It´s a new dawn, it´s a new day

Det er litt vanskelig å blogge om dagen. Det er så mange ord som vil ut, men som jeg ikke klarer å forme til noe jeg vil dele. Jeg skrev i forrige innlegg at jeg forsøker å finne mitt eget tempo. Det innebærer:

å gjøre ting på en litt annerledes måte
å stoppe opp i stedet for å gå på automatikken
å utfordre i stedet for å unngå
å gripe tak i en vanskelig/ negativ tanke, erkjenne at den er der, men at det kun er en tanke, og la den slippe
å kjenne på en vond følelse og gi den plass, så den kan slippe
å kjenne på frykt, men ikke lammes av den, og kjenne at frykten forsvinner
å kjenne på angst, prøve å se årsaken for den, og jobbe med å la den slippe
å kjenne på usikkerhet, og fortelle meg selv at det er ikke unormalt, men kun en del av det å leve
å våge å tro at ting vil bli bedre
å sette grenser
å dele noe viktig der det kan høre hjemme
å erkjenne utrygghet og lav selvfølelse og selvtillit når jeg kjenner det
å gjenta, gjenta, gjenta at «jeg er nok»

Dette er i grunnen litt krevende, og alt går ikke like lett.

Jo mer jeg erfarer, hører, leser og lærer – desto tydeligere blir det at innsikt kan kun få meg så langt. På et tidspunkt må ord og tanker, innsikt og forståelse omgjøres til handlinger, som skaper nye opplevelser og nye erfaringer. Det er tøft å skrive dette.

Det handler om å gjøre om på en del ting som har vært automatisk med lenge. Og det er mye frykt som ligger under overflaten her. Så når nye opplevelser og nye erfaringer skal erverves, er det ikke gjort i en håndvending.

En måte å tenke på er «når jeg er klar for det». En annen måte å tenke på er «om jeg prøver, får jeg erfaring og da kan jeg se underveis/ etterpå at jeg klarer det, eller at jeg ikke klarer det. Uansett er jeg en erfaring rikere, jeg prøvde noe, og jeg er fortsatt i live».

En kombinasjon av disse to er vel realiteten og det jeg har gjort en stund, tror jeg. Der den første åpner opp for å kjenne litt bedre etter hva som føles rett og OK og ta ting steg for steg, mens den andre åpner opp for å kaste seg ut i noen ting selv om det virker skummelt/ vanskelig/ ukjent. Det blir litt saktegående impulsivt 🙂 eller nølende iver, eller total unngåelse. Alt skjer. Alt får være greit. Hjelper ikke å slå seg i hodet for å være redd og usikker.

Et lite hopp: Jeg er veldig inspirert av Brené Brown, som forsker på sårbarhet og studerer vulnerability, courage, authenticity and shame – hun har blant annet holdt to utrolig engasjerende foredrag, som ligger på TED talks, linker nedenfor:

The power of vulnerability (2010)

Listening to shame (2012)

Jeg har lyttet mye til disse, og for hver gang lærer og forstår jeg enda mer. Et poeng jeg har hentet fra dette er at om vi tenker at vi skal bli skuddsikre, perfekte og korrekte, så vil vil liksom aldri være autentiske og ekte, eller sårbare – for da vil fokuset hele tiden ligge på at «jeg er ikke god nok, men når jeg blir …, da er jeg klar, DA skal jeg vise hvem jeg er». OBS! Merk at dette er mine omformuleringer og min tolkning.

Jeg har lenge ubevisst levd etter en tanke om at jeg skal bli «skuddsikker», «perfekt», gjøre alt korrekt – ingen skal kunne ta meg på noe. Så da jeg hadde hørt på disse foredragene en del ganger (40-50-100?), så begynte det å synke inn at: AHA – å være sårbar, vise seg sårbar handler ikke om å bli skuddsikker og feilfri – det handler om å vise hvem man er, med feil og mangler, det handler om å prøve og feile, men å delta. For gjennom å delta som den man er, blir man en autentisk og ekte «utgave» av seg selv, og dermed bedre i stand til å ha en nær relasjon til seg selv og til andre. Gjennom å være tro mot seg selv, tenke «jeg er nok», så kan man leve helhjertet som seg selv. Og da kan man lettere være raus og vise medfølelse mot seg selv og mot andre. En kort oppsummering av to veldig gode foredrag, i mine ord (som ikke tilfredsstiller, men om jeg får deg til å ville høre foredragene har jeg allikevel lyktes 🙂 ).

Jeg kan virkelig anbefale å bruke ca 2×20 minutter til å lytte til Browns foredrag, for da får du høre dem fra kilden, på beste måte.

Jeg syns de er inspirerende og de gir meg litt mot når jeg, som nå, føler at jeg ikke har så mye å komme med. Det er så lett å være selvkritisk og redusere alle mine bidrag og tekster (i hodet mitt) til noe som ikke er verdt å lese. Heia selvfølelsen. Dette er tøft. Det er ikke alltid like lett å dele, som dette. Så da avslutter jeg skrivingen og trykker «Publiser», men først når jeg har lagt til denne låten som inspirerte dette innlegget (Michael Bubles versjon av «Feeling good»)

Reklamer

2 thoughts on “It´s a new dawn, it´s a new day

  1. TED talks har alltid mye bra å si! Man kan alltid finne støtte og oppmuntring fra de! Eller engasjement, motivasjon, ja, hva enn man trenger. Kanskje et spark bak?

    Stå på, du er tøff!! Og som du selv skriver; Heia selvfølelsen!

    Likt av 1 person

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s