Selvfølelsen sliter i et spiseforstyrret landskap

Føler nesten at jeg har skrivetørke… Det er ikke mangelen på tanker eller ideer om hva jeg vil skrive om. Det er flere ting jeg gjerne skulle fått ut. Men jeg er tom. Jeg tror det er at jeg gaper over for mye, så tankene er alle steder. Og konsentrasjonen og fokuset varer like lenge som hos en 3-åring. Eller 2-åring.

Det er bare så mye jeg skulle ha, burde ha, må få gjort. Fordi nå skal jeg klare ALT. Ja da. Det går ikke. I know. Jeg bare skal allikevel. Så mens jeg lærer at det ikke går, og skramler meg mot en balanse – så blir det vanskelig å finne roen til å skrive de gode (?) og aktuelle innleggene.

Jeg brenner meg litt ut samtidig som jeg trives med det – på et vis. Jeg trives på en måte, men jeg sliter meg ut. Spiseforstyrrelsen sitter sterkere i tankene igjen – jepp, jeg ser deg! – og da rettes fokus og oppmerksomhet mot kontroll, prestasjon og kropp.

Det er både helt jævlig å tenke på, og samtidig ikke. Jeg antar det er den friske, sunne versjonen av meg som syns det er jævlig. Den andre delen – den spiseforstyrrede delen er møkkglad for å ha god plass.

Hei, spiseforstyrrelse – jeg ser meg i speilet gjennom dine øyne.
…og tankene blir et indre monster…
ingen kan like deg

Monsteret har en snever tankegang. Det er kritisk, ødeleggende, knusende.
hvordan holder du ut med deg selv? Skitt, du er stygg! Og feit! Du kan ikke GÅ i det der?! Bare gi opp, det blir ikke bra uansett hva du prøver. Håret ditt er forresten helt jævlig.

Monsteret forsterker, maksimerer, overdriver.
du legger på deg 10 kg om du spiser det der – og alle kg går rett til de områdene du misliker mest med deg selv. Tjukka!

Monsteret tenker sorthvitt, alt-ingenting, og det er KORTSIKTIG.
har du spist alt det, da kan du like så gjerne spise resten og så kvitte deg med det.

Monsteret henger ikke på greip, og gir ikke mening.
nå var du flink som ikke spiste på så lang tid, nå kan du trene. Orker du ikke trene? Da blir du feit.

Spiseforstyrrelse og lav selvfølelse
Jeg opplever at det henger tett sammen. Jeg merker at selvfølelsen ikke er på topp når jeg har det som jeg har det. Og jeg merker jo at når spiseforstyrrelsen tar (får?) mer plass, så er det mye vanskeligere å akseptere meg selv som jeg er. Det blir vanskelig å IKKE skulle fikse, endre og drive på. Det blir vanskelig å ikke måle sin verdi i noe konkret, målbart, ytre, prestasjon osv.

ha ha ha – akseptere det der?? Akkurat som om DU er god nok!

Spiseforstyrrelsen strammer grepet
Når jeg lar meg styre av spiseforstyrrelsen, da er det «greit». Da suser jeg bare med – ganske så rett mot stupet, du vet ikke helt når smellen kommer, men det kommer alltid en smell. Den kan være stor eller liten. Men jeg merker det når jeg har dratt det for langt.

Å følge spiseforstyrrelsen gir en falsk opplevelse av kontroll. Det er jo ikke kontroll, det blir så tvangspreget at du mister kontrollen. Når jeg så gjør litt motstand – pirker litt i tankene, snakker om mat og kropp, retter oppmerksomheten mot spiseforstyrrelsen – da blir det liv. Da strammes grepet og tankene får dypere feste, og jeg mister all tro på at jeg kan bli kvitt dem, og tviler på at jeg har nok styrke til å overvinne sykdommen. Det er ganske skremmende – for da kjenner du liksom så godt hvor dypt sykdommen sitter i.

Selvforsvar
Jeg trenger et forsvar, eller en bevissthet. Jeg mener, når du møter den der veggen av kritikk – fra innsiden – hver gang du ser deg i speilet, når du spiser, når du ikke spiser, når du trener, når du ikke trener… Så er det den samme remsa… slakt, kritikk, destroy… Det sliter på systemet, fysisk og mentalt, og det tærer skikkelig på selvfølelsen.

Ikke at det er enkelt å snu tankene, men kanskje ikke det er målet? Kanskje jeg kommer lenger med et fokus på at det bare er TANKER?

Det oppleves som en maktkamp, så kanskje løsningen er å gi slipp på makten. La fleksibilitet og raushet, mildhet og ro være mitt selvforsvar. Prøve å la tankekampen rase mens jeg bare observerer at den pågår? Litt sånn «å, sier du det? Ok, notert, jeg går videre jeg nå».

For, jeg mener – spiseforstyrrelsen kommer bare med masse trash, så da kan jeg vel egentlig bare la være å gi det verdi?

Mulig?

Fundere seg fra spiseforstyrrelsens bakgård til bevissthetens og selvinnsiktens frukthage? 🙂 ha ha 🙂

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s