Not bulletproof

Kombinasjonen av Sias «Chandelier» på repeat og Brené Browns inspirerende ord om at vi ikke kan vente på at vi blir skuddsikre og får på plass rustningen, før vi våger å delta og møte opp, gjør at jeg vil forsøke å skrive noe om dette. For å bli litt friere, kanskje.

Spiseforstyrrelse. Jeg merker at jeg faktisk blir kjempeskamfull av å nærme meg temaet, bare i tanker. Det er så vanskelig. Så flaut. Så skamfullt å innrømme. At jo, det er vanskelig. Det er kjempevanskelig. Jeg sliter fortsatt. Enda. Fremdeles. Uperfekt. Full av feil.

Beinhardt å bli kvitt.

Så vanskelig.

Så vanskelig at jeg blir redd for at dette alltid kommer til å være med. Men så har jeg kanskje bare ikke funnet den rette kombinasjonen av behandling, stabilitet, tillit, forutsigbarhet, indre trygghet, tro, egen verdi, tålmodighet, mot og viljestyrke.

Mye ramler på plass, gradvis – men det har ikke vært en samkjørt helhetlig pakke som har fungert sammen. Ikke lenge.

Noe behøver jeg fra dem rundt meg – hjelpeapparatet. Mye behøver jeg å finne og hente i meg selv. Også skal dette dra i samme retning. Men det skjer ikke i samme tempo.

Behandling avbrytes, avlyses. Tillit er en skjør ting, og viktig. Jeg er ambivalent, opp og ned, livet skjer, jeg vil mye, jeg gjør mye, det er mye å sortere.

Dermed blir det vanskelig å få den pakken til å bevege seg i ca samme tempo, i samme retning.

Også hjelper det ikke at ambivalensen er så stor. Vil, vil ikke. Kan, kan ikke. Skal, skal ikke. Klarer, klarer ikke. Våger, våger ikke. Trenger, trenger ikke.

På den ene siden er dette blitt enklere både å se og tåle, men det hjelper liksom ikke helt. I det amibvalente spenningsrommet kommer man jo ingen vei. Vingler bare mellom ytterpunkter og sort-hvitt. Enten-eller.

Aner ikke om dette gir mening. Takk som leser. Dette er første tekst på ganske lenge hvor jeg prøver å skrive noe om spiseforstyrrelsen. Og jeg merker det er vanskelig. Skamfullt. Flaut. Men kanskje det bare er greit også. Så kanskje det blir lettere etterhvert, bare begynne et sted.

Men ord er en ting. Handling er noe annet. Og langsiktig handling er noe helt annet. For å bli frisk fra dette, handler det mye om å gjenta og gjenta de små, gode valgene.

Så lett, så vanskelig. Enkelt å se, enkelt å si, vanskelig å gjennomføre. Men det er veien.

Avslutter med inspirasjonen i kveld
Denne versjonen av «Chandelier» tar pusten fra meg. Stemmen til Sia, kraften i at hun står med ryggen til – er til stede og deltar 100%, uten å vise ansiktet – og Maddie som danser, med fantastisk frihet, innlevelse og styrke.

Advertisements

2 thoughts on “Not bulletproof

  1. Ordene dine gir mening. Takk for at du finner og deler ord om spiseforstyrrelse også.
    For meg gir det mulighet til å se utenfra inn i noe jeg ikke kjenner – den utfordringen det må være å leve med og jobbe seg mer og mer ut av – eller gjennom – en spiseforstyrrelse.
    Og samtidig inn å se i følelser jeg kjenner igjen, tillit – mistillit, trygghet – utrygghet, ambivalens…
    Og jeg tenker på at ord er så viktige. De gjør det mulig å se tydeligere, mulig å dele.
    Og samtidig er det så mye som ikke har ord. Noen ganger så langt fra ord til kropp.
    Tror på det du skriver om små, gode valg. Konkrete.
    Heier på deg, og de små, gode, viktige valgene!
    Gode ønsker!

    Lik

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s