Følelser. Og ord til besvær

Det er ikke alltid ord og følelser hører sammen, liksom. Som når jeg prøver å overforklare hvorfor jeg føler det jeg føler. Gir jo ikke mening. Som nå. Klarer ikke å gi mening nå.

Jeg tror jeg har en opplevelse av at dersom jeg kan forklare meg, så kan jeg gjøre meg forstått – og jeg tror også at jeg har en opplevelse av at folk liker ting de forstår, som gir mening for dem, i deres verden og i deres erfaringer. Det er litt ryddig liksom. Jeg liker også at ting gir mening.

Så nå har jeg et problem – for jeg kan forklare en hel del om hvordan jeg har det, men jeg kan aldri forklare hvorfor det er sånn. Jeg tror faktisk ikke at jeg kan forklare hvorfor jeg føler det jeg gjør, og hvorfor jeg ikke klarer å håndtere det.

Jeg kan liksom tenke litt klart og intellektualisere det, se på det med en ironisk distanse (med hensikt, for det er for vondt å se på det på nært hold), og jeg kan snakke bagatelliserende rundt det, og nedlatende om meg selv og min egen reaksjon.

Og det hjelper meg litt, men veldig lite.

Følelser – de er der. Det er mye av dem til tider, og jeg klarer ikke å håndtere dem. Jeg vet at det man skal gjøre med følelser, er å liksom la dem flyte gjennom – ikke kjempe mot dem, eller presse dem unna.

Jeg opplever faktisk en direkte kobling mellom det å presse unna, eller numme, følelsene, og depresjon. Når jeg bevisst kjemper følelsene vekk, så mister faktisk alt sin mening, og jeg blir helt tom.

Så det er lite produktivt.

Også merker jeg effekten av å presse dem unna, at de vokser seg større og enda mer skremmende – så frykten for å drukne i følelsene gjør at jeg i hvert fall ikke vil slippe dem til.

Heller ikke en god strategi.

Igjen – jeg vet at det man skal gjøre med følelser – er å la dem slippe til, flyte ut og gjennom – og la dem gi slipp. For når de får plass, blir de mindre, gjør mindre vondt og gir litt slipp.

Det er en god strategi.

For da vil man erfare at følelser kommer og går,
at de ikke alltid gjør like vondt, og at det vonde ikke alltid varer like lenge.

Ord til besvær. Jeg forstår liksom hva jeg må gjøre – så hvor teit er jeg da som ikke klarer? Som ikke våger? Ikke tør?

Redd? For følelser?

Og det er her ordene svikter, da. For her er jeg inne på det som gjør at jeg føler at jeg ikke kan forklare og gjøre meg forstått. For ordene svikter. Så jeg blir redd, og prøver å forstå – skape mening av dette.

Men så er det en liten stemme som visker til meg

«må du forstå alt mulig da?»

Jeg prøver å gripe fatt i den stemmen, lytte til den – så jeg kan våge å bare gi slipp. Slutte å tenke og lete etter ordene – la følelsene komme.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s