av seg selv, fordi det er kjent. Det er noe forutsigbart og trygt, og det gir noen rammer, det å gjøre noe kjent, liksom som at dette kan jeg, her vet jeg hva jeg skal gjøre. Det funker.

En pause. Et trygt holdepunkt. Et fokus. Når lite annet gir mening.

SAM_3907

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s