Sommerleir, mindfulness, angst, forståelse, vekst, vennskap

Fra mandag til fredag denne uken var jeg på sommerleir, arrangert av IKS – Interessegruppa for kvinner (og menn fra 2015) med spiseforstyrrelser.

IMG_3645

Jeg kan jo si at jeg aldri hadde trodd at jeg noensinne skulle melde meg på IKS´ sommerleir. Det har alltid føltes veldig skummelt og umulig å forestille seg. Men så skjedde det ting som gjorde at leiren dukket opp som noe positivt å se frem mot, så da har jeg gjort det også. Allerede ved å bestemme meg for å dra, ble jeg en annen. Jeg ble den personen som drar på leir.

Tilbake til IKS camp 2015. En sommerleir med fokus på mindfulness.

Hva er Mindfulness?
Mindfulness er å være tilstedt i øyeblikket med følelsene, tankene og sansene. Du møter verden og dine omgivelser med inderlighet, med kropp og sinn, du er her og nå. Tanker om hvordan vi lever våre liv er noe mange av oss har vært opptatt av i perioder av livet. Mindfulness er et verktøy som kan være nyttig å bruke i hverdagen for å finne indre ro, da det ofte leder til en dypere selvinnsikt og økt bevissthet om dine tanker, følelser og handlinger. Det er et nyttig verktøy som kan hjelpe deg til å bryte negative handling- og reaksjonsmønstre. Du kan bruke oppmerksomhetstrening på å takle de utfordringene som finnes i din hverdag. Kursene vi tilbyr i år gir deg mulighet til å se deg selv fra nye vinkler, utforske dine grenser og behov – også i relasjon til andre, utfordre ideene om deg selv, tørre å kjenne etter i kroppen, øke din tilstedeværelse og ikke minst – vi kan lære av hverandre! (Kilde: IKS.no)

Men dette var jo ikke bare enkelt. Her er et glimt inn «på vei til leir»:

Nå sitter jeg på toget. Kongsvinger er 1 time unna. Bjerkely er enda ca 1 time unna det igjen. Jeg er på etappe 2. Etappe 3 venter med buss. Etappe 4 er en vei jeg skal gå. Jeg har helt glemt å sjekke HVOR den veien er. Jeg antar at det er enkelt å forstå. Google maps viser at dette umulig kan være vanskelig å finne ut av. Det er sikkert også noen skilt der. Himmel og hav. Jeg har både tanker og ønsker om å gå ned i vekt på denne leiren. Vet i hvertfall at spiseforstyrrelsen blomstrer når jeg blir utrygg. Det er jo utryggheten som trenger støtte på veien. Så klart den klamrer seg fast i noe som gir inntrykk av kontroll. Spiseforstyrret kontroll. Falsk trygghet for utryggheten. Ekte trygghet kommer vel fra å akseptere den utryggheten som finnes, også å se at jeg både klarer å håndtere den, og at jeg er et helt ok menneske med min utrygghet. Ser ut på Glomma. Der forsvant den bak trær. Jeg kjenner klumpen i magen vokser seg større og hardere for hver meter. Kunne jeg kanskje bruke togets bevegelser sammen pusten for å roe nervene, så det ikke blir mer angst, men mer trygghet? Eller bør jeg bare avlede med å gjøre noe helt annet enn å skrive om det? Noen ganger er kanskje det beste måten å bryte opp på.  Now to something completely different. Å, en steinhaug.

Jeg fant frem – en annen leirdeltager så meg og en annen da vi tuslet nedover veien med bagasjen på slep, snudde bilen og plukket oss opp. Snakk om hyggelig start på leir!

Det har vært en uke med så mange sånne flotte øyeblikk, korte og lange møter med mange nye og noen kjente. Fine turer, øyekontakt, smil, hei, samtaler, latter, tårer, klemmer.

IMG_3650

Det er lett å tenke at jeg skal si at det var en fin uke. Men det var en kjempekrevende uke. En veldig tøff og utfordrende uke. Et dypdykk i meg selv, min frykt, min angst, min mørke og destruktive side, mitt selvhat. Men også et nytt møte med det vanskelige.

Jeg merker at jeg møter det vanskelige med en litt større utforskende åpenhet, og det gjør det både mer krevende og slitsomt, men også så uendelig lærerikt. Jeg utfordret mange grenser, og jeg gikk dypt i meg selv for å vokse som person.

En av de mer krevende opplevelsene for min del, var leksen vi fikk på kurset i mindful yoga. Vi skulle ha mindful lunsj. For dem som ikke vet hva det er, her er et glimt inn i min opplevelse:

Angst gjør det vanskelig å vite hva jeg har lyst på. Ser på maten og tenker nei, nei, nei. Puster og tenker at det er bare en angstfølelse, det er ingenting farlig med det…

Jo mer mindful desto mer panikk og desto vanskeligere å spise. For mye mat på tallerkenen. Himmel så vanskelig å kjenne etter. 3 dype pust. Selvforakt, selvkritikk.
Ikke skap deg sånn. Puster dypt. Roen nærmer seg…

Paprika smaker søtt og litt bittert. Den er sprø og det bråker litt å tygge den. Klarer jeg dette, så blir jeg sterkere, klarer jeg å kjenne etter og puste og roe ned, så går det bra.
Kjenner angsten, skal jeg gå? Da blir det verre å komme tilbake. Løser ingenting. Puster…

Det er kanskje vanskelig å forstå – og det kan jeg synes selv også. Samtidig ikke. Jeg vet at angsten ikke skyldes maten i seg selv. Jeg vet at det å skulle kjenne etter da jeg satt der, trigget angsten. Hvorfor? Mange årsaker. Mine årsaker. Mine årsaker for hvorfor det ble så vanskelig for meg.

Mindfulness, angst og ivaretagelse

For min del ble disse mindfulle lunsjene en øvelse i angsthåndtering og egenomsorg. For hver dag ble angsten sterkere, fordi jeg utfordret meg selv mer og mer. Jeg hentet inn fokuset til nøyaktig hva jeg skulle hele tiden – den matbiten, den matbiten, den matbiten. Smak, farge, konsistens, følelse, opplevelse, tanker, hva jeg sa til meg selv, o.l.

Det er ufattelig lett å gli unna tilstedeværelse bare ved å se på en boks med tannpirkere. Eller mønsteret på duken, eller ut av vinduet, eller en kikert på gulvet. Eller tanken går til fremtid, fortid, noe annet i nåtid. Ørene plukker opp en samtale, jeg ser på noen, osv osv.

Denne øvelsen gjorde meg veldig bevisst hvor lett jeg glir unna. Og da jeg hentet meg inn igjen og igjen, pustet og kjente etter – da merket jeg:

En stor klump i magen. Som jeg prøvde å puste vekk, presse vekk, overse. For hver dag ble dette sterkere og vanskeligere, og torsdagen toppet det seg. Angsten ble for sterk, og i stedet for å presse meg til å sitte gjennom angsten bare for å sitte gjennom, så tok jeg en pause og gikk ut.

Det var egenomsorg. For jeg kjente at det hadde ingen positiv hensikt å presse meg til å sitte gjennom en angst som begynte å bli for mye for kropp og hode å takle. Poenget var jo ikke å besvime eller kaste opp, men å kjenne etter. Jeg kjente på en grense og gikk ut.

Øvelse i å slippe angsten

Jeg forsøkte å puste vekk angsten, det hjalp ikke nok. Jeg så meg rundt, registrerte farger, lyder, bevegelser – det hjalp heller ikke nok. Det som gjorde at angsten/ panikken slapp, var da jeg begynte å riste på armer og ben. Da slapp det – og da kom den reaksjonen som føles så passe sprø: Jeg ler først, så begynner jeg å gråte. Det kjennes som det kommer fra nøyaktig samme sted, men latteren kommer alltid først. Så tårene.

Det var så ufattelig befriende at jeg klarte å løsne på dette selv. Det fungerte. Så jeg sto med ryggen inntil veggen og lo og gråt. Også kom det to fine personer fra kurset forbi, og jeg fikk en lang klem. Så løp jeg en runde på gårdplassen og gikk inn igjen. Jeg følte meg halvsprø, men…

Det hjalp. Selvivaretagelse, forståelse, omsorg

Dermed ble den mindfulle lunsjen også en av de viktigste erfaringene for min del. For jeg VET nå at jeg kan takle angsten med mine egne ressurser og verktøy. Det var også kjempenyttig å erfare at jeg kan presse meg selv langt, men at jeg også kan ta meg ut av en situasjon som føles for mye – i stedet for å fryse fast i den og bli overveldet.

Forståelse, møter, vennskap

Uken har vært heftig, tidvis overveldende, mye, krevende, opp og ned. Men vi var liksom alle i samme båt, på en eller annen måte. Det er så verdifullt. For det ga mulighet for så mange gode møter med andre, og møter med meg selv i møte med andre.

Jeg er så takknemlig for muligheten til å se meg selv gjennom andres øyne, for opplevelsen av å bli sett, tålt og møtt. Jeg er så takknemlig for muligheten til å utfordre meg selv, til å våge å stå i de tingene som er krevende og vanskelig, og til anledningen til å vokse som person. Jeg er kjempetakknemlig for å ha møtt så mange flotte mennesker.

Endringer er ikke gjort over natten, eller på en leir, men det skjer som små steg på en vei som går opp og ned og på kryss og tvers, til høyre og venstre. Av og til må man også gå noen skritt tilbake. I dette er det uendelig verdifullt å kunne finne støtte i miljøer som det IKS skaper, og i andre fine mennesker som forstår.

IMG_3649

Advertisements

2 thoughts on “Sommerleir, mindfulness, angst, forståelse, vekst, vennskap

  1. Så fantastisk skrevet! Sitter her med tårer i øynene jeg, fordi jeg var jo der, sammen med deg. Du har et virkelig talent på ord! Kunne ønske jeg også kunne sette ord på følelsene mine på denne måten du gjør! Kunne ønske jeg kunne skrive og ikke bare bable eller spørre spørsmål. Håper du en dag skriver en bok, og for all del, aldri slutt å skriv! Jeg er desverre en litt treg leser, så ikke klarer jeg å lese alt du har skrevet her inne på bloggen, men starte fra begynnelsen, det skal jeg gjøre, så får vi se hvor fort jeg kommer meg gjennom her. Takk for at du nevnte at du skrev blogg på campen! Takker meg selv for at jeg til slutt fant den, selv om jeg brukte ganske lang tid. Og… sa jeg det? Takk for at du skriver!

    Lik

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s