Det er sort i mørket

Og depresjon suger.

Depresjon suger all energi ut av meg. Det er ingenting igjen. Det føles som om energien suges inn i kroppen og blir sittende fast, men ikke som spenning eller uro. Bare liksom fast i kroppen, også sendes den ut i små doser, akkurat nok av gangen til å holde det gående. Også går jeg for kvart maskin. Og er sliten. Sliten av alt. Sliten av å tenke, sliten av å gjøre, sliten av å legge planer. Også er det planer jeg MÅ legge. Jeg må legge planer og avtaler, for å ha knagger å gripe tak i.

For depresjonen gjør at jeg vil isolere meg, jeg vil lukke verden ute og meg selv inne. Jeg vil bare være alene, sove, gjemme meg bort.

Det føles som jeg gjør verden en tjeneste ved at jeg er fraværende. Depresjon gjør meg umenneskelig egoistisk, for det føles som mitt nærvær er til bry, jeg er en belastning. Jeg føler at jeg tømmer alt og alle rundt meg for glede og energi.

Så da vil jeg heller holde meg unna. Jeg klarer ikke å bli en person jeg kan trives med, og klarer da ikke å tro at andre kan trives rundt meg. Positive tanker og følelser blir borte med en gang – det negative, tunge og tomme tar all plassen. Det forsvinner ikke, det fylles på og presser alt annet ut. Slik at det virker helt logisk og naturlig at jeg ikke burde eksistere. Helt selvfølgelig at jeg burde holde meg for meg selv.

Jeg føler at jeg ikke har verdi, at ingen kan ha godt av å være rundt meg, at jeg er gift som dreper all god energi og kreativitet. Det blir så lett å trekke seg tilbake da, holde seg unna.

Det blir så lett å trekke seg helt inn i seg selv, dit ingen kommer – ingen må se. Ingen skal nå inn, ingen kan se meg nå. Så skam og selvforakt kan blomstre og overskygge alt.

Så jeg deler, fordi jeg ikke pleier det. Jeg pleier ikke helt å dele hvordan det egentlig er når det er vanskelig. Også er det vanskelig. Det er akkurat det det er, men det er ikke farlig. For meg tror jeg at det farligste med å være deprimert og så langt nede er om jeg ikke deler det – for da får tankene ingen motstand. Og da får de vokse og gro og bre seg utover til de har tatt over alt.

Så jeg deler. Fordi jeg må lære meg at det ikke er farlig å være deprimert, det er ikke uvanlig, det er ikke noe å skamme seg over. Det går langt ned og det er sort, men det går opp igjen. Det er ikke farlig, men det er tungt, det er vanskelig, det er slitsomt. Og det føles ensomt.

Jeg deler fordi jeg vil at det skal bli lettere for meg å dele når ting er vanskelig. Fordi jeg føler at det overhode ikke er like enkelt å si «jeg er deprimert, jeg lurer på om jeg vil leve», som det er å si «jeg ble hjerteoperert da jeg var liten». Vekk med skammen.

Jeg deler for å se om jeg kan komme meg gjennom på den måten. Og jeg legger planer og avtaler, fordi jeg tror det kan hjelpe og jeg tror det er bra for meg. Og jeg må ikke tenke, bare gjøre. Men gjøre det som har kjentes bra før. Ikke tenk, bare gjør. Fyll på med gode ting, til det glir litt mer av seg selv igjen.

Så nå er det vanskelig og jeg kjemper for at det skal bli lettere.