Noen tanker

Spiseforstyrrelse. Problematisk forhold til mat. Anstrengt forhold til mat og kropp. Kritisk syn på egen kropp. Fokus på et sunt kosthold. Fokus på en sunn livsstil. Fokus på trening. Opptatt av trening, kosthold og sunn helse.

Jeg tenker at det er gradvise overganger i mange tilfeller mellom det syke, det kontrollerte og det normale. Hva ER normalt anyway?

Mange er opptatt av å gå ned i vekt. De trener og legger kanskje om kostholdet. Når en vektnedgang opererer med «ja»- og «nei»-mat går alle mine spiseforstyrrelsesalarmer amok. Det trigger.

Kan hende er det helt uproblematisk for vedkommende som skal ned noen kg å unngå den og den mattypen i en periode. Men jeg merker at med min spiseforstyrrede bagasje, så vekker det noe. Det trigger. Skikkelig. Det er slitsomt.

I dagens samfunn er det så mange som er opptatt av mat, kropp og trening. Man kommer nesten ikke utenom. Og det kan være bra med fokus på god helse.

Det jeg kjenner på nå, er at jeg er kanskje «ikke spiseforstyrra» nok til å fungere egentlig veldig godt i min egen hverdag. Med det mener jeg at det er ikke tanker om mat, kropp og trening som fyller tiden min, og jeg har for det meste et overskudd.

Det jeg da kjenner på, er hvor ufattelig slitsomt jeg opplever det å forholde meg til andres forhold til mat, trening og kropp. For det prates om nær sagt over alt. Og det må jo være greit, selv om jeg skulle ønske jeg kunne slippe det akkurat i måltidssituasjonen. NÅR man spiser.

Jeg føler meg så ufattelig sytete som skriver dette. Jeg tenker at jeg liksom egentlig bare må skjerpe meg, men jeg behøver kanskje heller lære meg å «skjerme» meg.

For det blir veldig trøblete når jeg på et vis er desperat etter å bli kvitt alle spiseforstyrrede rester (det sitter jo fremdeles i), OG jeg merker hvor vondt det er å navigere mellom det ytrestyrte fokuset og et mer indrestyrt (tro-mot-meg-selv-og-hva-jeg-behøver-og-ønsker), samtidig er det noe i meg som allikevel kanskje fortsatt søker mot å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Jeg skal liksom legge bak meg alle sånne tanker – og forholde meg upåvirket til andres tanker rundt egen kropp og mat. Ja, det blir slitsomt.

Det ER en kamp (noen ganger føles denne kampen sterkere enn andre ganger) å legge bak seg det spiseforstyrrede og ha et «normalt forhold til mat».

Kanskje får jeg aldri det helt, et «normalt» forhold til mat. Nå er jeg litt usikker – jeg føler i blant at jeg faker et mer uanstrengt forhold til denne maten enn jeg har. Det GÅR jo mye bedre, også. Men jeg er egentlig sikker på at jeg kan få (og jeg ønsker det også) et mindre anstrent forhold til det, jeg mangler bare noen brikker i det puslespillet.

Kort sagt om et surrete innlegg: det tar tid å bli «frisk» og det tar tid å bli kvitt gamle, fastgrodde tanker. Og det tar tid å få dette problemet tilstrekkelig på avstand til å ikke la seg påvirke for negativt av andres forhold til egen kropp og trening/kosthold.

hmmm – putte i skuffer: mitt – andres. sliten.

Reklamer

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s