Oppmøte og deltagelse

Jeg tror mange legger inn en innsats for å vise utad den vi ønsker å være når vi møter opp, vi ønsker gjerne å bli oppfattet på en eller annen måte. Noen legger veldig mye kraft i dette – overflaten, fasaden. Og alt som ikke tilfredsstiller, eller lever opp til egne idealer eller mål, det må ikke vises. Før det er fikset, klart, perfekt. Vi skyver unna, gjemmer vekk og tar det (kanskje) frem når det passer.

Det er en parallell til hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse, og det hjelper til å opprettholde den. Hvor hardt har jeg ikke jobbet for å vise utad noe HELT annet enn det som foregår på innsiden. Kjente tanker for meg er blant annet:

Hvordan i all verden kan jeg vise frem den jeg er, det jeg gjør. Jeg er jo bare kaos, det er jo bare rot, jeg duger jo egentlig ikke. De skulle bare visst. Tenk om noen oppdager hvordan jeg egentlig er! Tenk om noen avslører meg – da er det jo ingen som kommer til å like meg.

Noe sånt.

Jeg vet ikke om jeg bevisst har tenkt på dette med fasade, og hva som kan vises og ikke vises. Men jeg merker jo nå som jeg har åpnet opp mer og mer, om spiseforstyrrelsen blant annet, så kjenner jeg i større grad på nettopp denne tematikken.

Det merkelige og interessante er:

Inntil egentlig ganske nylig har jeg ikke tenkt at jeg har blitt lagt merke til. Jeg har ikke tenkt at mitt nærvær eller fravær har hatt noen spesiell betydning. For jeg har ikke tenkt at jeg har hatt så mye verdi. Eller at jeg har syntes. Jeg har tenkt at jeg har vært litt usynlig, i mange sammenhenger. Spesielt i større sosiale settinger har jeg nok tenkt det. Så hvorfor skulle folk da bry seg med om jeg var til stede eller ikke?

Jeg har unngått å takke ja til invitasjoner (ikke alle og alltid) – mye på grunn av frykt for større sosiale situasjoner – men jeg har også tenkt: men det gjør jo ikke noe om jeg ikke kommer. Det er jo ingen som tenker over det allikevel/ det er ingen som vil savne meg allikevel.

Så det har vært lett å finne unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan komme, og dermed blant annet opprettholdt treningsavhengigheten og spiseforstyrrelsen. Ensomhet blir ensomt i hodet. Spiseforstyrrelsen er glimrende selskap – den skyver bort ensomheten og flytter inn i alle kriker og kroker. Den fyller tankene med sitt nærvær.

Når jeg ser på det nå, så skjønner jeg at dette er noen vanskelige levemønstre og tanker (som jeg ikke er alene om å sitte fast i). Jeg har altså ikke tenkt at jeg har hatt noe verdi, eller noe å bidra med, og dermed har det liksom ikke hatt noe for seg å forplikte seg til et oppmøte. Og det har vært lett å tenke at oppmøte ikke er så viktig, og at det helst kanskje bør unngås. For er jeg ikke egentlig bare til bry og i veien da? Når jeg ikke kan bidra med noe bra? Være interessant, nytenkende, morsom, smart, vittig, bra – u know.

Den selvfølelsen altså, har ikke vært bunnsolid. Ikke selvtilliten heller.

Det er vondt å tenke sånn: at jeg ikke har verdi, og at det nok ikke er noen som bryr seg om jeg kommer eller ikke. På grunn av alt det drar med seg å leve med et sånt tankesett.

Du fratar deg din egen verdi – helt – og du gjør deg selv mindre og mindre. Betydningsløs.

Dermed har oppmøte (skal/ skal ikke, tør/ tør ikke, våger/ våger ikke) og deltagelse (være meg selv????) blitt kjempekomplisert, og fravær ble enkelt – men med en bismak av sorg, savn, ensomhet, dårlig samvittighet, håpløshet, tomhet, fastlåsthet, utilstrekkelighet.

Derfor er det jo så utrolig viktig å tro på seg selv, og se sin egen verdi. Se at man har verdi i form av å være den man er. At det faktisk er mer enn bra nok. DU er mer enn bra nok.

Det som er verdifullt, når man møter opp OG deltar, mer og mer som seg selv – det er jo tilbakemeldingene og responsen man møter. De nye erfaringene man samler seg.

For mange kan være kjempeinteressert i det du har å si. De kan glede seg over å bli kjent med deg – på samme måte som du selv kanskje tenker om andre: «for en spennende og flott person!»

Andre kan ha stikk motsatte meninger, og de kan jo være spennende og lærerike å høre. Andre igjen kan bli irriterte, og det kan være skummelt. Men ikke til å dø av. Bare litt skummelt.

Og for noen er du helt perfekt.
For noen er du et forbilde.

Det er rett og slett veldig nyttig å tenke litt sånn.

Du har mye å lære til andre.
Du er verdifull for mange.
Du er viktig for mange.
Du har betydning for mange.

Jeg deler en nydelig sang jeg «fikk» for litt siden. Takknemlig for den. Deler videre

spotify:track:4FbpUlIwMiWiqP8fUhDbW2

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s