Summer of yoga

Har blitt mye yoga i det siste. Delvis tilfeldig. London-turen med godt og blandet yoga skjedde ganske spontant. Og for et par uker siden meldte jeg meg også på et helgekurs i terapeutisk yoga, som var denne helgen. Det ga mening i gjerningsøyeblikket, ettersom jeg nettopp hadde blitt overveldet over hvor vondt psykisk smerte kan gjøre. Det er faktisk forsket på at psykisk smerte oppleves som fysisk smerte, for den samme delen av hjernen aktiveres (se f. eks denne artikkelen fra 2008: forskning.no – når følelser gjør vondt).

Så jeg tenkte jeg trengte noen flere verktøy, eller noe som kan få meg til å lande, lukke igjen, tåle det. Noe som kan jorde meg, plante meg i bakken og plastre meg på innsiden ved behov. Tror ikke det finnes en pille for det, gitt. Yoga dukket opp som et forslag, og etter litt leting kom jeg over en workshop med terapeutisk yoga. No clue hva dette egentlig var, så jeg meldte meg på. Dermed ble dette en yogauke/ yogasommer.

Jeg er glad jeg meldte meg på den workshoppen. Det var en fin blanding av ulike pusteøvelser, body scanning (hvor du ligger eller sitter i en behagelig stilling og sanser deg gjennom hele kroppen fra pusten til hodet til tærne), dessuten teori om traumer og angst, og asanas.

Teori og praksis – hode og kropp henger sammen gitt

Det som var fint med teorien her var hvordan ulike symptomer ble forklart fysisk (hva skjer med pusten og kroppen når du har angst, eller om en som er traumatisert får flashbacks) og linket dem til ulike yogaposisjoner som kan hjelpe for å jorde, styrke og trygge. Det får du liksom ikke nødvendigvis gjort hos psykologen. Jeg ser virkelig verdien av å jobbe fysisk i terapi. De  er jo så HIMLA sterkt linket – kropp og hode. Hvorfor ikke jobbe med det mer som en helhet, enn kun hode eller kun kropp? Klart, det finnes muligheter, blant annet kunstterapi er jo en måte å linke tanker og følelser på en annen måte enn gjennom samtale alene (liten digresjon).

Pust og asanas

Jeg likte godt pusteøvelsene – noen av dem genererer varme, noen virker samlende, noen virker beroligende. Vi gjorde kanskje 5? ulike pusteøvelser, deriblant Ujjayi-pust og Kapalabhati-pust (den jeg ikke husket navnet på fra kundalini-yogaen i London, med kraftfulle utpust samtidig som magen trekkes inn). Jeg er så utrolig newbie på dette (å forklare hvordan jeg opplever yoga) at jeg ikke våger å skrive så mye om pusteteknikkene, så google dem gjerne, eller gå på yoga for å lære dem.

Også var det veldig nyttig med konkrete asana-forslag for:

  • Å finne kraft: Stående asanas, som kriger 1 og 2 (virabhadrasana A og B), trikonasana, utthita parsvakonasana m. fl. Stående posisjoner der du har bena godt plantet i bakken.
  • Å finne balanse og fokus: balanseasanas som treets posisjon, Utthita Hasta Padanghustasana, Ardha Baddha Padma Uttanasana, eagle pose, o.l. (mange språk – sorry about that). Stående balanseposisjoner, på ett ben, justeres etter egne forutsetninger.
  • Å finne trygghet/ beskyttelse: barnets posisjon (balasana) og foroverbøyninger som Trianga Mukaikapada Paschimottanasana, janu sirsasana, marichyasana A. Sittende posisjoner som lukker deg rundt deg selv.

Det ble liksom så tydelig hvordan akkurat disse typene yogaposisjoner kan gi nettopp kraft, balanse og beskyttelse. Og tilføy pusten for å generere varme, samle eller roe, så har du en god pakke.

Yoga funker for meg

Jeg er glad for at jeg deltok på den workshoppen. Jeg fikk bekreftelse på at yoga er rett for meg, og at yoga+pust+mindfulness kan ruste meg for å takle stormene, men kanskje også hjelpe til å holde ut når det er tomt og overskyet.

En veldig verdifull erfaring som jeg kan putte i verktøykassa. Så er det jobben videre – å fortsette å velge inn dette i hverdagen.

Husk å puste

Noe som bare er helt, tja, bevis på at jeg ikke klarer å gjøre enkelte ting før jeg er klar/ moden for det, er at jeg møtte yoga for kanskje 12-14 år siden, og jeg har periodevis gjort en del yoga siden, og tenkt at dette var bra for meg og at det ga en god følelse for min overanspente kropp. Men lenge var jeg også så rastløs, usikker og søkende at jeg ikke klarte å puste ordentlig, og jeg klarte i hvert fall ikke å se forbi det fysiske og hvor langt jeg klarte å ta hver posisjon. Det var mye smerte den perioden, både fysisk og psykisk. Jeg bare forstod det overhodet ikke. Det var vanskelig å velge inn de gode tingene som en fast del av livet da, og jeg skjønte ikke hvor nyttig det er å gjøre nettopp det.

Uansett – jeg har brukt lang tid på å finne ro i pusten, og jeg leter stadig for jeg kan fortsatt puste overfladisk når jeg forsvinner i fokuset på å fikse posisjonen, fremfor å akseptere hvor langt kroppen min faktisk klarer å komme.

Ting tar tid, og jeg har liksom ikke helt klart å ta pust og ro på alvor før jeg ble skremt av hvor ufattelig vondt, vanskelig og uutholdelig det er å ikke gjøre det. Men det skjedde da ikke før jeg var klar for å innse det. En tøff lekse.

Da er det uendelig fint å merke at noen ting ikke forsvinner selv om jeg kanskje har forsømt og ignorert det. Yogaen er der. Pusten er der. Det er bare å puste, noen ganger må jeg bare bli minnet om det.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s