Da og nå

Jeg har fått en ganske gylden mulighet denne uken, egentlig. Jeg så det ikke helt sånn da jeg fikk den. Men nå, noen dager senere kan jeg se at, jo, det har vært en flott anledning til å se at det har skjedd mye på litt over 3 år. Heldigvis. Og faktisk takket være meg selv, min innsats – og god hjelp og støttespillere.

Det var jo sånn at jeg nylig ble oppfordret til å ta det med ro av legen, ettersom jeg kanskje har et virus eller noe, og basically bør ta det med ro, så jeg kan bli frisk.

Ha ha ha – det var så bra å sitte inne på legekontoret og observere legens reaksjon da han liksom ikke kunne forstå at jeg syntes det her var helt forferdelig, og nesten ikke mulig å gjennomføre. Det ble liksom så tydelig møte mellom «legens rasjonelle tankegang» og «pasientens gamle treningsavhengige tanker». 🙂

Og jeg har brukt noen dager på å liksom finne ut av dette, for det var ikke helt enkelt å møte den «pålagte pausen». Og innledningsvis var reaksjonen min litt lik hvordan den var i 2011 (det er jo kanskje automatiserte mønstre som vekkes når man står oppi en lignende situasjon :-/ , også trigget den tidligere en viss respons også har man kanskje ikke vært i den situasjonen på lenge, men så dukker den opp igjen – og da kan jo responsen virke lik, til erfaring og læring tar over).

Men gjennom en kombinasjon av tanker rundt kortsiktig tilfredsstillelse vs langsiktig tenking med litt mer hvile og raskere bedring + at jeg gjør yoga, så har jeg funnet frem til en balanse som fungerer – for nå. Det er en balansegang der også psyken må ivaretas.

Jeg gjør yoga fordi det er vel så viktig for meg å holde angst/ uro/ panikk (som lettere trigger destruktivt kaos) på et OK nivå, som det er å bli fort frisk fysisk. Også kjenner jeg etter om formen blir bedre eller verre.

Og dette tankesettet (ivareta, gjøre yoga, hvile) er så inmari langt unna hvor jeg var i slutten av 2011, som var første gang jeg fikk treningsstopp, om enn av andre årsaker.

DA så det slik ut:

Fullt kaos, null oversikt, panikk, spiseforstyrrelsen eksploderte, massivt indre stress. Jeg mistet meg selv helt – fordi jeg da opplevde at jeg mistet alt som bandt livet mitt sammen. Livet mitt sirklet jo rundt treningen. Planleggingen min var for å få trening inn i hverdagen. Alt annet ble skvist innimellom eller avvist.

Jeg har skrevet om dette tidligere i et blogginnlegg om endring.

Så det har vært flott å se, at selv om det har vært litt trøblete denne uken (kanskje av flere årsaker), så har jeg virkelig kommet så utrolig langt. Jeg har ikke gått i oppløsning. Jeg har ikke mast og kavet og jaget og stresset rundt. Jeg har blitt frustrert og irritert. Det har vært mer angst og uro, og jeg har kjent på de gamle tankene om treningsavhengighet og tvangstanker, men de har ikke tatt overhånd – heller ikke spiseforstyrrelsen.

Jeg har tatt det mer med ro. Jeg klarer også å puste med magen. Jeg har ikke rast rundt og stresset.

Jeg LIKER det ikke, men jeg TÅLER det. Og da vet jeg at det blir lettere neste gang. Fint å se at man lever og lærer, og man lærer og lever.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s