Aksept

Dette ble et litt fjernt, diffust, funderende og merkelig blogginnlegg.

Akseptere meg selv, og mine gode og mindre gode sider for å gi meg selv rom til å puste. For å slippe jaget, jeg har pålagt meg selv, for å skulle bli riktigere, mindre ødelagt, flinkere, snillere, bedre. Livet skal vel kanskje ikke være et konstant jag etter å måtte endre seg selv, en konstant kamp mot en selv. Akseptere det som har vært, det jeg ikke kan kontrollere, det jeg ikke kan påvirke. For å kanskje endre på hvordan jeg forholder meg til det.

Så enkelt, så vanskelig

Gestaltterapien snakker om «The paradoxical theory of change»: som går ut på …
«that change occurs when one becomes what he is, not when he tries to become what he is not. Change does not take place through a coercive attempt by the individual or by another person to change him, but it does take place if one takes the time and effort to be what he is — to be fully invested in his current positions. By rejecting the role of change agent, we make meaningful and orderly change possible.» (direktelink til artikkelen her).

Gi opp tanken (for en stund) på alt man skulle/ ville/ burde vært, og forsøke å virkelig være den man er

Det kjennes både akkurat så enkelt og så ufattelig komplisert som det høres ut. Enkelt å forstå ordene, komplisert å forstå meningen og oversette den meningen til eget liv. Hvordan? Og hva må jeg akseptere for å være meg? Så enkelt, så vanskelig. Ikke gjort på en dag, men antagelig i det tempoet man klarer.

Gi slipp på kampen, selvkritikken og fordømmelsen

Det er kanskje det vanskeligste å forestille seg. Å ikke kritisere og fordømme meg selv. For den jeg er, er den jeg er. Intet mer eller mindre. Wow, dette blir så kvasifilosofisk at jeg blir småkvalm! Jeg føler at jeg beveger meg i ytterkanten av dette, og derfor ikke klarer å uttrykke det bedre, for det er ikke tydelig nok enda, det er ikke sterkt nok i meg liksom.

Jeg tror jeg aner friheten det kan innebære å gi slipp på jaget etter å skulle korrigere så mye, gi slipp på frustrasjonen over hvor feil og ødelagt jeg tenker jeg er og hvor mye jeg føler/ tenker og ønsker å ikke skulle være den personen. Gi slipp på det? Akseptere, slik at jeg kan romme den personen? Tåle å være den personen? Være raus og tålmodig med den personen? Ikke søke, men være. Tåle.

Det var visst på tide å «jobbe aktivt» med aksept igjen. Det kan bli interessant, ser jeg. Antagelig vanskelig og krevende. Antagelig saktegående.

Fra ord til opplevelse

Aksept. Å puste det og oppleve det.

Fra å forstå det og snakke om det, til å puste det dypt inn.

Ikke fordømme – ikke gjøre meg selv kvalm av alle mine ord og all min grubling. Ikke fordømme.

Akseptere. Ikke gjøre det til et prosjekt. Gi slipp.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s