Indre smerte

Avslutning er beintøft og gjør inmari vondt. Det er erfaringen min etter et par måneder med avslutningsprosess og bearbeidelse. Det fortsetter å gjøre vondt.

Tidligere denne uken var jeg og snakket med min tidligere behandler, som jeg har knyttet meg til. Denne ekstra timen skyldes ferieavvikling – som innimellom kan være beintøft det også, pause fra behandlingen. Det har gått forholdsvis greit en stund, for jeg har alltid visst at jeg skulle tilbake til samme behandling/ behandlere. Det som er tøft nå, er at etter sommeren skal jeg ikke tilbake til det samme, da fortsetter kun det helt nye.

Det var en nedtrappings-/ opptrappingsperiode med overlapp av gammel og ny behandling nå før sommeren. Det var et helvete. Rett og slett.

Til høsten er det kun nytt. Ikke noe gammelt. MEN det er på samme sted. Jeg prøver å fortelle meg selv at det er på samme sted, og dermed trygt, men følelsene henger IKKE med.

Uansett, avledning, tidligere denne uken var jeg da og snakket med denne behandleren som jeg har tillit til. Som jeg er blitt trygg på.

Og etter timen var det bare ekstremt vondt. Det er ikke det samme som å bytte frisør, når du bytter behandler. Rett og slett. Det var så vondt, og som liksom er typisk terapi, det vekkes noe mer, noe bakenforliggende, noe dypere, noe eldre. Det gjør det hele komplisert og smertefullt. Nytt og gammelt. Tøft.

Det føltes som om hjertet skal slites i stykker, at du går i stykker innvendig. Som å gå i tusen knas også ikke vite hvordan eller om du skal klare å lime deg sammen igjen. Uutholdelig. Jeg vil liksom bare lære meg hvordan jeg skal kunne lappe meg selv sammen igjen, hvordan jeg skal kunne holde meg selv, slik at jeg VET at jeg kan komme gjennom neste gang. Og den indre smerten, som ikke er (direkte, for jeg kan liksom ikke forhindre den, det er jo «bare» følelser som kommer av seg selv) påført av meg selv, er verre enn den ytre smerten jeg (direkte) har påført meg selv. Jeg kan, og vil, ikke fortsette å avlede den indre smerten med ytre smerte, så da må jeg tåle den.

Men hvordan plastre innsiden? Jeg tenkte at jeg bare måtte holde det ut til jeg sovnet, for jeg vet, eller antar vel, at med søvnen så slipper kaoset. Men akkurat hva som går inn i pakken «å holde ut» er litt grumsete. Jeg trenger en bedre oppskrift, eller flere ingredienser.

Jeg lette desperat i verktøykassa og fant: tårer (noen), selvskading (dessverre), maling (bedre), mer maling (enda bedre), fosterstilling på sofaen (nummen), løpetur (bedre enn mer av nr. 2), motivasjon til å starte kampen mot selvskading (usikker optimisme), pust (mer, mer, mer), yoga (bra), venner og familie (uendelig verdifullt).

Så – har jeg det jeg trenger for å plastre innsiden? Jeg har også en gryende nysgjerrighet. Det tror jeg kan bringe noe godt med seg.

Jeg skulle gjerne byttet vekk en del av dette, hadde jeg kunnet. Ukjent farvann, bakholdsangrep fra egen psyke, som jeg vel kanskje ikke har ivaretatt på beste måte, og x antall fallgruver, faktiske og innbilte. Jepp, det er nok av grums til å vippe meg av pinnen. Jeg får se om jeg ikke kan klare å finne trygghet og ro når det stormer. Jeg tror jeg behøver det. Det er tøffe farvann å navigere i.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s