Komplisert hygge

Ja, da var den her snart igjen. Julen.

Er du som meg, så er du nå ganske stressa, frynsete og har egentlig mistet litt oversikten over om du liker julen eller ikke, og hva du egentlig vil i det hele tatt. Så da vet du nå at du ikke er alene.

Til deg som har full kalorioversikt og teller og teller, til deg som har løpeskoene i bagasjen eller har booket alle treningstimene gjennom hele jula, til deg som har kjøleskapsdøren konstant på gap, til deg som kaster opp, til deg som kun har kjøpt inn sunt og magert, til deg som er innlagt.

Til deg som tråkker deg gjennom julen med en spiseforstyrrelse i gavesekken.

Det er beintøft nok resten av året med denne sykdommen, derfor tenkte jeg – hva med å sørge for at julen faktisk ikke blir DOBBELT så vanskelig. Kanskje bare LITT vanskeligere enn alle de andre dagene. Kanskje 3% vanskeligere? Men ikke 100% vanskeligere, og ikke trippel kompensering ved en «glipp». Det fortjener vi ikke. Det trenger vi ikke.

Det er krevende nok med alle tilbakefall, opp- og nedturer gjennom året. Det vi jobber oss ut av er knallhardt fra før.

Har du det kanskje litt som meg nå? Er du også sliten? Litt oppgitt, kanskje? Står du i en vanskelig posisjon eller et tøft tilbakefall? Kan du våge å være raus med deg selv? Akkurat nå? Du fortjener det nå som aldri før. Du trenger det nå, som aldri før.

Kanskje trenger du litt ekstra støtte nå? Du kjemper – jeg vet det. Du gjør ditt beste. Det er tøft. Alltid tøft, nå også kanskje litt ekstra tøft. Jeg skjønner om du er sliten.

Kanskje trenger du en liten påminnelse om at du er på rett vei? Du er det. Ikke la julen vippe deg helt av pinnen. Fortsett å tråkke på din egen vei, ut av spiseforstyrrelsen. Jevnt og trutt. Husk også at det gjerne er ett skritt frem, to tilbake, to skritt frem, ett tilbake. Det tar tid. Ja, jeg vet det er krevende å høre. Og du har sikkert hørt det FØR. Julen er bare noen få dager av hele året. Dette klarer vi.

Kanskje trenger du en liten stund nå til å bare blåse ut frustrasjonen, sinnet, fortvilelsen, håpløsheten, sorgen og alt kaoset. Gjør det! Du kan gjøre det mens du leser dette, om du vil. Rop, skrik, hyl, hopp rundt i stua, tramp i bakken. Sett på favorittlåta for anledningen. Gråt. Pust. Ta 5 minutter nå. 10 minutter. Så lenge du trenger. Kanskje merker du etterpå at noe har sluppet taket.

Kjære deg, jeg er her fortsatt. Takk som leser.

Dette er jo også gjerne den tiden på året der man begynner å se litt bakover og fremover, ta litt status, liksom og snuse på fremtiden. Dersom du ser tilbake litt nå, kanskje et år tilbake i tid – kan du se at det har skjedd en endring? Kanskje i måten du forholder deg til deg selv på, eller til andre? Kanskje noen tanker er blitt borte, eller mindre påtrengende? Kanskje noen ting er blitt enklere å gjennomføre? Kanskje kjenner du deg litt tryggere i noen situasjoner? Litt modigere? Litt stødigere?

Kanskje føles noen ting akkurat like vanskelig og problematisk, men er det kanskje noen andre ting som har endret seg til det bedre? Er du blitt litt tryggere? Sier du fra litt mer hva du ønsker og trenger? Har du inkludert noe som tidligere var nei-mat? Kaster du opp mindre? Er treningen blitt litt mindre tvangspreget? Har du flere hyggelige opplevelser i hverdagen? Overspiser du litt sjeldnere? Har du satt flere grenser for deg selv?

Hvilke positive endringer har skjedd siden i fjor? Ser du dem? Det er din fremgang, ditt arbeid! Du gjør virkelig en enorm innsats for å få et bra liv. Det er ikke alltid så lett å se fremgangen før man stopper opp og ser seg tilbake. Det er kanskje heller ikke så lett for andre å forstå den innsatsen og hva du gjør, eller å se endringen, så husk å gi deg selv masse ros. Du fortjener det! Virkelig!

Og tilbake til julen

Ja, det er vanskelig. Så hvordan gjøre det vanskelige ikke bare utholdelig, men også ok og kanskje hyggelig? Jeg sikter meg mot komplisert hygge. 🙂 For jeg akter ikke å la spiseforstyrrelsen ha full styring gjennom nok en jul.

Jeg vil både ha det hyggelig og ikke la meg vippe helt av pinnen rundt måltidene. Det kommer kanskje ikke til å gå feilfritt. Det er helt greit. Men jeg vil også ha det fint, og kjenne ro, varme og glede.

Jeg har absolutt vært gjennom selskaper der jeg har sittet omtrent 2 cm over setet, ikke kjent kroppen min i det hele tatt og svart stresset «jeg vil ikke ha!» når kakefatet passerer for 3. gang og panikken har tatt full kontroll. Da aner jeg jo virkelig ikke hva jeg vil. Vekk, kanskje. Vel.

Jeg tenker at det er jo helt greit å takke både ja og nei. Til en andre posjon, til middag, til dessert, kaker og godterier. Det er jo ingen spiseplikt, uansett hvor mye tradisjoner, svigeforeldre eller bestemødre insisterer på det ene eller det andre. Det er heller ingen som skal kunne komme å si «nå spiser du litt mye» – det har de ingenting med! Det er helt greit å si «nei/ ja takk», ha med seg egen mat og lignende. Noen bevisste valg gjør dette enklere, men det er ikke alltid lett å ta et bevisst valg. I know. Men tenk litt gjennom det før et felles måltid?

Det må jo også være helt greit å trekke seg tilbake et par minutter for å puste litt. Om det koker over, liksom. Gå inn i et annet rom, ta noen dype pust, høre på en låt, klappe en hund. Rett og slett ta den lille stunden for seg selv for å samle seg litt igjen. Det kan trengs.

For jeg tenker at der – i de grensene vi famler oss frem til, gjennom prøving og feiling – der finner vi oss selv. Der mister spiseforstyrrelsen kontrollen og vi tar styringen. Om vi våger å kjenne etter hva vi har behov for. Kanskje har vi lyst på det kakestykket. Kanskje har vi ikke lyst på det. Kanskje har vi behov for en liten luftetur. Det er det ikke spiseforstyrrelsen som kan svare på. Det er vi.

Men det tar litt tid å komme dit, og på veien dit må vi kanskje gjennom en jul preget av komplisert hygge, med litt pussig grensesetting. Det handler om å gi slipp på spiseforstyrrelsen og ta styringen over eget liv. Julen er en del av livet for mange av oss. Akkurat nå er spiseforstyrrelsen også det. Våger vi å gå inn og ta kontroll over hvordan vi vil at denne tiden skal se ut for oss i år? Velge glede og hygge? Spiseforstyrrelsen er jo der liksom, men valgene har vi. Vi kan ta gode valg for oss selv.

For til syvende og sist er julen kun noen få dager, noen få timer av året. En begrenset periode. Den kan bringe med seg kaos og utfordringer, men hverdagen kommer tilbake. Så, uansett jul eller hverdag fortsetter vi å tråkke fremover, den veien vi VET er rett. Ut av spiseforstyrrelsen og mot en (stadig) friere og mer fleksibel hverdag.

Du er mye sterkere enn du tror.
Du kommer deg gjennom både julen og ut av sykdommen.

Til deg som tråkker deg gjennom julen med en spiseforstyrrelse rundt halsen; jeg tenker på deg. Du er verdifull. Jeg vet du kjemper litt ekstra nå. Jeg heier på deg, og på meg selv, og ønsker deg en god jul med fine stunder preget av ro, varme, trygghet og glede.