Overganger ut av en spiseforstyrrelse

Jeg tenkte på dette med overganger i forbindelse med det å bli friskere og kanskje helt frisk og fri fra en spiseforstyrrelse.

En overgang har et forandringspreg over seg – fra man begynner på overgangen, til man er i den, midt i den, på vei ut av den, og så ganske tydelig over i en ny fase.

Det er sånn jeg har opplevd den veien for å komme meg (lengre og lengre) ut av spiseforstyrrelsen.

Fra å ikke forstå, eller helt våge å innrømme, hvordan dette så ut på utsiden for andre, hvordan det preget andre, og samtidig ikke forstå at det var et problem.

Holder på med mitt. Noe med trening, noe med mat, noe med et tvangspreget mønster. Noe med mangel på fleksibilitet. Noe med et veldig ensidig mønster. Noe med det rigide og fastlåste.

Til å forstå hvordan det ser ut for andre, men fortsatt ikke forstå at det var et ordentlig problem.

Jeg har ikke en spiseforstyrrelse, jeg er ikke tynn nok. Jeg spiser, jeg kaster ikke opp. Andre er tynnere. Andre trener mer. Jeg trener ikke så mye.

Til å forstå at det var et ordentlig problem som satt dypt.

Jeg klarer ikke å legge det fra meg. Jeg klarer ikke å gjøre det annerledes. Jeg må stresse, jeg må trene, jeg må kaste opp, jeg må drikke kaffe i stedet for å spise, jeg vil ikke spise det og det. Jeg må vite kalorimengden i maten. Jeg må forbrenne det.

Til å forstå at livet kanskje kunne bli annerledes

Hvor mye tid skal jeg bruke på dette? Er det sånn livet mitt skal være? Er det dette jeg skal bruke tiden min på, livet mitt på? Vil jeg noensinne få et avslappet forhold til mat og egen kropp? Hva er det jeg går glipp av?

Til å forstå at livet kan bli annerledes, men det fremdeles er vanskelig å gi slipp. Kanskje den mest frustrerende fasen?

Jeg må ha spiseforstyrrelsen i livet. Men jeg vil ha overskudd til å gjøre det jeg vil også. Jeg klarer ikke å gi slipp. Jeg er lei. Jeg trenger den. Jeg hater den. Det er så mye jeg har lyst til å få til, klare, prøve. Men den tryggheten klarer jeg ikke å gi slipp på. Jeg trenger den. Jeg skulle så gjerne gitt slipp.

Til å forstå at spiseforstyrrelsen er et mønster, har vært en nødvendighet, men at det er andre måter å håndtere livet på.

Jeg trenger spiseforstyrrelsen når jeg blir redd, men det er bare et mønster. Det finnes andre måter å håndtere frykt på. Foto er gøy. Det hjelper å skrive. Yoga gjør meg trygg og at jeg faller til ro i kroppen. Jeg klarer å puste. Jeg trenger ikke spiseforstyrrelsen for å være trygg. Spiseforstyrrelsen hindrer meg i å gjøre det jeg vil. Den står i veien, som en beskyttende mur, som nå er blitt en hindring på en stadig mer fleksibel og fri vei. Nysgjerrighet og undring er en vei ut.

Det er ikke en rettlinjet vei til frisk.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s