Julen og spiseforstyrrelsen

Det var noe som tok litt form etter hvert som jeg skrev dette innlegget. Det ble litt langt da, du får lese om du vil 🙂

Jeg må innrømme at julen var krevende, også på grunn av spiseforstyrrelsen. Den er kanskje ikke den eneste grunnen til at julen ble krevende, men den ble mer synlig for meg.

Kanskje ble spiseforstyrrelsen mer synlig fordi jeg la til rette for at den «kunne få være med», uten at jeg aktivt gikk inn for å bekjempe den. Jeg orket kanskje ikke. Det var litt for mye.

Men, jeg lot den heller ikke ta helt over. Men den tok plass. Og den fikk et litt sterkere grep. Eller kanskje ikke. Kanskje er det akkurat det samme grepet den har hatt en stund. Det blir bare synligere når jeg «inviterer den med», på en måte.

Kanskje ble den synligere for meg fordi jeg oppdager den som en del av noe som holder meg igjen fra å leve livet mitt slik jeg kanskje helst vil.

Det er ikke det at jeg forsøker å gjøre meg til venn med sykdommen, det handler mer om hvordan jeg kan LEVE livet mitt også med spiseforstyrrelsen. Et symptom.

Jeg vet at den er et symptom på noe annet, bakenforliggende, noe jeg kanskje ikke er helt klar/ utlært til å bli ferdig med enda.

Når blir man klar og utlært? Det skjer vel egentlig aldri?

Så det handler om hvordan LEVE LIVET OGSÅ NÅR DET ER VANSKELIG. For det er vel det vi gjør, eller ønsker? Å leve. Fritt, etter eget ønske i størst mulig grad. Ta valg, være sammen dem vi vil, være i kontakt med oss selv og hva vi ønsker og vil, og med et godt grunnlag i oss selv, og med en god tanke om oss selv, og gjerne med en tro på oss selv.

Være oss selv der vi er, i møte med oss selv og i møte med andre. Fullt og helt. Stille opp, stå i, tåle, holde ut, støtte, bli støttet, holde, bli holdt, møte, bli møtt, se, bli sett.

Det er ikke nødvendigvis så enkelt. Og kanskje lar det seg ikke helt gjøre. Kanskje kommer vi aldri helt dit vi vil, eller skulle ønske. Men vi vet aldri hvor langt vi kan komme i den retningen om vi ikke prøver, ikke lever.

Jeg ønsker ikke å la spiseforstyrrelsen stå i veien for det. Altså at den får fortsette å være den samme hindringen. For er det noe en spiseforstyrrelse gjør, så er det vel nettopp å skape en avstand mellom meg og dem og det rundt meg. Er min erfaring.

En spiseforstyrret kontroll er ingenting mot den friheten som følger med å gi slipp på den. En spiseforstyrret kontroll er ingenting mot den styringen du selv tar over din egen usikre tilværelse når du våger å gi slipp, og våger å ta del 100%, eller i så mye større grad enn bak det spiseforstyrrede filteret.

En spiseforstyrrelse kan gi en følelse av trygghet, en opplevelse av å ha noe der som alltid er der. Den kan gi følelsen av kontroll, av noe konkret å forholde seg til. Den kan gi tankene en retning.

Det er bare sånn at den leder tankene inn på et fastlåst og fiksert spor, som leder oppmerksomheten vekk fra andre ting. Den fyller hodet og tankene med seg selv, sykdomstanker, repetitive tanker, faste mønstre og vaner, tvangstanker, bestemte handlinger, låste rutiner.

Falsk trygghet. Ensomt og kaldt selskap. Men den holder deg trygg for verden, i sin kalde, mørke favn. Og det blir trygt. Og den blir en følgesvenn. Men totalt ensporet. Og sykt. Men forutsigbart.

Også skjønner jeg på en måte at det kan være skummelt og vanskelig å gi slipp på en spiseforstyrrelse. For LIVET er jo ikke så fast, så fiksert, så mulig å kontrollere.

Livet er uforutsigbart, fint, vanskelig, vondt, ensomt, sosialt, opp og ned, variert, kreativt, fargerikt, sort, lyst, gøy, kjedelig, ok, vaner, rutiner, impulsivitet, innfall, feil, prøvelser, sorg, smerte, tap, seire, gleder, varme, relasjoner, stille perioder, hverdager, helger, variasjon, skiftende, stadig i endring, uforutsigbart, uforutsigbart, uforutsigbart (ikke rart vi har behov for vaner og rutiner og følelsen av kontroll). Det er ikke rart at en spiseforstyrrelse kan føles trygg og nødvendig.

Hva er det motsatte av å ha en spiseforstyrrelse? Er det å være frisk? Eller er det er å LEVE? For HVA er FRISK?

Når er man frisk? Eller heller – når er man frisk nok til å begynne å leve som man vil? Det er NÅ. Vi kan gå i den retningen vi ønsker. Vi kan ta valg som gir oss gode opplevelser. Vi kan gjøre feil. Vi kan møte mennesker, eller velge eget selskap. Ta en utdannelse, eller la være. Være aktive på nett, eller på byen. Gå i juleselskap og forlate det etter kort tid, eller bli til vertskapet hinter om leggetid. Gjøre det vi vil. Det vi kan. Det vi ønsker. Som oss selv. Som den vi er.

Så det handler om å leve, også når det er vanskelig. Før vi er «klare» – for det blir vi kanskje aldri. Men vi kan delta. Vi behøver bare å møte opp som oss selv. Det er ikke ofte at det forventes mer. Vi er gode nok.

Så tilbake til julen. Ja, den var vanskelig, og jeg gruet meg. Jeg hakket meg gjennom på et vis, det føltes nok verre på innsiden enn det så ut på utsiden. Jeg ble kjempeforkjøla og føler at jeg går ut av ferien nesten mer sliten enn da jeg gikk inn i den 🙂 Men jeg var med og jeg deltok og kjente på deltagelsen. Jeg kjente på opplevelsene. Og det var også hyggelig. Det var blandet, OG hyggelig. Jeg satte også noen grenser. Jeg kjente på egne grenser, og var ikke med på alt.

Det ble komplisert hygge med litt pussig grensesetting. Og det er jeg egentlig fornøyd med. Jeg ville ikke bare at julen skulle bli ferdig, jeg ville også ta styringen og være mer bevisst de valgene jeg gjorde. Det går seg til 🙂

Og nå er det nytt år, og flere muligheter til å prøve seg. Til å være, leve. Til å samle gode opplevelser og erfaringer.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s