Mind the gap

Jeg vet ikke helt nøyaktig når jeg så at jeg hadde valg i et impulsøyeblikk (les: bulimiimpuls/ selvskading), men jeg husker liksom setningen som nok satte det i gang. Lenge før det ble en realitet.

«Kan du gå en tur i stedet?» (Les: kan du gjøre noe annet?)

Jeg tenkte «nei – overhode ikke. Jeg HAR IKKE NOE VALG. Du skjønner ingenting. Hvor teit er du, liksom». Jeg sa ikke nøyaktig dette, men det var tankene som raste. Massiv frustrasjon og irritasjon, iblandet håpløshet og motløshet.

Og sannheten var at jeg så ikke de valgene da. Det var ikke noe pause mellom impuls og handling. Det var ikke noe rom for et valg. Den turen var ikke tilgjengelig som et valg. I hvertfall ikke før en episode, men kanskje dukket tanken opp etterpå.

Og jeg tror det er vel så viktig. Det er en start. Det er en ny tanke om en annen løsning, kall det en forsinket løsning? Den er på vei. Før eller siden vil den komme til rett tid.

Jeg vet ikke NÅR det ble klart for meg at jeg hadde valg – valget mellom destruktiv impuls og noe litt uforståelig annet som kanskje kunne hjelpe mer på sikt – jeg tror det var litt sånn:

Slowly & invisibly, then suddenly.

Det tok tid. Men gradvis begynte det å bli mulig å stoppe opp, og ikke reagere blindt på en impuls. Og da fikk jeg valgmuligheter.

Det er en besynderlig opplevelse når det koker og trykket er stort, og du vanligvis vet nøyaktig hvordan det skal ende – også:

mind the gap

Må jeg gjøre dette? Kan jeg gjøre noe annet?

Men det har ikke vært, og er ikke, en lineær prosess, og det er ikke enkelt eller strake veien. Det har vært mye kaving, mye feiling, mange smeller, mange forsøk som ikke har hjulpet nok der og da, mange impulser som bare har gått en vei.

Men også mange nye opplevelser, nye tanker, nye følelser, nye reaksjoner. Nye verktøy og ressurser.

De har kommet til etter hvert, sakte, men sikkert. Samlet over tid.

Så nå er pausen mellom impuls og handling lengre. Lang nok til at jeg stadig oftere får tid til å tenke. Og tid til å tenke på hva jeg gjør mot meg selv, med livet mitt, med kroppen min.

Og den pausen gir mulighet for å kikke på hvorfor det ble sånn, hvordan det føles akkurat nå, hva som kan hjelpe, hva jeg egentlig trenger. Det er ikke enkelt, men det blir stadig mer tilgjengelig.

Mind the gap – kan jeg gjøre noe annet?

Så enkelt, så vanskelig, så utrolig verdifullt på lang sikt.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s