Treningsavhengighet

Jeg var treningsavhengig

Jeg så det ikke på tidspunktet, men jeg ser det i ettertid. For 4 år siden var hverdagen min endt opp med å være planlagt rundt treningen. Jeg måtte vite når neste treningsøkt var, og det skulle ikke gå lang tid mellom hver økt. Jeg ble kjemperastløs, irritert, stressa og frustrert om jeg ikke fikk trent. Og maten ble vanskeligere. Det sosiale fikk vike for treningen.

Faresignaler

  • Hvis trening oppfattes som det viktigste i livet og alt annet settes til side.
  • Hvis man fortsetter treningen til tross for sykdom og skader.
  • Hvis man blir irritert og rastløs hvis man mister en treningsøkt.
  • Hvis man ikke klarer å redusere treningsmengden.
  • Hvis treningen gir konflikter med familien og venner – de blir bekymret og tilsidesatt.
  • Hvis man øker mengden av trening, men blir likevel aldri helt tilfreds.
  • Hvis man trener mye, ofte daglig eller flere ganger om dagen.

Kilde: NHI http://nhi.no/livsstil/treningsavhengighet-45282.html)

Abstinenser

Høres det ut som en avhengighet? Det er akkurat det det blir. Det er ingen diagnose skriver NHI, men det gir abstinenser på samme måte som alkoholisme, når man ikke får trent. I en artikkel på forskning.no har de intervjuet en doktorgradsstudent, Mia Beck Lichtenstein fra Syddansk Universit, om tematikken:

Hvis disse personene ikke får trent, utløser det rastløshet, frustrasjon og skyldfølelse. Det kan sammenlignes med alkoholisme, hvor abstinensene tar utrolig mye plass i det sosiale livet, familielivet og arbeidslivet.
Link: Treningsavhengige får abstinenser som alkoholikere

Det var ikke gøy å ikke få trent når jeg ville, og det var til slutt ikke så gøy å trene lenger heller – for jeg var for sliten, og det var for tvangspreget. Treningen var blitt noe jeg måtte. Gleden var blitt borte.

Vendepunktet

Jeg fikk treningsstopp ved et treningssenter jeg trente ved. Jeg har skrevet om det tidligere i dette innlegget: Snøløper. Det var skamfullt, og ufattelig frustrerende. For fra å ha en fast ting som fylte livet mitt, gikk jeg til et slags kaotisk tomrom. Jeg ante ikke hva jeg skulle fylle tiden med.

For å klare endringen må tomrommet fylles

Nettopp det å fylle tiden med noe, er kjempeviktig, for ikke å vandre sidelengs til et annet problem.

Da jeg ikke «fikk lov til» å trene, endte jeg opp med å hoppe sidelengs til spiseforstyrrelsen. Jeg utviklet bulimi etter denne endringen i mitt rigide treningsmønster. Spiseforstyrrelsen, som hadde vært med i varierende grad lenge fra før, tok virkelig grep da jeg opplevde å miste treningen som mestringsstrategi. Dette var ikke noe jeg forstod med en gang, det tok litt tid å se det mønsteret med «symptomsvitsj». Jeg har skrevet om det her: Bevegelse fremover eller sidelengs?

Det å fylle tomrommet etter treningen ble til slutt et prosjekt for 2012 – som jeg fremdeles ser på som et ufattelig vellykket prosjekt, selv om jeg ikke trodde det ville ha noen effekt. Ideen var rett og slett at ingen uke skulle være lik. Tenk så ufattelig lite som skal til for å oppnå det! Det er mestringsfølelse på 1-2-3.

Det la faktisk grunnlaget for en fleksibel og mer kreativ hverdag, som fremdeles er i utvikling. Skrev om dette her: Nytt år, muligheter og nyttårsforsetter

Fra pålagt endring til indre motivasjon

Treningsstoppen ble en stor årsak for å endre hvordan jeg levde livet mitt. Men jeg ønsket ikke endringen, i det hele tatt: Planen min var å gå tilbake til det samme treningsmønsteret når jeg bare hadde «fikset spiseproblemene litt». Har skrevet om dette her: Forandring

Det er avhengighetsatferden i problematikken. Jeg ville endre for å få det bedre, men ikke ta vekk årsaken for vanskene – for den ga jo også så mye positvt.

Det kan være en trygghet når man går inn i en sånn endring, å tenke «om jeg ikke liker dette nye, kan jeg alltids bare gå tilbake til det».

Jeg er glad for at den gamle planen min endret seg etter hvert som tiden gikk. Det er ingen del av meg nå som savner det tvangspregede, stressede jaget som drev meg på trening etter trening. Det var ikke snev av valgfrihet og fleksibilitet i det. Det var rovdrift på kroppen, overkjøring av kroppens signaler.

Kan skade kroppen

Det har vært mange ganger jeg har trent fordi hodet sa jeg måtte, mens kroppen var avskrudd og utslitt. Det har vært ganger etter en treningsøkt jeg har følt meg så dårlig at jeg har blitt litt bekymret. Da har jeg merket at kroppen har sagt fra. Det har tatt tid å klare å ta det ansvaret for kroppen min som er nødvendig for å nå et bedre energioverskudd. Spiseforstyrrelse og treningsavhengighet er ikke en god kombinasjon.

Det tok litt tid etter treningsstoppen før jeg begynte å faktisk kjenne og akseptere at kroppen var utslitt siden den var blitt presset for hardt for lenge. Det tok også tid å forstå at den slitenheten ikke skulle gå over på bare noen måneder, fordi min rovdrift av kroppen hadde foregått over så mange år.

Førsteamanuensis ved Institutt for Folkesundhet ved Aarhus universitet, Kristian Overgaard, siteres i artikkelen på forskning. no:

«Hvis trening skal ha en positiv effekt, så må det være en balanse mellom trening og restitusjon. Restitusjonstiden kan variere fra person til person, og hvis den ikke er lang nok, så bryter man ned mer enn man bygger opp. Det kan utløse tretthet og dårlige prestasjoner».

Jeg tror det er viktig å være klar over dette, om man sliter med spiseforstyrrelser og treningsavhengighet. At det kan ta tid å bygge opp kroppen og energinivået til et nivå der det er overskudd nok til å ikke synke under 0 på grunn av litt ekstra belastning (trening, jobb, mindre søvn, «normalt» stress, mm,) over noen dager, når man har tært på kroppen lenge og kanskje brutt ned kroppen til utbrent/ overtrent.

Det tar tid å komme seg fra utbrenthet/ overtrening, men det er mulig. Det krever tid og å finne en balanse mellom aktivitet/ hvile/ mat.

Spiseproblematikken gjør det IKKE enkelt å finne denne balansen. Det må gjerne mer til enn kun en endring i treningsvaner. Man må jobbe med spiseproblematikken samtidig. Det blir noen mekanismer som drar i ulike retninger. På den ene siden vil man kanskje ha et overskudd, samtidig som spiseproblemene gjør dette vanskelig å oppnå, siden det å miste en kontroll (treningen) kan lede til at spiseproblemene forsterkes. Som jeg opplevde. Og det kan føre til at det tar lenger tid å komme seg, fordi kroppen kanskje ikke får helt hva den trenger av næring over tilstrekkelig lang tid.

Famlende vei mot treningsglede

Å endre på alt dette har tatt tid. Det var en famlende, rotete og langsom vei fra senhøsten 2011, gjennom 2012 og 2013. Treningen ble noe jeg stadig «falt tilbake på» som måte å håndtere ting på. Trening og mat har vært rotete, men effektive mestringsstrategier.

Jeg er fremdeles aktiv og trener, men det tvangspregede og stressede er borte. Jeg er blitt glad i å trene igjen, og det er en vesentlig forskjell. For nå velger jeg den treningsformen jeg har lyst til den dagen – fremfor å gjøre det samme igjen og igen, eller fordi jeg planla det for flere dager siden.

Om jeg ikke har overskudd, så trener jeg ikke, eller jeg trener kanskje annerledes. Jeg velger kanskje å gå en tur i stedet for å gå på spinning, eller kanskje jeg løper ute for å få frisk luft og en naturopplevelse i tillegg, i stedet for å trene styrke. Eller så gjør jeg yoga.

Den største forskjellen er valgene. Jeg velger å trene, eller gjøre noe helt annet. Og det føles godt å ha de valgene så mye lettere tilgjengelig.

Og kroppen er oftest ikke utslitt, og da blir treningen mer lystbetont og moro, fordi jeg i utgangspunktet har mer overskudd.

Nå kan jeg nesten få dårlig samvittighet og skyldfølelse, eller bli litt oppgitt, om jeg trener når jeg er sliten, fordi det var så inmari slitsomt og vondt å sitte fast i treningsavhengigheten og trene da kroppen var i minus.

En mer fleksibel hverdag

Da jeg trente som mest (og verst), tenkte jeg ikke at det skulle fortsette på den måten til evig tid. Jeg så for meg en fremtid der noe skulle være annerledes og kanskje også roligere – jeg bare så ikke hvordan eller at jeg skulle endre det.

Jeg trengte at noen sa «stopp», og det var både inmari tøft og veldig bra.

Det var bra fordi uten den stoppen så ville jeg kanskje ikke hatt den større fleksibiliteten i hverdagen som jeg har nå.

SAM_3660

Dette bildet glir vel ikke akkurat inn i dette innlegget, men det er et favorittbilde for tiden 🙂

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s