To sider av samme sak?

Jeg har ganske mye erfaring med å være på mottakersiden av uforutsigbarhet.

Jeg har også erfaring med å være på avsendersiden av uforutsigbarhet.

Begge deler krever en hel del navigering.

Å være mottager av uforutsigbarhet – som sinne, brå utbrudd, uforutsette utbrudd, uventede reaksjoner – er krevende.

For min del innebærer det en hel del navigering for å sortere min egen bagasje, samt å se hva som kan plasseres hos den andre. Det er fort gjort for min del å havne i den situasjonen at jeg påtar meg ansvaret, at jeg kjenner at jeg er feil, og at jeg ender med å føle meg udugelig, ubrukelig, verdiløs og håpløs. Så det krever navigering for å plassere ting på rett sted.

Når jeg selv er avsender av uforutsigbarhet (eksempler nevnt over), blir navigeringen desto viktigere for å unngå å havne i en selvhatende, selvkritisk, destruktiv sirkel.

For – jeg vet selv hvor vanskelig jeg syns det er å være mottager av en uforutsigbar reaksjon, og hvor mye det kan medføre av vonde følelser og håpløshet. Så dersom jeg selv opplever at jeg påfører noen andre dette, blir det viktig å ta ansvar for det slik at jeg ikke ender opp med å selvhate eller kanskje selvskade, fordi jeg tenker at jeg er en ødelagt og forferdelig person.

Det jeg merker at er til kjempestor hjelp, er nettopp å ta ansvar. Og det er det jeg kan gjøre. Jeg kan ta ansvar for mine handlinger, reaksjoner og ord. Jeg kan ikke gjøre det ugjort, men jeg kan forklare, jeg kan si unnskyld og jeg kan – om mulig – gi mottageren mulighet og rom til å reagere.

Vi vet jo aldri hva andre mennesker har i bagasjen. Vi reagerer jo ulikt på ulik atferd. Noen ville kanskje blitt litt overrasket, noen irritert, noen ville ledd, noen kan bli redde. Det er ulikt, fordi vi er forskjellige.

Det vi kan gjøre, er å ta ansvar.

Og ved å forklare og kanskje også unnskylde, så får den andre personen mulighet til å reagere – dermed anerkjennes den andres følelser og reaksjon.

For er det noe som kan virke nedlatende, avvisende, provoserende og kanskje eskalerende, så er det om man for eksempel sier

  • Du overreagerer
  • Du er så hårsår
  • Det var ikke sånn jeg mente det, du overreagerer
  • Må jeg tenke så mye over det jeg sier/ gjør?
  • Dette gidder jeg ikke snakke mer om!

Litt avhengig av relasjonen blir det mer eller mindre viktig å bruke litt eller mye tid på å løse opp i en sånn situasjon, for det er så mye ved dette som gjør det vanskelig å forholde seg til hverandre.

Man kan risikere å liste seg på tå rundt den andre, for å se etter tegn på om personen er glad igjen eller fremdeles virker uforutsigbar, og det er kjempeslitsomt.

Og dersom den ene parten i en relasjon liksom får enerett på reaksjonene, så blir det en veldig ubalanse i relasjonen. Og dersom den ene parten får «styre» hva som er greit og når det er forventet at en reaksjon skal være over og «alt skal være greit igjen» – så vil det bety at den ene personen på et vis bestemmer hvilke reaksjoner og følelser som er greit å ha når.

Det er en prosess som er krevende, men veldig lærerik og verdifull, det å lære å navigere i egen og andres atferd. Noen reaksjoner og følelser er vanskeligere å forholde seg til enn andre, i seg selv og i andre. Men med tid og kanskje støtte, tenker jeg at det kan gå an å tåle både seg selv i relasjon til seg selv, og seg selv i relasjon til andre.

Learning to dance in the rain

Reklamer

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s