Jeg faller inn i mitt eget tempo

De siste ukene har vært ganske kaotiske på innsiden, kanskje også litt på utsiden – det kommer nok an på hvem du spør og når. Det har vært en frenetisk og utrolig tøff kamp for å forstå, akseptere, våge, kjenne etter, tillate, slippe opp, gi slipp på, lukke igjen, finne fotfeste, finne meg selv.

Det er noen ting som plutselig har gitt mye mer mening, og andre ting som har fått meg til å tenke at noen av mine reaksjonsmønstre og personlighetstrekk (som jeg sååååå lenge har følt har vært feil, rare, unormale, ødelagte, uforståelige, utålelige, gale etc) ikke er feil og defekte, men at de kanskje nettopp er det – trekk ved min personlighet som gjør meg til meg. Ikke feil, ikke noe som må endres, men sider ved meg som kun behøver å finne sin plass og som jeg kan ivareta ved å møte dem med forståelse og aksept.

Jeg har ikke overskudd til å gå så dypt inn på alt jeg erfarer om dagen, men det er i ferd med å snu opp ned på hvordan jeg tenker om meg selv og min personlighet.

Jeg har hatt noen åpenbaringer i forhold til det å ty til destruktive handlinger, som selvskading og spiseforstyrrelse – den ene skader meg direkte, den andre hemmer og hindrer meg i å leve, være fri, kjenne etter, tåle meg selv. Og begge strategier er knyttet tett til den kvelende, smertefulle og uutholdelige opplevelsen av å bli overveldet. Dermed er det klart for meg at ved å opprettholde de to strategiene så kan jeg fortsette å unngå, og jeg kan utsette det å bli bedre kjent med meg selv, tåle hele meg og romme alle mine sider, tanker og følelser.

Jeg tror jeg forstår enda litt bedre hvorfor jeg har brukt og trengt disse strategiene, og jeg ser at det er vanskelig å gi slipp på dem. Men jeg troooooooor at jeg nå faktisk, i hvert fall i noen veldig klare og gode øyeblikk, kan forestille meg en hverdag der jeg ikke tyr til selvskading for å takle uro og kaos. Og jeg har også på gode, gode, gode dager en tanke om at det vil være mulig å gi slipp på spiseforstyrrelsen – la kropp være kropp, lytte til dens signaler og behov, og la kroppen finne sin egen balanse, sin egen idealform.

Jeg skriver at jeg faller inn i mitt eget tempo, jeg drister meg til å skrive det. Jeg er ikke helt der enda. Jeg skriver meg til mot, trygghet og klarhet. Og håper at da finner jeg det og rett tempo til slutt 🙂 Jeg forsøker å ikke presse frem noe og ikke forhaste meg for mye, for jeg har vært god på å jage for raskt og løpe for fort, hoppe over trinn og presse frem ting, og det har på lang sikt ikke gjort meg noe godt. Så nå forsøker jeg å falle inn i mitt eget tempo, et tempo som tillater meg å kjenne etter, tåle, akseptere, utforske.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s