Når det bare er vanskelig, men du prøver å finne mot og positivitet

For folk liker positiv tenking. Og det er liksom det positive som skal vises. Men det er ikke så mye igjen å hente nå, men å la all negativiteten flomme ut klarer jeg heller ikke – så dette blir en mellomting. Litt av alt.

Det føles som om det ikke er noe igjen å hente i meg. Ingenting å hente for å mobilisere for det jeg står foran. Det er bare klokka som tikker og går, ubønnhørlig, fremover. Tiden renner ut. Jeg teller ikke ned, tiden går jo bare helt av seg selv. Jeg ønsker å stoppe.

Tiden er ute, tiden er inne. Jeg vil ikke. Jeg orker ikke. Jeg klarer ikke. Jeg kan ikke. Jeg tør ikke. Men hva skal du gjøre da? Stoppe tiden? Stoppe livet? Det første er ikke mulig. Det andre er vel helst ikke et alternativ.

Så jeg er rådvill. Jeg vet ikke hvordan jeg skal navigere. Jeg vil egentlig gå tilbake i tid. Å, hadde ikke det vært fint noen ganger. Gått tilbake for å rette opp, gjøre annerledes. Endre fortiden.

Fy fader, om jeg hadde kunnet.

Så inmari umulig. Kan ikke endre fortiden, kun hvordan du forholder deg til den. Kan ikke endre andre, kun hvordan du forholder deg til deg selv og til dem. S L I T E N.

Så jeg flyter i stedet rundt på dypt vann, nå. Har ikke druknet enda. Lar bølgene skylle over meg, prøver å ta styringen, litt, usikkert, nølende, famlende. Jeg slås mot fjellveggen, men har ikke gått i stykker enda. Bare fått noen skrammer. Akkurat nå er det stille, midt inne i stormen. Jeg venter liksom bare på neste runde, at det skal ta seg opp igjen. Siste runde?

Men å gå videre, gå fremover, aktivt og full av tro? Så inmari vanskelig. Stopp, stå stille, frys, pause. Så inmari fristende. Så inmari fristende å ta en pause fra verden. La alt fare. Pakke seg inn, gjemme seg bort, la verden gå sin gang uten meg en stund. Fristende.

Gå videre, gå fremover. Jeg føler ikke at jeg klarer det. Massiv feiling. Jeg vet ikke hvordan. Jeg sitter fast. Men kanskje det blir annerledes når tiden har rent ut, og tiden er inne. Når øyeblikket er der, når jeg først står i situasjonen. Kanskje jeg slipper fri da, når jeg er i det. Og når det er over. Kanskje jeg klarer å gi slipp, gå fremover, gå videre, legge bak meg.

Fy fader, om jeg klarer det. Pakke ned den helvetes bagasjen for godt. Bare vite at den ligger der, men at den ALDRI kan tynge meg igjen. At den aldri kan gjøre meg vondt igjen. Fy fader, om jeg klarer det!

Stå i – gi slipp – gå fremover. Aksept – legge bak seg. Gå fremover.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s