Ta seg sammen

Å ta seg sammen, bite tennene sammen, heve hodet og fortsette videre og fremover, er en kjent måte å takle livet på.

Å stresse for å få ting gjort, bite tenna sammen for å holde følelsene tilbake. Bruke energi og krefter på å presse ting unna. En velkjent måte å takle livet på.

Ta seg sammen.

Til det ikke går lenger. For hva når man har tatt seg sammen for lenge?

Hva når skuldrene ikke kan komme lenger opp til ørene, når alle musklene ikke kan spennes mer.

Når det blir nok. Når det ikke lenger er mulig å ta seg sammen, for man har tatt seg sammen så lenge at det ikke er mer kraft til å ta seg sammen mer. Knuten er blitt for stram.

Da hjelper det å puste, og da blir det viktig å sette noen grenser for seg selv. Og innse at lista må senkes. Kravene må justeres inn litt.

Vi stresser oss syke og biter tennene sammen så hardt at kjeven verker.

Det er fort gjort, men det behøver ikke å være sånn. Å gi råd til andre er enkelt, å følge dem selv er ikke like lett. Å forstå når andre setter grenser er enkelt, å sette grenser for seg selv er ikke like lett.

Men det er nødvendig, for det er faktisk nær umulig å ta seg sammen hele tiden, og å skulle strekke til over alt. Da er det fort å strekke strikken for langt.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s