Endre atferdsmønster

Jeg skal prøve å forklare hvordan det oppleves å skulle endre på en atferd som har gjort det naturlig å skade meg selv. Nå mener jeg spesifikt selvskading og bulimisk atferd. Jeg ønsker ikke å trigge noen med dette innlegget. Fokuset mitt er på endring, bedring og å finne seg nye mestringsstrategier.

Tenk deg en velkjent stressituasjon. Når var du sist stressa? Det må være et ganske høyt stressnivå. Du må kjenne igjen stressfølelsen godt. Du er ganske på tuppa, sliten, stressa, hektisk, ganske på kanten, du nærmer deg tålegrensa og kjenner at det skal nesten ingenting til før du bare … (fyll inn din kjipe, ukontrollerte stressrelaterte atferd).

Den responsen du slenger inn her, er den som kommer automatisk. Du føler du ikke klarer å endre den. Det kjennes som du bare MÅ. For det er jo ikke så lett. Det er jo ikke så lett når du blir så stressa, fordi (…). Da bare smeller det liksom. Det bare er sånn. Ops, der var det igjen. Klarer ikke å endre.

Som selvskader og spiseforstyrra med periodevis bulimisk atferd, så er det nettopp DER, når jeg nesten har passert bristepunktet og resten skjer på automatikken, DER skal jeg stoppe. Det kan kanskje sammenlignes med å fortelle seg selv «tell til 3».

Ideelt sett, kan du si, så kommer du ikke TIL det stedet hvor du nesten er ved bristepunktet. Ideelt sett. Det skjer etterhvert, det. Men først, helt i begynnelsen av den tøffe kampen det er å endre en slik atferd, da er det gjerne DER du starter. På bristepunktet. For du vet kanskje enda ikke helt hvorfor du kommer dit.

Det er ikke RART at det er en tøff kamp. For du er på bristepunktet og skal gjøre noe annet enn det du AUTOMATISK bare gjør/ vil gjøre. Da blir det gjerne kaos. En stund. Til du har funnet dine mest effektive avledningsstrategier.

Det kan være å gå en tur, hoppe opp og ned, ringe en venn, male noe, knipse bilder, smelle en strikk på håndleddet, lakke negler, skrive, kaste noe i veggen, skrike, gråte, puste, meditere, slå i en pute, knuse en kopp. Her er det fantasien som setter grenser – det må IKKE se fint og pyntelig ut – det skal bare funke. Og ikke gå utover deg. Være noe annet du hiver deg over, istedet for å…

Dette tar tid, det er kjempetøft, men det er fullt mulig. Det er prøving og feiling, fremskritt og tilbakefall. Men holder du ut, så finner du ut at det funker.

Og da er du søren meg kommet langt på vei for å endre en dyptsittende automatisert atferd. DET er mestring det, DET er å takle stress, det. Å kjempe seg ut av selvskading og bulimi er mestring på høyt nivå.

Etterhvert som du begynner å finne ut hvorfor stresset og uroen bygger seg sånn opp inni deg, at det bare har måttet komme ut som en selvdestruktiv handling, så vil det bli lettere å slippe ut litt og litt, tidligere, så det ikke blir de store toppene, men mindre kurver som er lettere å håndtere. Da blir det enklere å bekjempe impulsene, for det indre trykket er ikke så stort.

Det er ikke en enkel prosess å finne ut av det indre stresset og uroen, det er også en kjempetøff reise, men fullt mulig. Her er det like mange forklaringer og årsaker som det finnes mennesker som sliter med selvskadetrang og bulimi, tror jeg. Jeg sidestiller ikke, og sammenligner heller ikke disse to tingene, det er bare at for meg så har denne atferden lignet veldig, på et vis. Det impulsive, voldsomme behovet som oppstår – behov for akutt utløp. Men det vil nok helt sikkert være veldig forskjellig for alle. Og det er overhode heller ikke slik at begge tingene er til stede hos alle. Alle med bulimi selvskader ikke, alle som selvskader har ikke bulimi.

Dette ble et lite sidespor, som føltes nødvendig. Men poenget mitt er at det er også mulig å finne ut av, og lære å tåle det indre stresset og uroen, på andre måter enn gjennom selvskading og bulimi. Det er tøft, det kjenner jeg. Det er voldsomt. Det er mye som må føles. Du må liksom bare stå i det, tåle det, holde det ut, og slippe det.

Høres så rart ut, når jeg skriver det, men det er det jeg gjør. Eller prøver så iherdig å gjøre. For skadetrangen er iblant så stor, og her avviker det litt fra det impulsive utløpsbehovet, her viser denne atferden sitt andre ansikt – liksom avhengighetsfaktoren. Litt usikker på om det blir riktig å kalle det det. Men det er ikke bare lett å gi slipp på en atferd som også har vært en mestringsstrategi. En nødvendighet, en hjelp.

Så når da trangen er der, selv om kanskje det indre stresset og uroen er blitt mindre, men ikke helt borte, det er da man må holde ut, avlede, stå i, tåle, og gi slipp, og lære seg å kjenne at trangen går over og det gjør også de vonde følelsene. De går faktisk over. Jeg sa det til meg selv for første gang i dag, tror jeg «det er bare vondt, det går over». Når jeg skriver det nå, så høres det så enkelt ut – men det ligger mye kamp bak de ordene.

Jeg håper jeg snart klarer å gi meg selv den anerkjennelsen jeg fortjener, for den jobben og innsatsen som ligger i dette, er så tøff og krevende at du jobber 200% med det. Det er jo med hele tiden – det er ikke noe du kan legge til siden (men i større og større grad kanskje?), i tillegg til alt annet dagene er fulle av – men så er det SÅ VERDT det når du klarer å endre, bit for bit.

Så dette innlegget er egentlig en KJEMPESTOR KLAPP PÅ SKULDEREN og HEIA HELTENE! til alle dere modige sjeler som kjemper de samme eller lignende kamper som jeg gjør, for å få en friere hverdag og et bra liv.

Blir veldig engasjert når jeg skriver nå, merker jeg. Det er bare en utrolig merkelig følelse å kjenne at jeg har kommet noen steg fremover. Det føles litt bra, tror jeg. 🙂

Advertisements

8 thoughts on “Endre atferdsmønster

  1. Gratulerer med slikt et fremskritt! Godt jobbet! Stå på videre, du har virkelig kjempet hardt.
    Takk for et godt og informativt innlegg!
    🙂

    Lik

  2. Dette var veldig gjenkjennelig, og samtidig veldig godt å lese. Tusen takk!
    Ønsker deg alt godt, og lykke til videre med alt. Dette kan du klare, og du fortjener å få det bedre. ❤

    Lik

  3. Tusen takk for at du setter ord på dette!
    Det rører meg dypt og er veldig gjenkjenbart.
    Å være i dette, ta disse kampene – det er en fulltidsjobb uten like!

    Du har all grunn til å være stolt av deg selv og fremgangen du har.
    Ønsker deg alt det beste og står rett ved din side ❤

    Likt av 1 person

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s