Spiseforstyrrelsen tåler ikke tilstedeværelse og nysgjerrighet

En spiseforstyrrelse «leves» i et ubevisst, kaotisk jag mot et uoversiktlig sted i fremtiden, og jeg forstår den i økende grad ved å se bakover.

En spiseforstyrrelse er liksom alltid en del hakk fremover i tid, og den drives av og opprettholder et jag mot neste mål, neste måltid, neste oppgave, neste oppkastrunde, neste ting på planen, neste treningsøkt.

Den er aldri her-og-nå

Her og nå gir ikke næring til spiseforstyrrelse, for når jeg er tilstede i øyeblikket og kjenner etter hvordan jeg har det, så er det egentlig ikke rom for spiseforstyrrelsen, den mister litt av sitt grep. Så det blir krevende å være i øyeblikket, for sykdommen gir ikke slipp så lett.

Øyeblikket kan være fint, vanskelig, overveldende, kjedelig, utydelig, komplisert. Men det ER, det registreres, det MERKES, det føles. Tilstedeværelse fyller meg med hvordan jeg har det akkurat nå, uten en fasit, ikke noe rett og galt, og da er det ikke plass til spiseforstyrrelsen.

For spiseforstyrrelsen er aldri her og nå, den er i en utilgjengelig fremtid, en vanskelig følelse, et uoppnåelig ideal, et panisk jag, et vondt tankekjør. Men den evner ikke å bli med når man stopper opp og roer ned. Da får man jo tid til å se nærmere på den og hva som opprettholder den.

Spiseforstyrrelsen unngår her og nå. Den avbryter øyeblikket med tankespinn, kritikk, angst, uro, krav, o.l.. Dermed drives den av og opprettholder et stress og et jag mot noe der fremme som kanskje ikke er mulig å se tydelig.

Kanskje har «målet» blitt ugjenkjennelig fra hva det startet som. Og kanskje har det ikke lenger feste i et øyeblikk hvor man vet hvordan man har det og merker hva man vil, hva man ønsker, hva som er viktig for en.

Men det er lettere å forstå dette når jeg kan se bakover, enn da jeg sto i det sterkeste spiseforstyrrede tankekaoset. Det er i og for seg lett å forstå hvor enkelt det var å opprettholde det spiseforstyrrede jaget, når jeg ser hvor lite jeg var i kontakt med nettopp her og nå.

Når klarte jeg først å virkelig stoppe, eller senke farten og skuldrene? Jeg tror det var en kombinasjon av en saktegående endring og noen virkelig harde smeller. Jeg har lært at dersom jeg virkelig kan registrere gode opplevelser, så kan jeg ha det bra. Og gode opplevelser kan være så mange ting, og de kan bli flere etter hvert. De kan være duften av syriner, å flire av hybelkaninene under sofaen, nyte kald, skarp vinterluft, en øl med en venninne, leke med tanteungene, å smile til en fremmed, en god latter, eller en rolig kveldstur.

SAMSUNG CSC

Etter nok harde smeller og vonde runder ble gradvis de verdifulle øyeblikkene og varmende, positive opplevelsene MER VERDT enn å opprettholde det planløse, fastlåste sporet jeg hadde kjørt meg litt for langt inn på.

Og når de små gledene får feste og det å være til stede i øyeblikket gradvis blir enklere å tåle, blir også gledene større, de små øyeblikkene flere og livet kan romme nye muligheter. For nysgjerrigheten har fått feste.

Nysgjerrighet er nødvendig for å tåle øyeblikket noen ganger – en nysgjerrighet på hvordan ting kan bli, hva som kan skje, hvordan det kan gå, hva annet som finnes. Uten spiseforstyrrelsen.

En nysgjerrighet på fremtiden føles helt annerledes enn et planløst jag drevet av et fastlåst og spiseforstyrret tankekjør. Selv om det er krevende og virker nesten umulig å stoppe, er det i blant eneste måten å komme ut av et fastlåst mønster.

Advertisements

2 thoughts on “Spiseforstyrrelsen tåler ikke tilstedeværelse og nysgjerrighet

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s