Til ettertanke

Dette har jeg tenkt mye på om jeg skulle blogge om, men jeg velger å prøve. Dele. Være åpen. Litt i hvert fall. For åpenhet hjalp meg så mye den dagen dette handler om.

Mandag kveld tilbrakte jeg et par timer på legevakta, fordi jeg hadde selvskadet og jeg tenkte at noen burde se på det. Det var ikke av veldig alvorlig grad, og det var ikke krise. Jeg fikk et godt råd om at det er bedre å sjekke heller én gang for mye. Det var første gang jeg tok en slik tur. Jeg var skjelven, usikker, følte meg skamfull og dum, og jeg fikk tid til å tenke.

På venterommet
kjenner jeg er så himla overveldet
koker over på innsiden

skjelven – skamfull
mobiliserer

ustø – usikker – stressa – redd
innoverrettet – utoverrettet
hva skjer i meg?
hva skjer rundt meg?

vil ikke være alene
vil være alene

føler meg dum – føler meg patetisk
velger så feil – handler feil

lære av det?
hva nå? hva etterpå?

stressa

pust? yoga?
åpen? dele? sånn er det…
ikke farlig – bare dumt – slitsomt – vanskelig

ensomt

venter og venter
bare en selvskader

gjort det selv – haster ikke – prio 3? 4?

et godt tegn, kanskje

Heller én gang for mye enn én gang for lite
Til deg som selvskader, og er usikker: Av hensyn til deg selv, dra heller én gang for mye. Det kjennes kanskje vanskelig og skummelt, men det er lurt å få noen til å se på det. Det kjennes kanskje ikke sånn ut, men det er en måte å ta vare på seg selv på. ❤

Hva har skjedd?
… Jeg har … selvskadet.

Menneskene var helt greie. De gjorde jobben sin. Det ble litt småprat om det nye datastystemet som ble innført den dagen, og at ting tok litt ekstra lang tid på grunn av dette.

Det var merkelig å føre en samtale om noe så hverdagslig (eller ikke, det var jo lanseringsdagen!), tankene var liksom litt alle steder, mens jeg forsøkte å samle meg. Jeg brukte mye tid på å unngå øyekontakt. Men menneskene var helt greie. De var der for å hjelpe.

«går det bra?» (ja)
«nå kommer det et lite stikk» (…)
«kjenner du noe?» (nei)

Spørsmål og svar, og praktisk informasjon. Ikke hyggelig, ikke behagelig. Men greit. Greit fordi jeg ikke var suicidal. Greit fordi det ikke var krise. Det var tøft nok allikevel.

Skamfull – fordi jeg har gjort det selv
Det var en tøff tur. Fordi jeg hadde gjort det selv, mot meg selv. Jeg følte selv at jeg krevde unødvendig tid, for noe surr jeg har gjort selv. Litt sånn unødvendig til bry. Skamfull. Flau.

Også sitter man og venter, i noen timer, for det kan fort skje at du må vente lenge. Det finnes jo ikke et perfekt tidspunkt for sånne ting. Du planlegger det liksom ikke, så da kommer du ikke i de gunstige åpningstidene – og hos fastlegen er det stengt. Så du sitter der på venterommet, sammen alle de andre som venter. Er det ikke helt akutt og superkrise, risikerer du å bli sittende lenge alene med tankene dine.

Det kan føles som man sitter og venter på en avvisning – ikke hjelp
Er du i tillegg fortvilet, desperat, redd, suicidal – da kan det bli ekstremt vanskelig å vente. Hva skal du si? Hva våger du å si? Hva våger du å be om? Orker du i det hele tatt å be om det?

Det kan bli lenge å sitte med mørke tanker. Og man er kanskje desperat etter hjelp, helt fortvilet og vet ikke hva man skal gjøre, eller hvordan man skal komme seg gjennom dagen og natten. Du kommer med et lite håp om at du kanskje denne gangen vil få noe som hjelper, men du frykter kanskje en avvisning. For du har kanskje opplevd det før. Da er det lett å føle at man sitter og venter på nok en avvisning – ikke hjelp.

Denne kronikken i Aftenposten fra september i år, er skrevet av psykoterapeut Erik Bisgaard, og den er verdt minuttene det tar å lese. Den beskriver hvor vanskelig det kan være å våge be om hjelp når du står i en akutt krise, fordi det er en så omfattende prosess – som ofte ender med at du går hjem alene – at det nesten er enklere å la være. Og hva gjør du da? I en krise. Lappet sammen, men hjem igjen alene? Fortsatt kanskje i en krise.

Det er fortvilende at det kan være så vanskelig å få nødvendig hjelp. Det er vondt å høre dem som føler seg verre, oppgitte, redde og fortvilte etter et møte med helsevesenet, og ikke bedre. Det er ikke nødvendigvis slik at vanskene utelukkende ligger hos dem som ber om hjelp.

For meg tok kvelden en uventet og positiv vending
Jeg er takknemlig for at jeg ikke kom dit i en krise. Det var ikke helt greit, men jeg var ikke så fortvilet som dessverre mange faktisk er. Jeg behøvde ikke å be om noe ekstra, jeg trengte ikke det. Det var greit å gå derfra alene. Sånn er det ikke for alle.

For meg var det bare utmattende å kjenne hvor skummelt det føltes å be om hjelp – be om den tiden, at noen skulle se på det, vurdere det og behandle det. Det føltes veldig sårbart. Så skummelt å vise frem dette.

Da jeg gikk derfra var jeg tom i hodet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke å tenke, eller komme på hva jeg kunne gjøre nå. Jeg gikk bortover gata og lo og gråt litt om hverandre. Surret rundt og stoppet plutselig opp og så ut i luften, på himmelen, trærne, bygninger. Bena tok meg dit jeg skulle.


Hva gjør du da, liksom?
Du fortjener å kjenne trygghet.
Du bør ta vare på deg selv som best du kan.
Virkelig pakke deg selv inn, gi deg selv en klem.
Gjøre alle de tingene mot deg selv som gjør deg godt.
Som varmer deg opp fra innsiden, roer og trygger deg.
❤ ❤

Jeg var tom. Jeg gikk på autopilot, og dro på yoga og gjorde noe litt nytt, jeg tenkte –  kanskje jeg bare skal snakke om det?

Så jeg fortalte om dagen min, og ble møtt med vennlighet og varme, omsorg og empati. Det var ikke det jeg hadde forventet. Jeg hadde egentlig ingen forventinger, jeg var tom og utslitt. Jeg orket ikke å hente frem mer energi og positivitet. Jeg trengte vel å si sannheten. Og det gjorde virkelig en forskjell.

Det ble en god kveld fordi jeg våget å være åpen. Og det ble tålt.

Reklamer

4 thoughts on “Til ettertanke

  1. Takk! For at du valgte å skrive om dette.
    Jeg leser – og skjønner litt av hvor modig du var.
    Klokt modig – som tok deg på alvor, ba om hjelp og tid, og var åpen.
    Godt at du gjorde det du trengte!
    Og gode påminnelser for oss som leser.
    Og så er det fint at du har en autopilot som styrer mot yoga – synes jeg. Ta vare på den!
    Mange gode ønsker!

    Liker

  2. Dette traff meg rett i hjerteroten, har vært i akkurat samme situasjon og følt tankene rase rundt mens jeg satt og ventet på hjelp..på grunn av noe jeg hadde gjort mot meg selv. Jeg var så nervøs, redd, skamfull og utilpass at jeg visste ikke hvordan jeg skulle te meg. Og samtidig var jeg så uendelig tom innvendig. Jeg fikk god hjelp fra dyktige og omtenksomme mennesker på legevakten den dagen, og det ga meg en overraskende følelse av trygghet. Om jeg kutter for dypt igjen, vet jeg at jeg blir møtt som et menneske med verdighet, og det betyr uendelig mye for en som sparker seg selv og avviser egne behov dag ut og dag inn. Stor klem til deg ❤️

    Liker

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s