Stupe i det

«Hopp da! Jeg sier hva du må gjøre, hvorfor hører du ikke? Du hører ikke hva jeg sier. HOPP!»
«Jeg prøver! Men det går ikke. Jeg skjønner ikke hva du sier. Jeg hører ordene, men jeg skjønner ikke hva du mener. Jeg PRØVER. Men det går ikke.»

Et innvendig rot. Et hus i uorden. Men hun forsøkte å male utsiden ferdig. Fikse taket. Men problemene på innsiden og i grunnmuren fikk hun ikke orden på. De var litt for godt skjult, og de hun så klarte hun ikke helt å skjønne hvordan hun skulle løse. Hun hadde bare en hammer, men trengte helt annet verktøy.

«Hopp da! Du har det som skal til. Du klarer dette! Du har ferdighetene og kunnskapen. Det er bare å kaste seg utfor. Jeg heier på deg.»
«Jeg prøver! Men jeg tror ikke jeg skjønner hva du mener. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du sier det der til meg. Men jeg tror jeg prøver. Jeg tror jeg kanskje skjønner at det kan gå.»
«Ja, du har det som skal til. Hopp!»
«Jeg tror jeg prøver. Men jeg blir frustrert, for jeg skjønner ikke helt hva du mener.»

Huset var fortsatt veldig rotete innvendig, men fasaden var på gang. De problemene med grunnmuren var mer omfattende enn hun hadde trodd i første omgang. Hun hadde oppdaget noen store sprekker og huller. Var det dårlig arbeid fra starten? Hun hadde fått tak i noen proffe håndtverkere og helt annet verktøy, og arbeidet med å rette opp de veldige manglene og feilene var i gang. Men det tok tid.

«Vil du hoppe? Hva er bedre med å stå der enn å hoppe? Er det skummelt å hoppe?»
«Er det eneste muligheten? Hvorfor må jeg hoppe? Jeg vet ikke om jeg liker å hoppe. Kan jeg gjøre det på min måte? Jeg vet ikke hvordan min måte er.»

Noe av rotet inne i huset hadde hun nå funnet plass til, det meste var ryddet og sortert. Mye var kastet. Fasaden lot hun vente litt, den var ikke så viktig lenger. Arbeidet med grunnmuren var viktigere, og det behøvde nesten all oppmerksomheten hennes og nesten alle midlene hun hadde. Hun kjente at det virkelig tok på, og krevde nesten all energien hun hadde. Men hun SÅ at arbeidet gikk fremover, og hun gledet seg over at hun ville få en solid grunnmur, så huset kunne stå trygt i mange, mange år fremover.

«Jeg skjønner at jeg ikke liker å hoppe. Jeg liker å klatre, jeg liker å falle, jeg liker høy fart, jeg liker å flyte, jeg liker å svømme. Jeg liker IKKE å hoppe. Men STUPE, det tror jeg at jeg kan like. Jeg tror jeg vil stupe i det.»

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s