Flink pike

Dette er vel snart i ferd med å bli et ganske belastet begrep, eller? Grubler litt på det om dagen. «Flink pike» – kjenner jeg blir litt kvalm av det. Fordi jeg ALDRI følte at jeg har nådd opp til kategorien, og jeg hadde noen sterke barndomsforestillinger om hvordan en «flink pike» var – og jeg har nesten ødelagt meg selv noen ganger i mine forsøk på å bli «en sånn». I kampen for å bli god nok, flink nok.

I barndommen var det noen utvalgte personer som liksom ramlet inn i kategorien «flinke piker», basert på noen ting som gjorde at jeg følte de hørte hjemme i den kategorien, i kombinasjon kanskje med hvordan voksne og andre barn omtalte dem – og jeg følte aldri at jeg passet inn i den kategorien. Så jeg misunte dem. Og jeg mislikte meg selv. Kjip kombinasjon.

Jeg følte selv at jeg aldri traff, liksom – og om jeg traff litt, så var det i hvertfall ikke GODT NOK. Så jeg passet aldri inn i den kategorien. Jeg var ikke flink nok til å være flink pike – eller kanskje jeg fikset rollen perfekt? Men – heisann – hvordan dette ga grobunn for sammenligning, sjalusi og lav selvfølelse. Og i bunn: stor usikkerhet.

Etter å ha blitt litt eldre, og etter at noen tanker har fått litt nye innspill, og andre tanker kanskje har modnet litt – så innser jeg et par ting:

1) jeg aner ikke hvor mye tid, krefter og innsats osv. disse flinke pikene la inn – eller hvor mye usikkerhet og problemer de selv strevde med. Eller om de selv følte de var flinke nok?

2) jeg jobbet (mye/ ofte/ stadig) kjempehardt for å skulle bli flink, og det arbeidet foregikk også meget sterkt i tankene. Lista og forventningen lå i skyene, og jeg var min egen ekstremt harde dommer – nope, ikke bra nok. Streve – slå seg selv ned.

Når jeg etterhvert har begynt å skjønne hva som liksom ligger i begrepet «flink pike», og hvilke problemer og utfordringer det kan dra med seg – så har jeg skjønt at jeg også har vært hardt rammet av dette. Strebende flink pike, aldri god nok, aldri bra nok. Mitt grunnlag har vært en bunnsolid usikkerhet krydret med tankegangen: «dette KAN ikke gå», «dette kan jeg UMULIG klare», dermed ga liksom resultatet seg selv før kampen var ferdig spilt. Stadig lav selvfølelse og dårlig selvtillit.

Så da er jeg ikke egentlig så overrasket over at, da jeg begynte å få på plass litt selvtillit og tro på meg selv, så måtte det liksom gå galt. For driven til å skulle FÅ TIL, behovet for å klare, blir jo ikke bare borte, den er jo en del av et tanke- og atferdsmønster. Så da motstanden forsvant litt (altså da den sterke usikkerheten ble litt svakere), åpnet det seg opp et HAV AV MULIGHETER AV ALT JEG KAN FÅ TIL.

Fra «dette KAN ikke gå» – til «jeg skal gjøre ALT».

Den runddansen der utspilte seg med full kraft for ca ett år siden, og endte med utbrenthet, søvnmangel, stress, og depresjon. Jeg skal ikke si at det ikke også kanskje var et par andre ting som bidro til dette kaoset – men den der tankegangen «jeg skal gjøre og klare ALT» – var ganske klart medvirkende til dette. Det ble jo så umulig å stoppe, ta pauser, gi seg selv litt slack.

Flink pike – you literally make me sick and wanna kill myself.

Jeg driver på i dette landskapet igjen nå – balanserer litt på kanten mellom «dette KAN ikke gå» vs. «jeg skal gjøre og få til ALT». Men det som er nytt, da – er at jeg ser så mye tydeligere AT jeg gjør det. Og jeg vet hvor galt det kan gå, så jeg har noen varsellamper som kan blinke litt her og der.

Jeg ser da at jeg har denne sterke selvkritikeren og dette sterke «flink pike»-behovet for å få til, men så er jeg i ferd med å begynne å se hvor i landskapet disse er. Det er ikke bare kaostanker som driver meg rundt i tåka. Jeg vet liksom at de er der, og jeg kjenner på en måte hvordan de fungerer og påvirker meg. Og det føles som et steg videre.

Kanskje jeg i det minste kan ha en dialog med dem – selvkritiker og flink pike – stoppe dem litt. It´s interesting. Kanskje jeg kan hanke dem inn litt, sparre med dem, le litt av dem, og – på sikt – hente ut deres styrker og ta mer styring når de plutselig får lyst til å svinge hardt over mot et ytterpunkt.

Flink pike – I don´t envy you blindly any longer.

Noen artikler og kronikker jeg kan anbefale:

Advertisements

2 thoughts on “Flink pike

  1. Det er så sant. Det å være en flink pike er ikke noe statussymbol, men heller en belastning. Det er jo mye bedre å gjøre ting en selv ønsker i stedet for å bare følge strømmen og gjøre det en bør gjøre. Hurra for jenter (og gutter) som klarer å bryte ut av mønsteret 🙂

    Likt av 1 person

    • Takk for kommentaren din! 🙂 og takk som nevner gutter – jeg synes at «flink pike» som begrep blir noe utilstrekkelig, ettersom også gutter og menn faller inn under dette. Det kom bare ikke helt frem i innlegget 🙂 Ønsker deg en fin dag 🙂

      Lik

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s