Sinne

Er den aller skumleste av absolutt alle følelser jeg vet om. Den er skummel å møte i andre og den er skummel å kjenne i meg selv.

Dette er den følelsen jeg har hatt aller mest problemer med å håndtere, tåle og tillate. Det betyr ikke at jeg ikke har vist sinne.

Men det har vært helt umulig å vite NÅR sinne er berettiget – når kan jeg bli sint? Når er det ok å bli sint?

Det er også en følelse som er kjempeubehagelig å kjenne på – den er så STOR. Den tar så mye plass, og den skaper så mye energi.

Jeg vet at jeg har rettet sinne innover, men ikke fordi jeg har gjenkjent den følelsen som sinne – det har nok vært mer som en uro, indre ubehag, suppe, kaos. Også har det resultert i selvskading.

Andre ganger har jeg kanskje merket antydning til sinne, men hoppet rett over den og gått direkte til uro og angst (som KANSKJE har dekket en dårlig samvittighet), også har det kanskje (igjen) resultert i selvskading, hvileløs romstering, løpeturer, husarbeid, eller alt mulig av aktiviteter for å døyve uroen.

Dette gjelder nok for øvrig også for andre følelser som jeg ikke har gjenkjent, rommet og håndtert.

Men sinne – den skumleste. Blir jeg sint, blir jeg feil. Blir jeg sint, ER jeg feil. Blir jeg sint, har jeg ikke rett til det.

Da er det jo godt å kunne rette sinne mot meg selv – som er feil, så det har føltes naturlig.

Men det er GODT å gjenkjenne sinne, og bruke det for å endre på noe, for eksempel – eller gi det utløp. For det er snakk om en energi.

Det er godt å bli sint for ting jeg syns er urettferdig, for eksempel. Det kan vekke engasjement rundt et tema – som mobbing, og åpenhet om psykisk helse og kampen mot stigmatisering, eller miljøspørsmål og andre ting.

Men det å bli sint på egne vegne, fordi sinne er den følelsen som faktisk kanskje er forståelig, og som kanskje til og med kan være akseptabel – det føles ikke riktig.

Det er vanskelig. Sinne er en komplisert følelse. Jeg har et komplisert forhold til sinne og sinte mennesker.

Problemet er jo da, dersom jeg ikke selv klarer å romme sinne, så vil jeg fortsette å ha et komplisert forhold til nettopp den følelsen.

Og denne lille sannheten: det finnes ingen gale følelser – de er bare følelser, vi har dem alle sammen. Men noen er mer krevende enn andre å forholde seg til. Og det kan skyldes ting vi har opplevd, eller at vi ikke har lært å regulerer følelser så godt, eller andre ting. Mange årsaker – de er heller ikke gale (å ha problemer med), men dem må vi kanskje få hjelp til å finne ut av og forstå og tåle.

Jeg kan ikke fortsette å la sinne være så skummel, for da vil det fortsette å være vanskelig å tillate både den og andre følelser.

Dette ble rotete og raskt. Takk som leser.

Advertisements

2 thoughts on “Sinne

  1. Takk – for disse to innleggene om sinne.
    Det korte – som sa så mye sant på så få ord.
    Og det lengre. Jeg leser og tenker på hvor forvirrende følelser kan kjennes. Og overveldende. Og skremmende.
    Jeg kjenner det igjen.
    Gode ønsker!
    Ta vare på deg – med og i de følelsene som er der.

    Likt av 1 person

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s