Forskjellen på en feil

Forskjellen på en feil, skriver jeg – kanskje litt misvisende. For dette handler ikke om forskjellen på «en feil», men om forskjellen på hvordan det oppleves å gjøre en feil.

Brené Brown forklarer det så smertelig presist. Kommer tilbake til det.

Dersom du gjør en feil og tenker «æsj, nå gjorde jeg noe dumt». Da er opplevelsen at du har gjort én kanskje dum ting. Det skjedde noe dumt. Du var skyldig i å gjøre noe dumt.

Dersom du gjør en feil og tenker «jeg er dum», eller «jeg er feil», eller «jeg er håpløs». Da er opplevelsen at DU er feil. Det var ikke feilen som ble gjort, det handler om personen som gjorde det. Det handler om skam.

(Nå går jeg ikke inn på noe som omhandler at skam også er en bra følelse og noe vi behøver.)

Skam + dårlig selvfølelse, går gjerne hånd i hånd

Føles det som. For nettopp den lille forskjellen mellom å tenke «jeg gjorde noe dumt» og «jeg er dum» kan bidra til å gjøre i hvert fall min hverdag lett, eller helsikes vanskelig.

Selvopplevd:

Jeg gjør en feil og basically ramler HELT TIL BUNN. Jeg mister min verdi. Plutselig er ikke jeg VERDT noen ting. Jeg er HÅPLØS, jeg er udugelig. Jeg kan aldri kompensere NOK for å bli en bra nok person, verdig nok, flink nok, riktig nok.

og så videre.

Det er et kjempevanskelig og ekstremt smertefullt tankesett. Henger sammen med lav selvfølelse, og skam.

Brené Brown sier det slik (ikke ordrett gjengitt):

Guilt is «I did something bad», shame is «I am bad». Videre sier hun at shame/ skam henger tett sammen med depresjon, angst, spiseforstyrrelse, avhengighet o.l.

Jeg kjøper den glatt. Det ER jo sånn. Det er AKKURAT sånn det er! Det å SKAMME seg over den du er som person det gjør jo så ufattelig vondt. Det er jo så uendelig vanskelig. Og det føles så FASTLÅST. Så gitt. Som det er noe som aldri kan endres.

Det kan endres. Jeg syns det er kjempevanskelig, men det kan endres.

Jeg fikk testet ut dette nylig – for min automatiske reaksjon dro meg rimelig langt ned. Det er egentlig helt crazy å observere det som skjer. Fra 100 til 0 på 1 sekund. Jeg blir litt målløs.

Med en litt shaky selvfølelse, skal det ikke så mye til å vippe meg av pinnen – så det krevde sin kvinne å nøste litt i tankerekken, og skille sak og person, og finne løsninger. Men det går! I hvert fall gikk det da 🙂

Du kan pause tankerekken, og da kan du bytte ut noen ledd i den. Du kan stille spørsmål. Du kan snu på ting. Du kan se etter mulige løsninger på situasjonen. Du kan legge situasjonen utenfor deg selv – for du har valg.

Og det er befriende å merke, i en hvilken som helst opplevd fastlåst situasjon – når man klarer å ta det lille mentale steget tilbake, da kan det skje store og fine ting. Store endringer. Indre endringer. De viktigste! De DU kjenner, og fikser selv.

Det er ikke sånn at det er plankekjøring, det er små steg. Noen steg frem, noen tilbake. Men det er mulig å endre i tankemønstrene og de automatiske reaksjonene. Jeg tror det viktigste første lille steget er å pause de automatiske tanketogene som bare kjører og kjører og kjører.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s