Motivasjon i råform

Dette skrev jeg for mer enn 6 måneder siden, i et forsøk på å finne min egen motivasjon, indre styrke og drivkraft på veien ut av spiseforstyrrelsen. Dette var i en tøff periode. Det er langt og mye og det mest kladdeskribleriet jeg noen gang har publisert, men det hjalp da jeg skrev det. Så jeg deler. Håper du som leser bærer over med meg 🙂

Det du jobber med akkurat nå er BEINTØFT. Om du opplever tilbakefall – kan du våge å være raus med deg selv? Du fortjener det nå som aldri før. For husk: det kommer en ny dag, ett nytt måltid, en ny sjanse.

Det du gjør nå er krevende! Kanskje trenger du litt ekstra støtte nå? Du kjemper, jeg vet det. Kanskje trenger du en liten påminnelse om at du er på rett vei? Du er det. Et skritt frem, to tilbake. Det tar tid. Jeg vet det kan være krevende å høre.

Tilbakefall er frustrerende. Men tilbakefall er nok en del av fremgangen. En spiseforstyrrelse kan være en seig sykdom, og det er noen fastgrodde mønstre som skal endres på. Det kan ta tid før du syns det er trygt nok å gi slipp. Og det tar tid før alle de gode, nye vanene er helt på plass, helt stabile. Du vil nok erfare at disse ikke faller på plass samtidig, og det kan kanskje være forvirrende, og virke utrygt en stund.

Men dersom du ser tilbake, kanskje et år – ser du endringen som har skjedd?

Kanskje i hvordan du forholder deg til deg selv, eller til andre? Kanskje noen tanker er mindre påtrengende? Kanskje noen ting er enklere å gjennomføre? Kanskje kjenner du deg tryggere i noen situasjoner?

Sakte, men sikkert. Det er de små stegene i riktig retning som tar deg fremover. Gjenta dem, gjenta dem, gjenta dem.

Tilbakefallene tar deg ikke tilbake til start (selv om det nok kan føles sånn i blant). Du har lært og erfart for mye til det. Om du snuser etter nyansene og forskjellene, så vil tilbakefallene føles litt mindre slitsomme og meningsløse. For det har allikevel skjedd noe!

Tilbakefallene kan være skremmende, jeg vet det. For de rister så hardt i deg! Spiseforstyrrelsen vil forsøke å lokke deg inn igjen, for den vil jo ikke gi slipp. Og sykdommen har sin kraft, men den kan ikke sammenlignes med din friske styrke.

Du kan lære noe av tilbakefallene (se etter forskjellene og nyansene, de er der), og de gjør deg sterkere. Tilbakefallene er kanskje nødvendige, for de vil utfordre deg til å finne din styrke og dine ressurser. Og når du blir sterkere, så vil spiseforstyrrelsen miste sin kraft. Du vil ikke ha bruk for den lenger.

Det som kanskje er litt snedig med denne sykdommen, er at du vet hva du har med den, men du vet kanskje ikke helt hva du har uten den. Vel – for å snu litt på dette – du kjenner egentlig ALT hva sykdommen har å tilby, og det er ikke mye. Det er alltid veldig likt. Mens alt hva livet UTEN sykdommen kan by på – det er et hav av ukjente ting. Spennende, nye ting. Og de vil hjelpe deg å bli sterkere og helere.

Selv om det kanskje virker overveldende, så tror jeg du ser at det kan bety at uten sykdommen finnes det større frihet, flere muligheter. Mer nysgjerrighet, kreativitet og glede.

Så selv om det kanskje føles vanskelig nå – minn deg selv på at du vil ut av det fastlåste. Du kjenner hvor mye sykdommen fratar deg, og du merker begrensningene den gir. Rammene: HIT, men ikke lenger.

Men tillat deg også å kjenne at det er tøft og ensomt å bli frisk, og at du i blant behøver litt ekstra støtte og oppmuntring.

Hvordan kan du gjøre det mindre ensomt? Hvem kan du kontakte eller hva kan du gjøre for å føle deg mindre ensom? Er det en lyd, lukt eller liten bevegelse som gjør at du akkurat nå kan føle deg litt mindre ensom?

Om du holder rundt deg selv og gir deg selv en klem, kjenner du hvordan du kan holde deg selv?

Det å bli frisk innebærer mange utfordringer og vanskelige situasjoner du skal stå i. Det kan medføre mye stress og uro og vanskelige følelser, og det tar tid å lære seg å tåle dette. Men det blir enklere etterhvert som du ser at de ressursene du har, og de nye verktøyene du samler, hjelper deg.

Men det er vondt og vanskelig, og det kan føles håpløst.

Og dette er kanskje vondt å lese, men kanskje det må være både vondt og vanskelig for at du skal få på plass det nødvendige grunnlaget, før du kan gå litt videre. Og kanskje det må kjennes håpløst og umulig ut, slik at du kan finne den vennlige indre stemmen og kraften i deg selv som vil hjelpe neste gang det blir tøft.

Det virker som om tvil er en del av usikkerheten som følger med store og viktige endringer. Tvilen påminner oss kanskje om at vi står foran en stor avgjørelse. Da må du kanskje gå litt dypt i deg selv for å kjenne etter hva som er rett.

Fortsett på den veien som er rett. Innerst inne vet du hvilken det er. Det kan føles kjempeskummelt, men gradvis blir det enklere.

Noen ganger blir du sliten. Det er forståelig.
 Noen ganger blir du fortvilet og oppgitt. Det er forståelig. Dette er slitsomt. Dette er VIRKELIG krevende. Det er en døgnåpen utfordring.

Kanskje må du rase og rope og skrike og koke over en stund, før du finner deg til rette i din nye tilværelsen, uten den tryggheten som spiseforstyrrelsen pleide å gi.

Kanskje må du prøve og feile litt mens du finner den tryggheten i deg selv, og fra andre rundt deg.

Husk på:
Spiseforstyrrelsen ER der, men den er ikke alt du er.
Den ER der, men DU er ikke spiseforstyrrelsen.
Du HAR en spiseforstyrrelse, men du ER så mye mer.

Kan du gi seg selv en pause ved å fylle tiden med mennesker, opplevelser og ting du liker å gjøre?

Er du redd for å ta mye plass, fordi det skjer så mye på innsiden, eller fordi du får tilbakefall og liksom «ikke klarer dette»?

Det er trolig slik at følelsen på innsiden ikke helt gjenspeiler utsiden. Og du vil nok ta opp «mer plass» når du tenker sånn, for da er det akkurat som om du legger sperrer og en fasit for deg selv – en fasit for hvordan du skal passe inn. Og dersom du ikke lever opp til dette, vil det føles som du tar feil og for mye plass. Så, vet du hvordan din fasit er?

Kan det være at det ikke finnes en fasit? Kan det være at du gir deg selv altfor strikte rammer å passe inn i?

Til deg som tråkker deg ut av en spiseforstyrrelse

Husk at du er i ferd med å ta deg selv på alvor. Det er en alvorlig sykdom du jobber deg ut av, og det har du allerede tatt på alvor. For du har begynt å gå den tøffe veien, ut av sykdommen.

Et tilbakefall er ikke tilbake til start!
Du er god nok.
Hvem eller hva hjelper deg ut av ensomheten?
Husk på at du er så mye mer enn sykdommen.

Advertisements

2 thoughts on “Motivasjon i råform

  1. Så utrolig bra skrevet, sterkt å lese og merket at jeg fikk med noe og noe lukket jeg vekk siden jeg sliter mye med spiseforstyrrelse og er mye i opp og nedturer, mestre og feile om hverandre. Jeg skal lese dette innlegget igjen, helt til jeg klarer å lese det vonde for jeg tror det er kjempe viktig. Det jeg las var utrolig bra skrevet og viktig, takk for du delte det igjen ❤ God klem

    Lik

    • Takk for at du deler din opplevelse med dette innlegget. Og takk som leser det du er klar for ❤ Jeg kjenner igjen at det kan være vanskelig å lese enkelte ting, om man ikke er "helt der". Samme med å høre noen si noe man ikke er klar for å høre. For man har ikke kommet helt dit enda. Samtidig opplever jeg stadig at det som en gang var provoserende, vanskelig, skremmende eller stressende å høre/ lese, det kan ettehvert bli inspirerende og "sant", om du følger meg. 🙂 Jeg ønsker deg GODE dager, og sender en varm klem ❤

      Lik

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s