Angst som drivkraft

Ikke sikker på om jeg kan kalle det angst lenger, når jeg vet hva det kommer av.
Vel, hadde en ny opplevelse med dette bedritne fenomenet i dag.

Dette blir i rykk og napp, for tankene hopper litt nå.

Jeg kjenner igjen hvor angsten kommer fra – eller jeg tror jeg gjør det. Jeg merker en kobling til noe jeg ikke klarer å håndtere og merker panikken og angsten. Det det handler om vekker en dyp skam som går noe sånt som:

Jeg er FEIL
Min reaksjon er FEIL og UFORSTÅELIG
Jeg er UNORMAL og FEIL
Mine følelser er FEIL og UFORSTÅELIGE og IDIOTISKE og LATTERLIGE
Jeg er FEIL

= skam (ja, jeg vet det nå. Shitty følelse som stikker dypt).

Men tilbake til saken – angsten som da dukket opp, når jeg var på løpetur!

Dette har tidligere vært bare ekstremt slitsomt, vanskelig, overveldende, lammende og umulig, og jeg har ofte endt opp med å stå så nær sammenbrettet jeg klarer og hyperventilere. Redusert fra løpende og oppegående til hikstende vrak på kort tid.

Det interessante (?) med angst er at den kan dukke opp som et resultat av fysisk aktivitet, fordi de kroppslige reaksjonene ligner – så på en dårlig dag, kan jeg oppleve at angsten trigges av løpeturen eller en treningsøkt – eller at den forsterkes siden den allerede har ligget og gnaget en stund.

vel – igjen, tilbake til saken. Hopp og sprett og tjooghei.

Jeg løp, og tanker og følelser og angst ramlet nedover meg på den kaotiske måten dette bare skjer på, men i stedet for å stoppe, hyperventilere, hikste, gråte og snublegå fremover, så forsøkte jeg å samle dette jævla kaoset til en eller en kraft for å opprettholde løpingen.
Det funka. Det var interessant. Angst som drivkraft.

Hmmm, det betyr kanskje at det ligger noe sinne bak i dette også – sinne er jo også en god drivkraft. Vel, sint på angsten i hvertfall – det kan jeg tillate meg.

Det var interessant. Ikke at jeg kan løpe fra angsten, som jeg gjerne skulle ha gjort, for tankene og dette uhåndterlige kommer tilbake når jeg stopper, men jeg fikk opp tempoet 🙂

Hei, hvor det går. Ikke at jeg anbefaler det sånn veldig, for det løser ingenting på sikt. Men som kortsiktig lindring var det verdifullt.

Så angst som drivkraft på løpeturen. Små gleder. Eller noe, for det blir litt sånn at jeg forsøker å løpe til jeg er utslitt og ikke orker å tenke og reagere på det, så det kan være en ide å stoppe litt før, egentlig. Men, små steg. Fra kaos til drivkraft.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s