Ven(d/n)epunktet

Refleksjoner. Håper du som leser bærer over med meg. Kan hende det er litt vel svevende.

Vendepunktet ble en mulighet da jeg begynte å bli venn med meg selv. Vendepunktet der det å være vennlig mot meg selv gjør at spiseforstyrrelsen og selvskadingen (og andre ting jeg gjør/ sier/ tenker for å slå meg selv ned/ være slem mot meg selv) faller seg mindre og mindre naturlig. Der det blir mindre selvfølgelig å skade meg selv og mer en mulighet å være snill med meg selv og ta meg selv på alvor.

Det er upresist å kalle det et «punkt», det er heller et område som jeg har beveget meg nærmere over tid, og så gått innom, ut av, inn i, ut av, bort fra, tilbake til, osv.

Det er ikke et statisk punkt, som i betydningen at når jeg har møtt det, så er det alltid der. Nei, det er noe som krever bevisst, aktiv og til tider beinhard jobbing for å ha med meg.

Det må jobbes inn i tankene i tillegg til i handlinger, for det destruktive starter jo i tankene, og de kan rase av gårde og bli en destruktiv handling.

Vennepunktet – når det å ivareta meg selv, være snill, vennlig og raus mot meg selv blir en mulighet, et valg, og gradvis kanskje en selvfølge. Foreløpig ikke en selvfølge, men en mulighet og i det valg.

Det er kanskje fristende å si at spiseforstyrrelsen og selvskadingen er umodne og barnslige måter å håndtere livet på. Men så er det jo ikke så enkelt, og for meg har det ikke vært så tydelig.

Jeg har følt at det har vært naturlig, selvfølgelig og uungåelig å vende sinne innover mot meg selv. Og det har ligget en automatikk i å være selvdestruktiv.

Når begynner man egentlig å sette spørsmålstegn ved de automatiske tanke- og atferdsmønstrene i livet sitt? Når begynner man å forstå at det finnes andre måter å tenke på, se verden på? Når begynner man å forstå at det man gjør ikke er bra for en selv? Når begynner man å se at en selv må gjøre endringen? Når forstår man at man skader seg selv? Når våger man å innrømme det? Når våger man å gi slipp?

Det har tatt meg tid. Det er ikke fra dag til dag en endring til det mer selvivaretagende. Det er en langsom prosess.

Den er langsom fordi det innebærer så mye å gi slipp på automatiske mønstre, finne nye strategier og stole på at de er gode nok til å overta.

Den er langsom fordi de destruktive mønstrene ble utløst, utviklet, innarbeidet og opprettholdt av ulike årsaker/ på ulike vis. Og det er ganske omfattende og se hvordan disse mønstrene og årsakene påvirker og henger sammen, og å håndtere dem etter som de dukker opp på ulike områder.

Det er tanke- og atferdsendring, som tydeligvis er mulig, men det tar tid og det er kjempekrevende. Men det er mulig. Kanskje er det i ferd med å løsne, når jeg har gjenkjent vennepunktet.

En vei ut av det destruktive legges når jeg klarer å møte meg selv med vennlighet.

Advertisements

2 thoughts on “Ven(d/n)epunktet

  1. Jeg vil lese nøyere og saktere etter hvert.
    Jeg har lest fort og fikk bare lyst til å si med en gang; at «vennepunktet» var et så godt ord : -)
    Tror det fins mange vennepunkt i prosessen å bli venn med seg selv.
    Gode – og vennlige – ønsker!

    Likt av 1 person

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s