Å navigere seg gjennom en behandlingsavslutning

Dette er et langt innlegg som har vært kjempevanskelig å skrive. Dette handler om å navigere seg gjennom en behandlingsavslutning og om å lære å håndtere en vanskelig situasjon på en ny og bevisst måte.

Det har vært uforståelig vanskelig og krevende. Det har tatt på å navigere i det. Jeg har måttet navigere nøye, for et feiltrinn har ført til kaos og destruktivitet, mens et godt valg fører meg fremover i en god retning mot tryggere grunn, i meg selv.

Hvorfor det blir så vanskelig er jo sammensatt,
men at det blir så vanskelig er ikke bare lett å svelge, eller håndtere.

Min selvkritiske reaksjon, var at jeg ikke klarte å akseptere hvor vondt og tøft jeg syns dette var. Jeg følte meg så uendelig feil og unormal. Og skamfull. Jeg har brukt lang tid på å akseptere at dette har vært så vanskelig.

For – da jeg fikk høre at jeg skulle avslutte:

• føltes det som om verden rundt meg gikk i oppløsning
• føltes det som om all trygghet forsvant
• føltes det som om livet mistet sin mening
• føltes det som en kjempevond avvisning
• føltes det som jeg stod alene i hele verden
• føltes det som om tiden løp fra meg og at alt skulle stoppe etter siste time

Det var som om det ble åpnet en dør inn til et rom som inneholder alle marerittene dine, også hjelper det ikke å våkne, for du innser at du faktisk ER våken.

Det var opplevelsen jeg fikk, og siden reaksjonen var så voldsom, ble det kaotisk på innsiden. Følelsene svingte som en pendel på speed, og det tok lang tid å roe dem ned. Derfor gikk det ikke å bare «fortsette som normalt», selv om jeg også prøvde det. Det var en kraftig reaksjon som måtte få et utløp, måtte få oppmerksomhet, måtte bli håndtert.

Det ble mye navigering og famling for å bevege seg frem og tilbake mellom kaos og fast grunn og trygghet. Det var lett å ramle inn på feil spor.

Intenst dobbeltspor

Det føltes som jeg jobbet parallellt på et dobbeltspor – der det ene sporet er den ustabile reaksjonen med de sterke og vonde følelsene, hvor livet liksom ikke henger sammen eller gir mening mer, og det destruktive, selvkritiske og selvutslettende blir lettest tilgjengelig.

Det andre sporet går ut på å rasjonalisere rundt hele situasjonen, se på den fra ulike perspektiver, prøve å tillate at det er vanskelig, se på hvordan jeg kan gjøre ting bedre for meg selv, tenke fremover, finne gode pusterom, snakke med andre som har vært gjennom lignende, og prøve å finne ro og stabilisere situasjonen.

Det har føltes ganske uvirkelig. Jeg har blitt sint, fordi dette har vippet meg sånn av pinnen, og innimellom har jeg bare ledd av hele situasjonen, for det har vært så vanvittig. Vondt.

Men det er blitt litt enklere, og jeg merker at det er viktig å ta mange gode valg, slik at de vonde følelsene ikke skal føre til noe destruktivt, men at jeg skal kunne tåle og regulere dem.

Følelseshåndtering og Slow return to emotional baseline

Slow return to emotional baseline betyr i bunn og grunn at det tar ekstra lang tid å roe ned følelser. Så når man opplever sterke, vonde og vanskelige følelser, så tar det lengre tid før disse gir slipp, fordi følelsene lett forsterkes og vekkes igjen. Og dersom man ikke har lært god og selvivaretagende følelseshåndtering – kan noe som vekker så sterke følelsesreaksjoner resultere i en krise – og kanskje mye destruktiv utagering – fordi det har vært måten man regulerer følelser på.

Det var kjempeslitsomt og veldig ubehagelig å føle en sånn utrygghet og frykt. Selv om det kan virke irrasjonelt og uforståelig, så VAR jo følelsene der, og de måtte håndteres. Samtidig som det ble viktig å få inn andre perspektiver, med at de opplevelsene som skapte fryktreaksjonen NÅ, ikke stemmer. Det er jo ikke sånn at verden går i oppløsning, eller at all trygghet forsvinner, men det krever en veldig bevisst og aktiv endring i hvordan man tenker om verden, og så skal man finne en trygghet i det og i seg selv, og det har vært nytt.

Å stå i det

Den måten å takle vanskelig kaos og ting man ikke har noe kontroll på, ved å bare stå i det og puste, og akseptere at her har man ikke noe kontroll, det er bare å vente, reagere og leve som best man kan – den var ikke enkel. Men jeg skjønte den.

Jeg ser at det behovet for stadig å være i bevegelse, ikke bare fysisk, men også i tankene, kan være måter å unngå å kjenne på noe ubehagelig. Ikke alltid, men i blant. Så på en løpetur, tenkte jeg over om jeg løp fra noe eller for å få en nødvendig pause. Da slo det meg at dette er en situasjon der jeg kunne ha godt av også å «sette meg ned litt, ikke fikse og ordne og styre, bare vente litt og la ting skje».

For det er krevende å leve et liv der man stadig er i bevegelse
for å slippe unna noe ubehagelig. Da er det lett å miste retningssansen
og gå glipp av fine muligheter.

Jeg forstår at det å unngå – gjennom aktiviteter, trening, oppgaver, ikke stoppe opp, avlede, sulte seg, selvskade, overspise og kaste opp – det er jo et mønster som sitter dypt, så nettopp det å gjøre det stikk motsatte – STOPPE, KJENNE ETTER, GI SLIPP, LA TING SKJE – det kommer ikke av seg selv. Det er heller ikke behagelig, men jeg tror det er en tilvenningssak. Også betyr jo ikke det at man ikke skal gjøre noen ting i det hele tatt.

Men det handler om å ta gode valg som gjør godt på lang sikt.
Kortsiktig lindring har vært så veldig mye enklere.

Yoga, mandalas og gode opplevelser

Yoga og mandalas har vært fine ting å gjøre for å roe ned, avlede, og se litt innover, stoppe og puste. Men det er andre ting også, for gode opplevelser kan være så mangt:

Hyggelige pusterom, rolige pauser, avledning og positivt påfyll, venner, konserter, kafeturer, vennemiddager, utfordringer, frivillig arbeid, jobb, rutiner i hverdagen. Det hjelper med gode knagger, mestringsfølelse og rutiner når det koker. Gode valg.

Det å tåle at noe gjør vondt, og å vite hvordan man kan trøste seg selv når det er vondt. Det har ikke vært enkelt, men det kan læres merker jeg. Det er nesten rart hvor sammensatt noe kan være – at en situasjon som føles utrolig smertefull og nesten umulig å stå i, også kan bli fin og litt smertelig nødvendig, og at det går an å le samtidig.

Takk som leste.