Å gjøre de tingene du aldri trodde du ville klare

Det slo meg denne uken. For denne uken har vært preget av ganske mange atypiske handlinger, samtaler og uttalelser. Hele året har egentlig vært preget av mye sånn «det trodde jeg aldri at jeg ville gjøre». Denne uken ble bare ganske konsentrert, ettersom tilfeldigheter gjorde at mye har skjedd samtidig.

Denne uken har jeg blant annet snakket høyt i et par forsamlinger, om ting som opptar meg. Et sted tok jeg opp dette med åpenhet rundt psykisk helse, og et annet sted handlet det om åpenhet og stress.

For noen er dette kanskje barnemat, for meg har dette vært store steg. Noe jeg aldri trodde jeg kunne våge. Det er så lett å sitte og brenne inne med alle tanker og spørsmål i en forsamling. Det er så lett å tenke «det jeg har å si er ikke så viktig»/ «jeg kan ikke ta opp plass med det» / «jeg kan ikke bruke andres tid på det». Eller «jeg er jo så TEIT, alle vil tenke at jeg er dust eller helt rar».

Det som da er interessant, er jo at de som hører det jeg sier – de sier jo ikke «oj, det var det dummeste jeg har hørt», eller «nei, det har vi ikke tid til nå». Det jeg sa vekket ulik respons i de to settingene, men ingen negativ eller avvisende. Heller positiv og støttende.

Det er kanskje ikke så merkelig heller, men det er merkelig at det var jeg som sa det. Det er den største seieren. Ikke at man sier noe genialt eller fantastisk, men at man våger å si noe/ snakke om det som er viktig for en.

Denne uken har jeg også satt en grense. Jeg sa stopp: «nå er det for mye, jeg trenger en litt lenger pause». Og det var greit.

Jeg har også stått utenfor komfortsonen og snakket meg til mot, i en liten gruppe. Vi skulle gjøre litt rollespill. For meg var ikke det a piece of cake. Det hjalp faktisk å si ting som:

«Dette utfordrer meg på et fascinerende dypt plan. Men det kommer til å gå bra. Det er ikke farlig, det er bare rollespill, hvor galt kan det gå?».

Jeg sa «Du har komfortsonen, også har du LANGT UTENFOR komfortsonen», også viste jeg hvor langt utenfor jeg mente dette var for meg. Jeg snakket meg til mot. Det funket.

Ja, jeg var kjempeskjelven. Jeg kjente at jeg var redd, og jeg kjente samtidig at jeg egentlig også ville gjøre dette. Litt sånn – «kom deg over denne kneika, nå».
Jeg klarte til og med å improvisere frem 3-4 setninger, som noen lo av. Og det ble moro (skrekkblandet fryd) 🙂

Det spiller liksom ingen rolle hva det er som vipper lasset. Når man er utenfor komfortsonen – hvordan kommer man seg inn i den? Eller gjennom det man skal gjøre?

Det er interessant å stoppe og reflektere over de tingene man gjør, som har vært umulige, utilgjengelige eller uoppnåelige tidligere. Det er viktig å se at man plutselig gjør de tingene. Det betyr at den innsatsen man legger inn for en tryggere selvfølelse, faktisk hjelper. Man er blitt tryggere.

Også er det noe med å ta ting i rett tempo, respektere hvor man selv er og hva man er klar for. Og å prøve. Famle litt, våge, prøve, feile, lære, erfare.

Reklamer

6 thoughts on “Å gjøre de tingene du aldri trodde du ville klare

  1. Så godt å lese.
    Gratulerer!
    Å gjøre noe en gjerne vil – men (nesten) ikke tør, det er store, viktige steg.
    Og det er å ta seg selv på alvor.

    Liker

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s